søndag 11. oktober 2015

Hva kan jeg gjøre for deg?




Så var det søndag. Og ute er det lett overskyet, mens inne er det relativt varmt og lite skyer. Likevel, høsten er på frammarsj, og det begynner å bli kjøligere, så jeg måtte sette på en ovn da jeg sto opp. Noe jeg har råd til å gjøre, selv om jeg har en uføretrygd. Mat har jeg også råd til. I går lagde jeg meg for eksempel en porsjon lasagne, som holder til fire dager. Så sånn sett er jeg heldig. Noe ikke alle er. For her i Bergen hvor jeg bor, kan en til tider se en kø utenfor en kirke hvor det deles ut mat til de aller fattigste. Noe som har fått Erling Gjelsvik til å gjøre seg noen tanker.

I Norge finnes det fattige, det er ikke til å komme bort fra det. Selv er jeg vel egentlig en av dem, om en ser på det jeg har å rutte med i forhold til en vanlig lønnsinntekt. Men jeg klager ikke, dette er kun en opplysning og en innfallsport til å si noe om livsførsel, behov og menneskeverd. For jeg har det ganske bra. Noe som kanskje skyldes at behovene mine ikke er så store, og at jeg setter tæring etter næring. Ikke drar jeg kredittkortet hver gang jeg ser noe som glitrer eller jeg av en eller annen grunn kjenner jeg har lyst på. Ikke reiser jeg på ferie. Ikke har jeg eget hus lenger, eller hytte eller båt som skal holdes ved like, og ikke røyker eller drikker jeg.

Hva som definerer en levestandard er likevel ikke kun inntekt og forbruk. Det handler blant annet også om helse, og det handler om hva du får av mellommenneskelige opplevelser og næring for hjerne og hjerte. Så for meg er det et pluss at jeg har et arbeid å gå til, hvor jeg kan treffe gode kolleger, selv om jeg har en helse som kvalifiserer til og gir meg en trygd, og egentlig kunne holdt meg hjemme hele tiden. Dvs slippe å arbeide.

Det å slippe å stå i arbeid er nok noe mange drømmer om, men i virkelighetens verden er det kanskje noe en heller burde frykte. For uten noe å gjøre som gir mening, blir livet kanskje i blant litt fattigere enn en klarer å forstå omfanget av før en opplever det selv, og en kan ende opp med å føle seg verdiløs i det samfunnet en tross alt lever i. Det vil si at fattigdom ikke handler kun om penger.

Relativt ofte skriver jeg her på Vannlandet litt om at jeg har angst og stadig tilbakevendende depresjoner. Disse utfordringene er noe av bakgrunnen for at Vannlandet oppsto, for jeg ville si noe om håp og muligheter, selv for dem som møtte veggen i form av en diagnose.  Det jeg kanskje skriver mindre om, er at lungene mine ikke fungerer spesielt godt. Jeg har kun en tredjedels kapasitet igjen, selv om opplevelsen av manglende evne til å få i meg surstoff varierer med årstid, depresjonesperioder og ting som forkjølelser. Det vil si at det varierer fra at jeg i de verste periodene føler jeg har akkurat nok surstoffopptak til å knyte skoene eller skifte sengetøy og forbereder meg på å dø når jeg legger meg om kvelden, til at jeg i bedre perioder kan gå en liten tur og fungere relativt normalt. Selv om jeg må planlegge hvor jeg går, med tanke på motbakker, så ser jeg i disse gode periodene en ganske lys framtid for meg selv.

Greia med å ha en psykisk lidelse, er at en av noen blir sett på som litt mindre verdifull enn andre mennesker. Noe som kan ledes videre til at du bør ha færre rettigheter også. Hold kjeft og vær glad du bor i Norge, er i blant holdningen.  Og det er ikke noe pluss om du har kols i tillegg. For kols er en sykdom som en gjerne blir tillagt ansvaret for selv, siden den ofte skyldes røyking. Så egentlig fortjener du å ende opp slik du gjorde - suck it up, shittheel. Røyker du derimot uten å ha fått kols, blir du gjerne ikke nedvurdert på samme måte, og andre egenskaper du måtte ha utover pusteevne, ender ikke like lett i skyggen av et mindreverd.

Når det gjelder min situasjon, startet lungeproblemene mine allerede i ung alder, med allergier og astma, og det ble en del tunge anfall og innleggelser jeg ikke unner noen å få oppleve. Det å føle at en kveles og brått blir avhengig av surstofftilførsel og slanger inn i blodårene for å komme over kneika, er ingen kjekk erfaring når en er atten, tjue år. I tillegg til å være skremmende og vondt, er det å tro at du ikke vil klare å trekke pusten én eneste gang til, en ekstremt ensom opplevelse. Etter som årene gikk, gjorde den støvfulle jobben som keramiker og litt for mange sigaretter sitt til at en dag sa det bare stopp.

Selv om jeg hadde hatt nedsatt lungefunksjon siden ungdommen, trodde jeg at jeg hadde kontroll. Jeg kjente ingen annen virkelighet enn den jeg levde selv, og følte jeg fungerte rimelig greit. Jobbet og var pappa, vasket bilen, klipte plenen og hadde stort sett pust nok til å gjennomføre litt puling uten å måtte ty til inhalator underveis. Astmaen var til å leve med, siden medisinene hadde blitt bedre med årene, og jeg fortalte meg selv at jeg selvfølgelig skulle kutte røyken og bli flinkere med renhold i keramikkverkstedet mitt om jeg ble dårligere. Men det rakk jeg ikke. Og det var skremmende hvor brått forverringen kom. Det var som om jeg fikk en kraftig lungebetennelse som aldri gikk over igjen. At jeg sluttet å røyke og sluttet som keramiker hjalp ingenting. Tilstanden er ikke reversibel. Alt en ny livsførsel kunne gi meg av gevinster, var å holde forfallet i sjakk. Og det er en jobb jeg forsøker å gjøre så godt jeg kan fremdeles.

Grunnen til at jeg nevner dette i dag, er at jeg kom over en artikkel der en iakttager ved et legekontor, gjør seg noen tanker rundt en tungpustet eldre mann han møtte på venteværelset. Og jeg kjente at det han tilla den tungpustede pasienten av ønsker og håp og lengsler, passet ganske godt på meg også. Så om du vil, kan du lese den lille artikkelen med overskriften, Hva kan jeg gjøre for deg? 

"Hva kan jeg gjøre for deg?"

Dette spørsmålet berørte meg. For jeg føler i blant at jeg må rettferdiggjøre min eksistens. At det finnes mennesker der ute i vårt langstrakte sosialdemokrati som mener at folk som meg bare er en utgiftspost. Noe som også gjelder våre politikere, som stadig finner nye måter å ta fra de som har minst, og på den måten samtidig gir en stor gruppe i vårt samfunn et stempel og en uverdig behandling, som igjen gir grupperinger rundt oss bekreftelse og støtte for holdninger vi ikke burde gi så gode levevilkår som de har fått i dag. Enten det gjelder i forhold til syke, fattige, eldre, bostedsløse eller arbeidsledige. 

Dagens bilde er nok et selvportrett fra installasjonen «It’s all about love me», og får stå som en forlengelse av det jeg har skrevet i dag. Ikke som den ene og store sannheten om meg selv, men som et tankekors i forhold til det vi tillegger mennesker rundt oss; de som kanskje ikke oppfyller den hvite mellomklassestandarden vi gjerne legger som forutsetning for menneskeverd, intelligens, følelsesliv og rettigheter.

Bakgrunnen for begrepet White Trash, kan du lese om her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





6 kommentarer:

  1. Fin overskrift. Dette spørsmålet med litt variasjoner hadde jeg en hjelper som stilte, gang på gang. Hva trenger du? Hva ønsker du? Og som mente det, og lyttet. Og bidro så godt vedkommende kunne.

    Ellers oppfatter jeg at vi lever i en tid hvor alt skal måles etter hvor produktive vi er, hvor gode forbrukere vi er, kort sagt penger. Dessverre.

    Fortsatt god søndag -

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror du var ganske heldig med hjelperen din. For i blant er jo folk mer opptatt av å fortelle deg hva du trenger, enn å spørre. Og om disse personene skulle spørre, ender det gjerne uansett opp med en begrunnelse for hvorfor det blir vanskelig. Med en hentydning til at du kanskje ikke vet ditt eget beste.:)

      Er enig i at det meste måles utifra kostnader. Det er for eksempel ikke til fordel for en fødende at nærsykehuset legges ned. Så da er det jo heller ikke den fødende som er viktigst, men økonomien.

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Jeg var heldgi som kunne velge hjelper selv. Og disse holdningene var en av grunnene til at det ble vedkommende. Hjelpere burde på opplæring i dette, tenker jeg.

      Slett
    3. Det ville nok mange være tjent med.:)

      Slett
  2. Til spørsmålet i overskriften har jeg bare et svar.
    Fortsett å være Bjørn med Vannlandet.
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. He, he, tusen takk for den, Annemor.:)

      Bjørn, med Vannlandet.:)

      Slett