Om jeg bare ikke hadde vært den jeg er.

I et svar under gårsdagens blogg, nevner Annemor det å tilgi seg selv. Og det kjente jeg ble en problemstilling jeg ikke bare kunne legge bort. Når jeg sier kjente, så mener jeg følte. For det er vanskelig for meg å forholde meg kun med intellektet til et slikt tema.

Jeg bærer på mye skyld, og skulle ønske jeg kunne blitt tilgitt. Ikke minst av meg selv. Men det er vanskelig. Vi bærer alle skyld. Når skylden som begrep oppsto, vet jeg ikke. Det kan ha vært en opplevelse som utviklet seg i oss på tiden da vi klatret ned fra trærne, eller den kan ha oppstått med kristendommen og synden i Eden. Jødene fikk for eksempel skylden for korsfestelsen, blir det påstått. Men det er ikke den form for skyld jeg tenker på her og nå, selv om jeg må innom skyld som tema når jeg først nevner tilgivelse. For jo, tilgivelsen er knyttet til skyld. Uten å bære skyld trenger du ingen tilgivelse.

Så hva slags skyld bærer vi, du og jeg? Hva er synden vår, og hva hadde det vært godt å bli tilgitt for?

Det er vel ikke et entydig svar på dette, men det handler jo gjerne om ting vi har gjort eller utelatt. Det kan handle om svik overfor oss selv, men ofte gjerne om noe som berørte en annen. Siden ingen av oss har gått gjennom livet uten å berøre noen, vil vi alle på ett eller annet tidspunkt ha gjort noen vondt. Enten med mål at det skulle gjøre vondt, eller at det ble som en konsekvens av noe som hadde en helt annen målsetting.

A: Vil du være sammen med meg?

B: Nei, jeg skal være med en annen.

I slike problemstillinger er ikke B nødvendigvis ute etter å gjøre A vondt, men A kan ha følt det som en avvisning, og derfor opplevd det som noe som blir gjort mot hen. Opplevelsen kunne også blitt farget av tidligere opplevelser. Om A hadde vært utsatt for mye avvisning, ville det kanskje blitt ekstra vanskelig. Det samme om A opplevde at B drev med passiv aggresjon, og mente å poengtere noe. At avvisningen var en forkledd straff. 

Men hvis A egentlig bare ville være snill mot B, og helst ville slippe å være sammen, kan det hende avvisningen kom som en lettelse. Noe A likevel kunne oppleve skyld i forhold til, for eksempel ved å ikke ha gjort det tydeligere at B's selskap var ønsket, eller ved å ha følt på lettelse. Og sånn kan en spinne videre, og kanskje sette fingeren på noe mange av oss har opplevd, og opplever.

I tillegg til den skyld vi bærer over ting vi vet at vi gjorde eller ikke gjorde, eventuelt hva vi har tenkt eller følt, kan vi ende opp med å bære skyld som ikke er vår. For eksempel kan barn ta på seg skyld over foreldres skilsmisse, men likevel være helt uskyldige i forhold til den. Så hvordan skal en da kunne finne tilgivelse?

Kanskje er det slik at evnen vår til å føle skyld, er tyngre på den vekten som er oss selv, enn grunnen til å føle skyld. Om A tråkker på en blomst i veikanten, behøver ikke skyld å bli et tema. Mens B nærmest kan gå i oppløsning over det, og begynne å spinne tanker rundt retten til liv, hvem andre synet av blomsten kunne gledet, osv. Dette skulle tilsi at det nødvendigvis vil være forskjell i forhold til å ønske tilgivelse også. At trangen til tilgivelse ikke nødvendigvis er knyttet til en handling, men i stedet til det å oppleve. A ville jo ikke trengt tilgivelse, mens B ville hatt godt av det. Selv om "synden" var den samme for begge. Slike skiller vil det også ligge mellom en psykopat og en som ikke er psykopat. Noe alle som har vært utsatt for denne typen mennesker vet mye om. Psykopaten trenger ingen tilgivelse, og vil heller ikke gi en, om det ikke gagner hen selv. Noe for eksempel også barn som blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep kan få oppleve. De får ikke lov til å tilgi overgriperen, siden overgriperen gjerne fargelegger det som skjedde med falske farger

- du var jo ikke akkurat skyldfri selv- 

eller nekter for at noe skjedde i det hele tatt. Barnet vil derfor også antagelig ha vondt for å tilgi den synd de pålegger seg selv. For det gjør de ofte, barn pålegger seg selv skyld for det voksne gjør mot dem: 

"Om jeg bare ikke hadde vært den jeg er."

Kjæresten min kunne kanskje fortalt litt om hva de store filosofene tenkte rundt dette med skyld og tilgivelse, og samlet det litt, det er hun som er den beleste av oss. Jeg selv tror ikke jeg kommer til å bryte noen form for målsnor i disse tankerekkene. Utover å si at det er vanskelig å tilgi både seg selv og andre, og at det kan være vanskelig å ta i mot en tilgivelse. I det hele tatt er det vanskelig å være menneske, men likevel så godt at vi er menneskelige. Så får enhver forsøke å ikke la seg tynge for mye under den skyldfølelsen en drar på, og heller tillate å tilgi seg litt av sine uperfektheter. Små eller store. Vi gjør alle feil, eller kunne når vi ser tilbake kanskje valgt ting annerledes, men vi må forsøke å se valgene våre i sammenheng med situasjonen der de oppsto og hva som lå bak, og ikke farget av etterpåklokskapens pensler. Ofte er det slik at vi gjorde det vi klarte der og da. Og slik er det i dag også. Vi gjør gjerne det vi klarer her og nå. Og så får vi forsøke å gjøre bot der bot er naturlig å gjøre, uten likevel å gå i avlatens fotspor, og kanskje tilgi oss selv for at vi ikke klarte bedre.

Dagens bilde ga jeg tittelen "Eden".

*

LITE KJÆRLIGHETSDIKT

blomst i veikanten

lar den stå

kanskje går du her i morgen

*

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: