Familie.

I det siste har jeg hjulpet kjæresten med litt greier i heimen. Mens sønnen hennes var på høstferie hos faren, fikk han nytt gutterom. Dvs at kjæresten ga avkall på sitt store soverom, og flyttet inn på sønnens lille, og vice versa. Det ble en del ting å gjøre i forbindelse med omstokkingen, med demontering og rydding og montering av nyinnkjøpte flatpakker fra Ikea på begge rommene, så vi holdt på i tre dager, men resultatet ble upåklagelig. Og da vi fikk oppleve podens reaksjon og glede over overraskelsen ved hjemkomsten, var det lite tvil om at det var verdt både penger og verkende muskler.

Her hos meg, har jeg flyttet inn på kontoret/akvarierommet mitt for noen dager. For i går kom yngste datteren min hjem en tur, og da får hun bruke soverommet mitt, mens jeg legger meg på en madrass. Noe av grunnen til at hun tok et avbrudd i studiet akkurat nå, er at hun nettopp fylte 25 år, og ville hjem for å få litt bursdagsfeiring. Jeg kjenner at det er kjekt å kjenne på at slike ting fremdeles betyr noe for henne. Og bursdagsmiddagen blir hjemmelaget lasagne. Det var det hun ønsket seg. Det er også litt morsomt, synes jeg. Ikke noe biff eller sushi eller noe fancy smanchy, selv om hun kan velge fritt. Skal det være, så skal det være det som var godt i yngre år. Noe som har minner knyttet til seg. Så torsdag får jeg løpe i gang kasserollene, takke gudene for at jeg ikke måtte stå og lage kjøttkaker eller pannekaker til hele bølingen, og så blir det feiring for store og små - kjæresten og min sine familier. Denne gangen med innkjøpt bløtkake for anledningen. For selv om jeg har gått litt lei av kakebaking, må det jo kake på bordet.

Familie er ikke det verste en kan ha. Selv er jeg veldig glad for min, og kjærestens. Og selv om bursdagsfeiringer krever litt forarbeid, er det verdt det. Det samme med jul og påske og slike anledninger. Å sitte alene på merkedager forsøkte jeg ut i yngre år, og det var sjelden noen opptur. Og det er verdt å tenke over, om noen kjenner på motstanden mot å samles, fordi det finnes et eller annet familiemedlem en kanskje ikke kommer så godt overens med som de andre. I blant går det kanskje an å ha mest fokus på de en har de beste følelsene for, og så får en bare forsøke å overhøre negativismen til Tante Olga eller en eller annen onkel Harry. Det at de stiller, betyr jo at det betyr noe for dem å komme. Så får vi heller forsøke å overhøre det som måtte irritere litt. På samme måte som at det går an å fokusere på de kakene en blir servert, og ikke den som ikke ble servert.

Høsten har kommet, og snart blir det vinter. Og snø. Skrekk og gru. Men så kommer jula, og den er det mange som gleder seg til. Spesielt blant de små. I år skal kjæresten og jeg antagelig feire deler av jula alene. Våre respektive arvinger har jo to foreldre, så slik blir det annet hvert år.  Å være alene bare oss to, er likevel ikke så verst. Vi er i stand til å nyte vårt eget selskap, og å ha fokus på det. For slik er det i blant, at det handler om hvilket fokus en har. En kan velge mellom det en får eller det en ikke får, det som gjør vondt eller det som gjør godt. Så det med fokus er noe en kan jobbe med, i stedet for at en kun har øyet på at alle andre må forstå og ta hensyn til våre egne følelser, og for eksempel begynne å dra i ungene fordi vi selv har et behov. Ungene har jo også behov. Og de bør respekteres like mye som våre egne, selv om vi kan kjenne på et savn når de ikke er der.

Å ha barn er ikke Moroland. Det er ikke tivoli eller ei lekestue, eller å ha fått en ny bestevenn. Å ha barn er alvor. Og jeg tror det er langt viktigere å søke mot å være fjellet de kan lene seg mot, enn å være kamerat med dem.  For hvem sine behov er det egentlig en dekker når barna blir kompisene våre? Stort sett har barna våre nok kompiser, de trenger ikke oss som det. Vi voksne må lære oss til å skille mellom ting, og framstå som tydelige.

Barna våre er ikke født til verden for å fylle våre behov. I stedet er det slik at når vi har født dem, så skal vi dekke deres behov, til de har blitt stødige nok til å klare seg på egenhånd. Etter det må de få forme sine egne liv, og vi kan leve parallelt med dem, om det lar seg gjøre, men vi bør ikke leve gjennom dem, eller tvinge dem til å leve gjennom oss, via våre verdier eller drømmer. I det de har begynt på sitt eget voksne liv, må vi innta rollen som kaia de kan legge til for å hvile når det stormer på havet deres, vi kan være rådgivere når vi blir spurt om råd, løfte dem når de trenger et løft, og vi kan omfavne dem når de kommer til oss. Utover det må de få leve som de vil, og vokse på egne erfaringer.

Det ble litt mye ungeprat i dag. Men sånn er det i blant, at det hjertet er fylt av renner munnen over med. Klokka drar seg over tolv, datteren min har stått opp og fått seg en kopp kaffe, så nå får jeg runde av bloggen og rusle inn på stua.

Dagens bilde ble tatt av datteren min for en god del år siden, og viser storesøsteren hennes. For jo, jeg er så heldig at jeg har to døtre. Ei som bor i en annen by, og ei som bor i nærheten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link fikk yngste datteren velge denne gangen: