Om å strupe nuet.

Ikke vær en sladrehank, var et råd som ble gjentatt ofte i min barndom. Det handlet om ære, ble det påstått, men egentlig handlet det om makt. Samtidig som at en ikke skulle sladre, ble det praktisert fellesstraff i skolen om en synder ikke sto fram og tilsto. Hele klassen kunne risikere å måtte sitte igjen, eller å få straffelekse.

I dag kalles sladrehankene for varslere. Og jeg tror at det blant folk flest er enighet om at en skal si ifra om ting som skjer, om disse tingene er uheldige. For eksempel når det dreier seg om vold i en familie, missbruk og lignende. Det samme gjelder for mobbing i skolen eller på arbeidsplassen. Likevel henger det igjen en mentalitet som gjerne ble opprettholdt ved hjelp av trusler i barndommen vår; sladrer du får det konsekvenser. Så mange kvier seg nok for å være den som sier ifra.

Da jeg selv var barn, var det mange som visste hvordan tilstanden var i hjemmet mitt. Det var naboer, og foreldre til venner av meg og skole. Men ingen gjorde noe. Kun én nabo truet min far med at han ville gjøre noe om han fortsatte med å banke meg. Men ingenting skjedde. Og da jeg selv gikk til barnevernet og fortalte om tilstanden hjemme, ble jeg bare sendt hjem igjen uten videre konsekvenser for noen. Sosialsjefen som jeg snakket med, kjente min far, og ga meg klar beskjed om at dette ville det ikke bli gjort noe med. En annen gang ble min mor innlagt på grunn av depresjon og angst gitt tilstanden i hjemmet, noe som gjorde hverdagen mer utfordrende for meg. Så da vi kom på besøk med blomster og rene klær og nystriglet hår, ble det litt krusninger på overflaten av familieidyllen, over det at kroppen og ansiktet mitt var slått gult og blått. Men ingenting annet ble gjort enn at min far fikk høre at dette måtte han slutte med. Mens jeg, måtte ta konsekvensene i etterkant, fordi jeg hadde sagt hvem som hadde slått meg. Selv om jeg hadde blitt forsøkt truet til å si at hevelsene og bloduttredelsene skyldtes noe som hadde skjedd på skolen.

Her er en video som viser tilstanden på et restaurantkjøkken. Mannen som filmet det fikk sparken. Mange har vel også fått med seg Monicasaken. Den mest kjente og største varslersaken er vel likevel WikiLeaks' avsløringer. Så også på internasjonalt plan gjelder i blant regelen: Sladrehank skal selv ha bank.

Det er ikke alltid så lett å gripe inn når en ser en urett bli begått, og det er vanskelig å bringe det videre om en selv ikke klarer å stoppe det. Men en bør vel gjøre det likevel. For kun ved gjentagelse kan det gamle maktmidlet med trusler om konsekvenser bli borte.

Søndagen sklir seg over formiddagen. I dag skal kjæresten og jeg spise middag sammen, og vi skal se alle tre Matrixfilmene, om vi orker. Jeg kjenner at litt andre univers enn mine egne kan være godt. Ferien starter i morgen på sin tredje og siste uke, og jeg føler ikke at den har gjort meg godt. Jeg har nok fått for mye tid til å tenke. Både på ting som ligger bak meg, og på det som ligger foran meg. Det medfører at jeg struper nuet. Som igjen har gjort sitt til at angsten har økt. 

Så nå har det blitt ganske vanskelig å gå ut døra her hjemme. Hjertet begynner å slå kraftigere bare ved tanken, og jeg kjenner at armene blir tunge og dovner helt ut til fingerspissene. En knute finner sin kjente plass i magen, og ansiktmusklene vet ikke helt hva de skal gjøre lenger. Trimturene jeg var så flink med, har derfor nærmest stoppet opp. Og som konsekvens av alt dette får den depressive delen av meg mer grobunn, som igjen fører til mer angst, som igjen.... det blir med andre ord en litt vond sirkel. Men jeg håper jeg klarer å bryte den igjen, for jeg har i det minste blitt oppmerksom på hva som holder på å skje, og det har ikke gått så langt enda. Det er mer som ei lita rød lampe i bilen som blir tent litt innimellom. Ting blir derfor synlige; på tide å fylle på med spyle- eller kjølevæske. Og enda mer synlig blir ting når jeg skriver det ned slik som nå. Det gjør at jeg ikke kan late som ingenting. Så da kan jeg jo sette inn mottiltak. Og det er jo et godt utgangspunkt å ha. Det blir nesten som om jeg er min egen varsler. Så takk til meg, for at jeg våger å si ifra. Og takk til deg, som lytter til meg.

Dagens øverste bilde viser et fotgjengerfelt ved Åsane senter i Bergen som leder deg til et gjerde. Bra jobba. Det andre bildet viser et element jeg hadde med i utstillingen Innerst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: