Menn, kvinner og roller.

Det er mandag. Ingenting spesielt ved det. Også regner det, men det er vel ingenting spesielt ved det heller. I dag har jeg tenkt å kjøpe meg et par nye bukser. Og se det, dét er det noe spesielt ved, for det gjør jeg ikke så ofte. Kun én til to ganger i året. Andre ting jeg ikke gjør så ofte, er å gå på kino. Men i løpet av uka skal antagelig kjæresten og jeg se både den nye Jurassic-park filmen, og den nye Terminatorfilmen. Så i helgen som nå er over, så vi alle de tidligere Terminatorfilmene for å oppdatere oss litt. Og det var artig å se hvordan de utviklet seg fra den første til den siste. Spesielt på den tekniske siden. Det betyr at ikke alt her i verden står stille.

Nå er det likevel ikke slik at alt utvikler seg i en positiv retning bare fordi tiden går. I avisen i dag kan en lese at  unge menn ikke lenger forstår hvor grensen for hva som er voldtekt ligger. Og en kan lese en artikkel om barneoppdragelse som stiller viktige spørsmål i forhold til hvordan vi behandler barna våre i dag – i forhold til grensesetting og frihet til å velge selv/ansvar.

Å være barn er ikke nødvendigvis lett. Men å være voksen er visst heller ikke så lett, skal en tro det en kan lese et annet sted. For nå påstås det at menn lyver om høyden sin, fordi de er usikre på egen maskulinitet. Av erfaring vet jeg at ikke alle kvinner er så glad i snakke om reell vekt eller alder, og kanskje trekker fra litt der de føler det kan tjene dem. Selv er jeg 176 cm høy, og ruver derfor ikke så veldig i landskapet, men å lyve på meg noen ekstra cm av den grunn, opplever jeg som rimelig tåpelig. Jeg blir jo ikke høy og mørk av en liten løgn. I stedet er det vel slik at en løgn kan gjøre meg ganske liten, om løgnen blir avslørt.

Å framstå som maskulin er for mange menn ganske viktig. Bare spør produsentene av anabole steroider. Men jeg tror at enkelte i blant hekter maskuliniteten på feil kroker. En av krokene er at det handler mye om det ytre, og ikke det indre. En skal se tøff ut, og i hvert fall ikke vise noe som kan minne om følsomhet. For det å være følsom er feminint. Dermed blir også egenskaper som omsorg og empati noe feminint. Vi definerer det maskuline som en motpol til det feminine. Har du en feminin side så går det på bekostning av det maskuline. Og alle kvinnesakskvinner kan bare glemme å få gjort deg til ei kjerring. For det er jo det de vil.

Nå går det selvfølgelig an å se på dette med maskulinitet/femininitet litt annerledes. For eksempel går det an å ikke hekte alt på det ytre, og heller ikke på det seksuelle. Å ha en såkalt feminin side gjør deg ikke til homo. For det første er ikke alle homofile feminine, og for det andre så blir du uansett ikke homofil om du viser omsorg over for eksempel barnet ditt, i stedet for at du ender i rollen hvor du alltid lander på videreføringen av holdninger som at dette får du tåle gutt, du er jo ingen jente.

Det er lett å lage seg leveregler og måter å se på ting utifra ytterpunkt. Men i blant er det kanskje slik at både og er en god ting. Selv kunne jeg godt tenkt meg en bil med mye hester, men det gjør da ikke noe om den ikke bruker tre liter på mila. Og slik kan det kanskje gå an å leve som mann også. Det går an å eie både maskuline og feminine verdier. Overdreven maskulinitet eller femininitet blir lett noe vi gjemmer oss bak, fordi vi er usikre. Men musklene forsvinner ikke om du skifter ei bleie eller hjelper til hjemme, og puppene blir ikke borte om du skifter et dekk. Selv tenker jeg at både og må da være det beste. Og i dette tilfelle kan en kalle både og for det androgyne menneske.

Nå er det sikkert ikke alle som ville like en betegnelse som androgyn, men om en tenker over det, så betyr det bare at en har fått litt mer enn mange av de andre. Å få noe mer, betyr ikke at det en har blir borte. Da handler det om å få noe i stedet for. Å være androgyn betyr heller ikke at en er en hermafroditt. Det handler heller ikke om interseksualitet. En må ikke kun løfte jern for å være mann, og det går an å forstå hva en hammer er selv om en er kvinne. Vi er alle mer enn ytterpunktene. Så i dag har vi fått begrep som for eksempel metroseksuelle menn. Samtidig har vi fått Hipstere, som gjerne flyr rundt med likt skjegg alle sammen og føler seg annerledes i sitt uniforme fellesskap, men ganske sikkert føler seg som menn. Likevel framstår de som noe helt annet enn bolerne eller Schwarzenegger. Gjerne også med en fikst plassert skulderveske. Det igjen betyr at en ikke nødvendigvis må kle seg i bjørneskinn for å være mann. En kan klare seg godt med merkevarer.

I dag, hvor jeg skal ut og kjøpe bukser, blir de antagelig av merket Levis. Men jeg kommer ikke til å kjøpe meg matchende veske. Ikke sminker jeg meg heller. Men jeg bruker en deodorant beregnet på voksne menn. Jeg skiller mellom de ytre signalene menn og kvinner hegner om, men ikke nødvendigvis i forhold til alle verdier. For en tid tilbake var jeg alenepappa over noen år, og måtte forholde meg til at det er døtre jeg har. Jeg måtte hjelpe dem med alt fra samtalen om kjønn, seksualitet, innkjøp av den første bh'en osv, så jeg måtte være både litt pappa og litt mamma. Noe jeg ikke føler har frarøvet meg for noe når det kommer til mannsrollen. I stedet har det tilført meg masse som menneske. Det samme gjelder i forhold til hjemmet jeg forsøkte å skape. Jeg gikk ikke glipp av noe bare fordi jeg forsøkte å gjøre det litt koselig rundt oss, i stedet for å nøye meg med en diger tv og et fotballflagg på veggen. En blir ikke mindre mann av å ha ei pute i sofaen eller å ta oppvasken. Og døtrene mine endte ikke opp med forvirring på identitetsfronten bare fordi jakt og fiske ikke er like interessant for meg som det å lage kunst er.

Vi bruker mange bilder for å skape vår identitet. Veldig mange av disse bildene er knyttet til det ytre. Men mange er også knyttet til det indre. Jeg tenker at noen av disse bildene godt kunne blitt skiftet ut med noe annet, når en kan lese at unge menn ikke forstå ting som hva en voldtekt er. For det handler om hvordan de ser på seg selv, men også om synet de har på kvinner. Det handler om hva vi lærer dem med tanke på hva det er å være et fullt menneske. For hva er mest menneskelig? Er det å være et statisk ytterpunkt? Eller handler det mer om evnen til å romme en utvikling og et mangfold?

Dagens bilde viser meg selv, under arbeidet med maleriet "I min mors kjole". Maleriet er ett av ti selvportrett, som samlet ble til utstillingen "It's all about love me", som du kan finne linker til nederst i forrige blogginnlegg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: