Mi casa.

Tirsdag. Kjæresten er på fisketur med moren sin, og jeg har planer om å vaske. Og de planene innbefatter mer enn å vaske hendene eller klærne mine. Leiligheten min skal shines opp litt. For jo, den trenger nok det, kanskje. Jeg har det stort sett ganske ryddig her jeg bor, det skal ikke stå på det. Men selv om det ikke ser helt ut som et bomba ett eller annet her, så er ikke det å ha det ryddig nok i seg selv lenger, kjenner jeg. Overflater skriker etter surstoff, halvkvalt under et lite kledelig støvlag. Så nå skal støvsugeren, grønnsåpa og støvkluten hentes fram. Mens overflater skal skinne så jeg kan speile meg i dem.

Å gå i gang med ting er ofte mer utfordrende for meg enn å faktisk gjøre det. For kommer jeg i gang er jeg ganske effektiv, og får ting raskt unna. Jeg er bare litt treg på avtrekker'n. I tillegg til det som utsettes innenfor husets fire veger, er jeg flink til å utsette det som kjennes angsttriggende når jeg skal ut av huset. Og det gjelder det meste, selv om ikke alt ligger på samme sted på en skala. Men kommer jeg meg ut, blir det ofte lettere enn jeg trodde. Så når motstanden dukker opp, forsøker jeg å spørre meg selv:

Hvordan vil du ha det best på det tidspunktet hvor oppgaven potensielt er gjennomført? Vil du ha det best om du lå på sofaen og lot det være med det, eller vil du ha det best om du kan se tilbake på det du fikk til, og så legge deg på sofaen? Og svaret er selvfølgelig at jeg har det best etter at en oppgave er gjennomført. Da kan jeg kose meg. Være litt stolt av meg selv. Langt mer enn om jeg lå på sofaen og slappa'n hele tiden, mens jeg forsøkte å rettferdiggjøre det hele med gammelkjente forklaringer og unnvikelser, eller lot meg forføre av idiotkassa. Enten det dreier seg om å ha gått en tur, eller shina leiligheten, så er et utført arbeid alltid mer tilfredsstillende enn et som ikke ble utført.

Vi har alle noen utfordringer. Noen av mine er ofte knyttet til dørstokkmila. Da jeg skumleste nyhetene i dag, kom jeg over en video som påstås å vise hvordan det kan være å hallusinere. Og den utfordringen er det også noen som har. Enten fordi de stapper seg med dop, eller fordi de er psykotiske av en eller annen grunn. Slik videoen framstiller det, er jeg glad for at dette ikke gjelder meg. For selv om det kan virke fascinerende å se det på film, må det være ganske jævlig å ha det slik uten å kunne skru det av.

Selv hallusinerer jeg altså ikke. Men jeg har en tendens til å se for meg ting som kan bli vanskelige. Jeg går med andre ord lett ut av Her og Nå, og forholder meg til følelsene en potensiell framtid kan medføre. Det vil si at jeg her og nå kan begynne å kjenne på den angsten som muligens vil oppstå i en situasjon jeg skal adressere. Noe som kan føre til at jeg resignerer før jeg har forsøkt.

En annen måte å si det på, er at jeg konstruerer fram et stoppskilt for meg selv. Et rødt lys. Og for å komme videre må jeg overprøve beskjeden skiltet eller det røde lyset gir meg. Det er ikke alltid lett. Men i blant går det. Andre ganger går det ikke. Slik er det i mitt liv, og slik er det i ditt. Jeg er kanskje bare mer utsatt for det enn folk flest. Men veldig mange opplever det røde lyset om de for eksempel blir bedt om å holde en tale framfor en stor forsamling, eller ved muligheten for å hoppe i strikk. Forskjellen mellom meg og folk flest, er at mitt skilt eller røde lys dukker opp når jeg skal på butikken, eller bare gå meg en tur. Pluss ved nesten alt annet jeg skal gjøre utenfor husets vegger - mitt rede, min borg, mi casa. 

Og når det er slik, så er det jo greit å kunne ha det litt ryddig og rent rundt meg. Da kan jeg fokusere på det, i stedet for det kaoset i følelsene et fokus på alt jeg ikke får til kan gi.

Å ha det litt ryddig der en sover og spiser, er bra for alle. Rotet en måtte ha rundt seg påvirker det en har inni seg. Så klarer en å rydde litt opp i huset, økonomien, timeplanen osv, blir det ryddigere innvendig også. Det er kanskje lett å tro at det ikke betyr noe om oppvasken når nesten til taket, men det at en tror noe, gjør det ikke til en sannhet. Jeg bryr meg ikke, er det lett å si. Jeg trives med litt rot. Men det en prediker på dette feltet blir ofte en forsvarstale. For det betyr noe, tro meg. Om økonomien blir uryddig og kommer ut av kontroll, så betyr det noe. Om forholdet du er i mister det oversiktlige, og reglene for det blir uryddige eller forsvinner, så betyr det noe. Om du aldri finner nøklene dine, så betyr det noe. Det er likevel forskjell på orden og det å ha for eksempel vaskesyke eller andre tvangshandlinger som gjør at du må etterstrebe noe perfekt. En trenger ikke å gå til det ekstreme på ordensfronten, men alt henger sammen, og orden rundt deg er alltid bedre for sjelen enn kaos.

Rot, uorden og møkk er ikke noe en søker, selv om noen forsvarer retten til å ikke gjøre noe med det. I stedet er det konsekvensen av noe en ikke behersker eller er i stand til å se.

Ofte tror en at en er låst i en situasjon. Det kan være at en legger ansvaret for situasjonen på sykdom, på noen andre, eller på seg selv. Jeg klarer ikke, er det lett å si - mye lettere enn å forsøke. Men ikke alt er uoverkommelig selv om vi lever som om det er det. Det er alltid noe en kan klare. En trenger ikke å resignere på alle felt, selv om summen av noe kan virke uoverkommelig. Mennesker kommer seg ut av umulige forhold med tvang, svik og nedverdigelser. Folk tar nye utdannelser etter å ha mistet jobben og kommer seg i arbeid igjen. Der jeg går tur, møter jeg i blant en mann med rullator. Jeg tror han og hunden hans går tur hver dag. Og han går fort. Noe som ser ut til å være utfordrende. Så mye går an. For deg og for meg. Vi må bare lære oss til å huske på det, og tro på det, og ta tak i det som er bra for oss.

Og da får vel jeg slutte med å skrive blogg, og heller få ræva i gir og hente fram støvsugeren. Ting gjør seg ikke selv. Og selv om jeg er god på prokrastinering, så kan jeg jo forsøke å ikke slå meg til ro med det, men forsøke å svære litt flink på andre felt også.

Det øverste bildet viser Kjæresten med fiskestang. Nummer to er fra en annen gang leiligheten min var shina og vi delte et glass vin etterpå (vinen var en gave fra en kollega, og smakte fortreffelig). Foto nummer tre viser et stoppskilt yngste datteren min fotograferte fra bilen en gang vi var på vei vestover ned mot Aurland (jeg liker det fordi det ser ut som om du ikke kan gå ut i naturen. Egentlig regulerer det trafikken i en tunnel). Og de to siste bildene er av malerier jeg kalte for "Rede" og "Vern". 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: