Alt koster litt.

Sola skinner over Bergen i dag. Og sol liker jeg. Det at det samtidig blir kjøligere, liker jeg mindre. For plutselig er vinteren her. Med snø og dårlig luft og høye strømregninger. Men fredag skal bilen inn på service, så da blir i hvert fall den litt forberedt, og får attpåtil vinterhjulene på. Mens jeg selv antagelig får en regning som nok følger trenden med å ikke være mindre enn forventet.

For å få bilen levert, stiller datteren min opp. Jeg må jo ha skyss tilbake, for angst og buss går ikke så greit i hop. Men timeplaner skal følges for både henne og meg, så vi må levere den på torsdag kveld. Noe som gir meg litt liten tid den dagen, for jeg vil gjerne på åpningen av utstillingen til Ruth Borge samme ettermiddag. Jeg får håpe at ting lar seg kombinere.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om noen litt retraumatiserende nyheter jeg fikk. Og ja, de henger fremdeles i. Alt koster litt. For det er nå en gang slik, at om du har opplevd vanskelige ting i livet, kan noe som minner deg om dette, sette i gang både følelser og forsvarsverk, sorg, stress og frykt. Tenk bare på soldater som har vært i krig. Alle har vel fått med seg at mange av dem lider av posttraumatisk stresslider, PTSD. At for eksempel barn kan slite med samme lidelse eller symptomer, tenker vi kanskje ikke så mye på. Men det kan de. Enten fordi de har opplevd vanskelige ting over tid, eller for eksempel vold eller voldtekt. Også er det der med barndom da, den slutter som tidligere nevnt ikke å påvirke deg bare fordi du får noen år på ræva. Barndom sitter som en regulator i nakken på oss alle, på godt eller vondt. Og det er ingen endelig løsning «å ta deg sammen» om den blir for utfordrende å bære. Å ta seg sammen kan hjelpe, men tar en seg sammen for mye, kan det i stedet gjøre vondt verre. Det er heller ikke slik at det lar seg gjøre å bli "frisk", bestandig. I stedet er det slik at en må lære seg til å leve med det som har vært, og den en har blitt, på best mulig måte.  Så mange går rundt og sliter med ettervirkninger av barndommen til de krabber opp i penalet for godt. Det betyr likevel ikke at livet for mennesker med slike utfordringer ikke har en verdi, eller at en ikke kan oppleve seire, lykke, kjærlighet og ting som gjør godt for en selv og dem en har rundt seg, det betyr kun at en har fått noen konkrete utfordringer som ikke hadde vært nødvendige å få, og som en kanskje må bære med seg for resten av livet.

Noen barn som vokser opp i voldelige eller på andre måter dysfunksjonelle familier, får hjelp. Andre lever hele livet uten å få hjelp. Her kan du lese en artikkel om fosterhjemsbarn, om du vil. Det er mye pes rundt barnevernet for tiden, men ting er sjelden svart/hvitt, så for mange er det nok en lykkedag når hjelpere kommer på banen, selv om det der og da kan oppleves som utfordrende. Og hadde for eksempel jeg selv fått hjelp da jeg var liten, ville jeg nok ikke sittet her og skrevet til deg i dag. Det er heller ikke sikkert at jeg da ville endt opp som kunstner, som etter mange år som keramiker og søte skåler og kopper med blomster på,

nå lager bilder med motiver som ikke så mange vil kjøpe, selv om det går et maleri i ny og ne. Og nå har jeg hatt et av de større på en utstilling, og det ble solgt – yeiii.

I og med at jeg ikke selger hele tiden, blir det likevel ikke bare moro når det skjer. For det første legger jeg igjen rimelig mye av meg selv i bildene jeg lager. For det andre er jeg vant til å eie min egen kunst ganske lenge før den forsvinner, noe som gir meg tid til å skape et ekstra nært forhold til den. Og det bildet som forsvinner ut av livet mitt nå, er et av dem jeg er aller mest glad i, fordi det inneholder så mange historier, og er ganske forskjellig fra hva jeg til vanlig lager. Likevel, det er morsomt at noen har valgt å bruke noen kroner på det, og vil ha det på veggen et eller annet sted. Dessuten gjør det jo sitt til at jeg får betalt både strømregning og service på bil litt lettere. Det å kunne betale regningene sine skal en ikke kimse av. Og alt koster litt. Mens det å utsette å betale gjerne koster mer.

I ettermiddag må jeg handle inn til helgen, det har jeg råd til. At jeg må gjøre det i dag, skyldes at bilen kanskje blir stående på verksted helt til mandag, og i morgen får jeg ikke tid til å handle. Det betyr at fra torsdag kveld til mandag en gang, kommer jeg ikke til å bevege meg utenfor dørene. Hva jeg skal bruke de dagene til, vet jeg ikke helt, men det finnes vel litt støv som burde vært tatt, og en klesvask som venter. Også har jeg jo både tv og pc og et godt sovehjerte, så det går seg vel til. Utfordringen er at selv om det ikke er så vanskelig å sitte inne i noen dager, blir det vanskeligere å gå ut etterpå.  En sammenheng de med angst nok kjenner seg igjen i. Så når det lar seg gjøre, er det lurt å være aktiv, og ikke bare unngå det som byr på utfordringer. Ta derfor det som et godt råd. Om det er noe du gruer for i dag, som likevel burde vært tatt tak i, så ta tak i det. Det føles mye bedre etterpå.

Det øverste bildet er fra en utstilling/installasjon jeg hadde for noen år siden, og jeg tenker at det kan fungere som en henvisning til flyktningene som nå kommer til landet. Selv om det går å se på dem som en gruppe, så er de likevel enkeltindivider alle sammen, med følelser og familiebånd, erfaringer og drømmer. Og selv om det koster litt at de kommer hit, så koster det noe å stenge dem ute også.

Bilde nummer to er av keramikken som betalte regningene mine i noen år.

Bilde nummer tre er maleriet jeg solgte, det er 120x150cm stort, og har tittelen "Gå mot ljuset, Skalk". Tittelen er fritt etter Brødrene Løvehjertes "Gå mot ljuset, Skorpan". Til venstre for oksehodet nede i høre hjørne, kan du se en fisk på vei inn i en tunnel. Den fisken er en Golden Nugget. Den var min yngste datters, og hun hadde gitt den navnet Skalk. Dessverre døde den til min datters store sorg samtidig som jeg holdt på med dette bildet, så jeg malte den inn som en trøst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: