Et gufs fra fortiden.

I blant får en uventede nyheter. Slik var det for meg i går. Nyhetene handlet om min far. Og de var ikke gode.

Vi er fem søsken. Fire av oss har nå ingen kontakt med vårt opphav. Det er ikke et valg vi har tatt fordi det var så gøy å ta det, eller fordi vi vil ha mer tid til tv. I stedet er det tungtveiende grunner som ligger bak et slikt valg. Men selv om vi ikke har kontakt med han, betyr det likevel ikke at han er uten kontakt med andre mennesker. Og at han har mulighet til å gjøre godt eller vondt mot disse menneskene.

Nyhetene jeg fikk i går, var ikke av den gode sorten. I stedet bekreftet de det jeg alltid har visst, at folk med psykopatiske trekk av mer eller mindre styrke, neppe vil forandre seg. Det kan til tider virke som om de gjør det, men da handler det gjerne om en kalkulert tilpasning med et klart mål. Ofte er dette målet å få kontroll over noen, for på den måten å oppnå noe som gagner hen selv. Og en måte å få kontroll over en person på, er å skape settinger og rammer for den en vil ha kontroll over, som gir de som står utenfor liten mulighet for innsyn, eller liten grunn til bekymring.

I dette tilfellet funket ikke dette lenger. Et menneske lå på dødsleiet.  Ting ble synlige, og det fantes ikke lenger noen grunn til å spille en rolle. Og uten rollen, kommer det sanne menneskets natur fram. Det igjen, betyr at det er mye jeg kunne fortalt nå, men velger å la være å gå inn på, for alle detaljer trenger ikke å bli lagt ut på nett. Dette blogginnlegget handler jo om flere enn min far og meg.

Når noen ligger på dødsleiet, kan ikke psykopaten ha samme kontroll over dem lenger. Men i stedet kan manipuleringen og trangen til å kontrollere føres over på andre. For eksempel på hjelpeapparatet. En kan for eksempel nekte dem å gi den døde den hjelp eller støtte vedkommende burde få, og skape turbulens og krigslignende tilstander der ro og respekt burde råde grunnen. Mens etter at døden inntreffer, kan psykopaten videreføre sin manipulering over på de etterlatte. Ved for eksempel å nekte dem innsyn i ting, eller ved å nekte dem for eksempel en del av arven som betyr mye for dem. Og det trenger ikke å handle om store verdier. Disse valgene som tas handler om makt, ikke penger. Det kan være et smykke etter den døde som holdes tilbake, et bilde, et klesplagg eller annet. Noe det er knyttet sterke minner til. En makt som dette er vanskelig å imøtekomme med tiltak, om de etterlatte i forkant for eksempel har skrevet under på at psykopaten får sitte i uskiftet bo. Så vær sikker på hva du gjør før du setter navnetrekket ditt på noe.

Dessverre er det slik at vi ikke velger våre foreldre. I stedet er det slik at vi er underlagt deres eneveldige styre. Og om voksne ikke har en godhet i bunnen, kan det bli utfordrende for et barn å vokse opp. Om den voksne i tillegg mangler empati og er ute av stand til å se hva hen gjør mot andre, vil det føre til konsekvenser. For meg selv ble denne konsekvensen et liv med angst og depresjoner, og en manglende evne til å kjenne meg at jeg har en egenverdi.

Det å få opplysningene jeg fikk i går, satte i gang ting i meg. Det ble som et gufs fra fortiden, og dette gufset førte meg bakover i tiden, til da jeg barn. Samtidig sitter jeg nå her som voksne meg, med en slags forkvaklet skyldfølelse, fordi det er min far som igjen har påført noen smerte. Burde jeg ha advart dem? Kunne jeg ha advart dem? Om jeg bruker fornuften, er nok svaret nei. Selv om følelsene sier ja. Men da denne familien kom i kontakt med min far, var jeg fremdeles ung. Og jeg var fremdeles på et sted i livet da jeg la ansvaret for både angst og depresjoner på meg selv. Det store bildet var umulig for meg å få oversikt over. Istedet var det preget av kaos og få holdepunkt. Jeg var et dårlig menneske som fortjente ingenting. Større enn det var ikke livet mitt.

I dag, mange år senere, ser jeg at det kanskje ikke helt stemmer at det er min skyld at jeg fikk problemer med identitet og angst og depresjoner. Men at mye henger sammen med ting som skjedde i min barndom.

En barndom er lang. Og det skjer mye i løpet av den som er med på å forme hvem du er. Den du blir, kan en ikke bare skru av når en måtte føle for det, og så slå på noe annet. Skal en klare å gjøre noe med seg selv, må det både tid, innsikt og støtte fra andre til. En slik mulighet blir ikke gitt til alle. Og alene vil en ikke klare en forandring i det hele tatt. For meg selv begynte ikke ting å falle på plass før jeg nærmet meg femti. Her kan du lese en liten historie fra min egen barndom, om du vil. Den er forsøkt skrevet som sett igjennom et barns øyne, og jeg har samtidig forsøkt å ikke legge mine egne voksne følelser for mye mellom linjene.

Barn finnes over alt. Blant flyktningene som kommer til landet vårt finnes det også barn. Med en barndom som skal leves, og så bæres med videre gjennom livet de skal leve. Barndommen vi her i Norge er med på å gi disse barna vil prege dem. For det er ikke slik at barndommen slutter å bety noe bare fordi du får hår på overleppa eller stemmerett eller får lov til å bo på et mottak i Norge som noen kanskje ikke brenner ned - i hvert fall ikke i dag. Tenk litt på det når du ser på dine egne barn eller barnebarn. I stedet for å lytte til den messende stemmen via mediene som forteller at økonomien går til helvete om vi ikke stenger grensene våre med en gang. Den stemmen holdt på i mange år før flyktningene kom, og den vil fortsette med samme styrke etter at ting roer seg i Syria igjen. For det vil alltid være noen som er ute etter å ta de som står lagelig til for hogg, og på den måten samtidig ta fokus bort fra noe annet.

I vårt nærområde etableres det nå et mottak for barn. Bor du i området og har noen leker, en sykkel eller lignende, så vil noe slikt sikkert kunne glede noen der. Langt mer enn om du stiller med en fakkel og vilje til å brenne ned hele greia. For slikt gjør utrolig nok noen få folk nå, både i Norge og Sverige.

Kjenner du til at barn eller voksne utsettes for overgrep, eller har en fornemmelse av det, så gjør noe med det. Sitt ikke stille og fortreng din viten eller usikkerhet. Bring den i stedet videre. Snakk med noen om det.

Her kan du lese om Stine Sofies Stiftelse. En organisasjon som arbeider for å stoppe vold mot barn.

Det øverste bildet fikk tittelen "Vekt". Barnebildet viser meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: