I går skrev jeg om
Anorexia. Også skrev jeg at jeg skulle lage middag til kjæresten.
Og middag ble det. Oppskriften finner du her: Det ble indisk. Og det smakte fortreffelig, med et
hint som kunne minne om eple. Hot var det derimot ikke. Så liker du
det hot, må du doble chilimengden. På den annen side, alt trenger
jo ikke å være hot bare fordi det ikke er kjøttkaker.
Det at jeg skriver om både
mat og spiseforstyrrelser samtidig, kan kanskje noen oppleve som
vanskelig. Kanskje til og med krenkende. Hva vet jeg. Men det blir om
ikke annet, så i det minste en innledning til en artikkel om det umulige krenkelsesbegrepet i skolen.
Å krenke noen er ingen god
ting å gjøre. Heller ikke at noen krenker deg, føles godt. Men som
det sies i artikkelen, er dette med krenkelser en subjektiv
opplevelse. Det betyr likevel ikke at alt ansvar for opplevelsen
overføres til den krenkede, bare fordi det er der den blir definert. For vi kan alle tenke, og enkelte kan
til og med tenke lenger enn nesa si, og vet derfor i hvert fall når
vi har som mål å krenke noen. Og om dét oppleves som
vanskelig å identifisere, så kan en jo ha som mål å ikke
gjøre det, så er en kanskje allerede langt på vei mot en bedre hverdag for flere enn seg selv.
Det er mange måter en kan
bli krenket på. Selv tenker jeg at krenkelser ofte inkluderer skam.
Og skam er en vond ting. Derfor er det slik jeg ser det også en uting å be barn
skamme seg, om de har gjort noe en mener er galt. Det er langt bedre
å formidle hva som er feil og hva som ville vært riktig, i stedet
for å påtvinge dem en vond følelse som samtidig kobler seg til
deres identitet. Det blir som i du er, i stedet for du gjør. En angriper personen istedet for handlingen. Og det
å lære at en er en som burde skamme seg, kan bli en tung bør å
bære. Lærer en å skamme seg nok, kan skammen gå fra å være en
rettesnor, til å bli en livshemmende faktor i hverdagen.
Jeg tror at de fleste av oss
kommer til å kjenne på skam, uten at noen trenger å fortelle oss
at vi har grunn til å kjenne på det. Så det er ikke slik at vi ved
å ikke be barna våre skamme seg når de gjør noe feil, samtidig
gjør dem skamløse for resten av livet.
Hvorfor vi ber noen skamme
seg? Det tror jeg vi i blant gjør fordi vi ønsker oss makt over
dem. Vi vil ha dem til å gjøre slik vi vil. Eller føle det vi vil
de skal føle. Kanskje fordi de i utgangspunktet fikk oss selv til å
føle noe vi ikke ville kjenne på. Og det er jo ikke lov å banke
verken voksne eller ungene sine til underdanighet og lydighet lenger,
så da tar en i bruk det psykiske i stedet: Skam deg!
"Skammen
er sterkt knyttet til taushet. Skam er opplevelsen av egen
uverdighet, og den snakker man ikke gjerne om. Den som opplever angst
eller sorg, kan oppleve omgivelsenes medfølelse og omsorg. Den
skamfulle forventer forakt."
Sitatet er hentet fra en
artikkel om skam, og du kan lese mer om det her, om du ønsker det.
Vi har alle noe vi skammer
oss over. Det kan være koblet til ting vi har gjort, ting vi burde
ha gjort, men har latt være - skammen kan være koblet til kropp og
utseende, eller ha utgangspunkt i hva noen har gjort mot oss. Skam
gjør oss nakne, eller får oss til å kjenne på frykten for å bli
kledd nakne. Vi barberte ikke hodene til de såkalte tyskertøsene
etter krigen fordi de skulle fryse, vi gjorde det for at de skulle
skamme seg, og fordi alle skulle kunne se skammen deres. Det var en
krenkelse. Og alle som har kjent på det, vet hvor vondt krenkelser
gjør, og hvor vond og ensom skammen er å bære. Likevel ber vi
blant annet barn om å skamme seg. Så kanskje vi bør finne andre
metoder vi kan bruke for å fremme budskapet vårt på. Det er nå i
hvert fall en tanke en kan gi litt rom, uten at en må skamme seg
over akkurat dét, i hvert fall.
Ta deg kanskje også tid til
å se dagens lille video, og forsøk å sette deg inn i følelsene du
ville hatt om det var ditt barn som gikk der naken. Deretter hva
barnet ditt føler i situasjonen. Og at det er du som går ved siden
og sier:
Skam deg! Skam deg!
Dagens bilde ga jeg tittelen "Etterlatt".
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Egenpåført skam er nå en ting, men skam påført av andre knuser.
SvarSlettDet er sant, Annemor. Det er verste er når skammen blir brukt som et maktmiddel. I tillegg kommer det der hvor en ikke kan peke på opprinnelsen til skammen. Jeg tror mye blir lagret i oss fra barnsben av.
SlettHa en flott dag.:)
Bjørn
Henger meg på det du skriver her ved å lenke til et dikt jeg skrev for noen år siden https://diktugla.wordpress.com/2012/05/20/dobbelt-skam/
SlettTror jeg har lest det diktet før, selv om jeg ser at jeg aldri ga tilbakemelding på det.
SlettHa en fortsatt fin dag, gamle ugle.:)
Bjørn