Det er mye rart som surrer
og går rundt på vår klode. At menn nå skal få delta i synkronsvømming i VM, er ikke det som engasjerer meg mest, selv om jeg
synes det er fascinerende at noen faktisk har kjempet for at det
skulle skje. Det er likevel et langt mer interessant tema at en lesbisk prest fikk seg en kilevink, siden vi jo gjerne liker å tenke om oss selv at vi har kommet ganske langt i kampen for folks rett til seksualitet,
religion og menneskerettigheter generelt, her på bjerget.
Folk er forskjellige. Det er
bare ikke til å komme bort fra. Til og med jeg er forskjellig. I
blant merker jeg at jeg er forskjellig ved at noen reagerer på tema
jeg nærmer meg i en samtale. Og jeg har forstått at noe av det de
kan reagere på er at jeg ikke holder like mye inne, som en del
andre. Jeg tror jeg i enkelte situasjoner deler både tanker og følelser på en måte som for
enkelte kan oppleves som noe de ikke er vant til. Men
mest problematisk blir det når jeg inviterer andre til å være like
åpne. For å lytte er jo ikke nødvendigvis alltid så
problematisk. Det er langt vanskeligere å dele sitt eget, og sette
ord på hva en føler og tenker. Spesielt når en beveger seg ut i
landskap hvor en oppfatter seg selv som sårbar. Og
sårbarhetsgrenser har vi alle, selv om de ikke ligger på samme sted
for alle.
Nå er det selvfølgelig ikke
i alle situasjoner en kan forvente at den en snakker med deler like
mye som en selv. En er for eksempel ikke venn med sin psykolog, og
utleveringen av erfaringer, tanker, følelser og personlige ting går
nødvendigvis mest én vei. Den samme balansen kan kanskje komme fram
mellom en ansatt og en arbeidsgiver. Det vil med andre ord si at det
finnes roller vi selv eller mennesker rundt oss innehar, som
begrenser eller inviterer til en dialog som strekker seg utover det
som måtte handle om været, fotball, jobben, sminke eller naboen.
I blant glemmer jeg selv
disse rollene litt. Folk er folk, og slipper de meg litt innpå seg,
så åpner jeg meg i blant. Og jeg kommer til tider opp i situasjoner hvor jeg enten
deler for mye av meg selv, eller inviterer andre til å dele det de måtte
ha av indre og ytre liv på et vis som kanskje ikke alltid oppleves
som en mulighet, men noe de blir presset inn i. Noe som nok skyldes
at jeg er vant til denne åpenheten, og derfor også til tider spør andre ganske direkte om
hva de tenker og føler. Det betyr ikke at jeg selv er åpen om alt. For
også jeg har kroker og kriker i meg selv som jeg verner om. Men
kanskje jeg likevel er mer vant med å dele enkelte ting ved meg selv, enn folk flest er. For
eksempel her på Vannlandet, men kanskje også i RL. I det minste
opplever jeg det slik. Men når det er sagt, så er det ikke
nødvendigvis et likhetstegn mellom det vi opplever og det andre
opplever, mellom det vi tenker, føler eller har som verdier og leveregler, og det andre bærer med seg.
Noen ganger kan våre sannheter, tanker og følelser havne på ville
veier. Det er for eksempel slik at selv om jeg opplever meg selv som
ganske åpen om en del ting, holder jeg meg mye alene, på grunn av
angsten min, og på grunn av en del tidligere erfaringer jeg har hatt
med andre mennesker. Jeg har med andre ord også sterke forsvarsverk. Noe som nok ikke alle opplever som synonymt med å være åpen og lite sårbar.
Jeg vet ikke hvordan du
navigerer i forhold til din sårbarhet, dine tanker og følelser, det
ytterst private og det du lar andre få innblikk i. Men jeg håper du
har noen du kan dele det meste med. For enkelte finnes desverre fremdeles
begrep som at det som skjer innenfor husets vegger er en privatsak.
Selv er jeg tilhenger av at det som skjer hjemme bør en snakke med
noen utenfor om. Både på godt og vondt. Slik at en kan få andre
vinklinger på det som skjer der. Er en låst i en situasjon med
taushet på alle bauger og kanter kan en komme til å bli en som
enten underkaster seg en annens vilje og behov, eller setter seg over
den. Enten viljen som holder en fast stammer fra en person eller et system.
Fordi en aldri får påfyll utenfra av tanker som kan sette
spørsmålstegn ved hva vi har rett til eller hva vi må finne oss i.
En person som holder en fast kan være en ektefelle, foreldre, en
venn/bekjent, søsken eller en kollega. Et system som holder en fast
kan også ha mange ansikt, men her tenker jeg mest på slikt som
for eksempel moral, konvensjoner og skam – mønstre og tenkesett som
gjør at en blir sittende litt fast i det å skulle leve opp til
noe/underkaste seg noe, fordi en ellers kunne risikere å bli støtt
ut av det gode selskap. Eventuelt miste illusjonen om seg selv.
Jeg tenker at i blant er det
greit å kjenne litt etter hvorfor en har de grensene en har for seg
selv og for andre. Og også tenke litt etter hvorfor det blir
vanskelig om en selv eller noen andre tråkker over dem. Går en litt
ned i materien Meg Selv, kan en kanskje finne at svarene ikke alltid
er de en trodde de ville være.
Når noen deler av seg og
sitt, så blir de synlige for meg. Jo mer deling, jo mer synlighet.
Og det er lettere å navigere blant det en ser, enn det er å navigere
i mørket eller innimellom det en forestiller seg. Når noen derimot
beveger seg rundt i et glassbur, er det glassburet jeg ser. Den
glatte, litt harde glassflaten, som noen ganger attpåtil er perfekt
vasket, er oftest på tross av sin gjennomsiktighet likevel synlig i
sitt budskap: Trå meg ikke for nær! Blant annet ved sin kjølighet.
I møtet med mennesker jeg opplever på denne måten, blir jeg usikker. Og jeg
inviterer dem heller ikke inn forbi mine egne forsvarverk på samme
måte som jeg gjør med mennesker som ikke er like avvisende. Noen
ganger kan en avstand selvfølgelig være veldig greit, men likevel
ikke alltid. På samme måte som det ikke alltid er like greit at
folk viser alt ved seg. Det kommer selvfølgelig an på hva de bærer
med seg til torgs, og når de gjør det.
Hvor åpen du eller jeg opplever at vi er, er ikke nødvendigvis avhengig av et punkt på en gitt skala som er felles for oss alle, men hvor tett på våre egne grenser vi våger å gå med tanke på å utlevere oss. Derfor kan vi alle oppleve at vi er mer åpne enn folk flest, selv om grensene kan ligge på hver sin ende av skalaen.
Hvor åpen jeg er i forhold til andre, er egentlig ganske uinteressant. Men det er lettere å si noe om meg selv enn om andre, og jeg kan bruke det jeg tenker om meg selv som en innfallsport for å kunne si noe om at det å dele litt av tanker og følelser kanskje ikke er så dumt bestandig.
Hvor åpen jeg er i forhold til andre, er egentlig ganske uinteressant. Men det er lettere å si noe om meg selv enn om andre, og jeg kan bruke det jeg tenker om meg selv som en innfallsport for å kunne si noe om at det å dele litt av tanker og følelser kanskje ikke er så dumt bestandig.
Vi må alle finne en balanse
i livene våre. Gitt min subjektive opplevelse av meg selv og verden jeg lever i, får jeg i blant opplevelsen av å møte
mennesker som jeg tenker kunne hatt godt av å dele mer enn de gjør. Det er tungt
å skulle bære alt alene. Og ensomt. Dag etter dag, år etter år. Enten det
dreier seg om tanker eller følelser eller den salige grøten de to
delene kan bli i sammen. Samtidig er det også slik at jeg i blant
møter mennesker hvor jeg føler at jeg ville hatt godt av at de
delte – ikke bare de selv. Fordi jeg opplever en form for
nysgjerrighet overfor dem. Eller en godhet. Det finnes jo mange
spennende mennesker der ute. For oss alle. Kanskje det også er slik at du
kan være ett av dem for en eller annen, om du viser mer av den du er, og mindre av den du bør være.
Det øverste bildet har min yngste datter tatt, det andre har jeg malt, og det har tittelen "Vern".
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I mangel av noe mer passende bli det denne nok en gang. Bare fordi den er så jævlig bra. Sangen handler om følelsene etter et dødsfall. Ensomheten. Det vil si når mye plutselig er for sent.
Er enig med deg i at både du og jeg er forskjellige. Tror også at vår opplevelse av åpenhet, ev. glassbur, unnvikelse, er farget av den vi selv er. Det som jeg opplever som åpent, trenger ikke være sånn for andre.
SvarSlettOg vi er åpne og lukkede, på ulike felter i livet tror jeg. Jeg er opptatt av at folk skal få eie sine egne opplevelser, og er veldig var for andres formeninger om hva som er bra for meg. Foretrekker at de spør og lytter og godtar at jeg velger annerledes enn de tilrår. Og det har selvfølgelig med min bakgrunn å gjøre.
Å skille mellom min opplevelse av en annen, og dennes egen opplevelse, er essensielt for meg. Sånn kan det bli når man er oppvokst i det en venn av meg kalte "tilleggelseskultur".
Ønsker deg en god helg Bjørn
Hei gamle ugle.
SlettJeg er helt på linje med deg i det du sier her, men tror samtidig at mange kan ha godt av litt motstand på enkelte ting en kan mene er best for seg selv. Om alle visste hva som var best for dem selv og etterlevde det, ville nok verden sett annerledes ut. Vi ville for eksempel ikke hatt folk med rusproblemer, eller røykere. For eget vedkommende, vet jeg for eksempel mindre om hva som er best for meg selv når jeg er deprimert, enn når jeg har det godt, tror jeg. Andre ganger kan min viten være mangelfull eller farget av noe som gjør det vanskelig å velge riktig. For eksempel tidligere erfaringer. Vi har mange mekanismer i oss som krever plass når det kommer til dette med å velge. Ikke alle disse mekanismene ser etter den beste løsningen, noen ser etter den letteste, og så tilpasser vi vårt forklaring- eller rettferdighetsbehov til valget vi evnet å ta i etterkant, i stedet for å vedkjenne oss at vi burde tatt et annet valg. Så jeg har stor tro på dialog, og på motstand fra på mange felt i livet mitt. Det gjør valgene og valgmulighetene mine klarere for meg. For å få gode råd, tilpasset meg og mine behov, må jeg samtidig våge å være åpen om hvem jeg er og hvordan jeg tenker og føler. Samtidig har jeg også full forståelse for mennesker som trenger å reise seg etter å ha blitt tvunget eller manipulert til noe over tid, og derfor trenger å få opplevelsen av å ta kontroll over eget liv på egne premisser. Jeg selv er et slikt menneske, og trenger opplevelsen av å kunne velge selv, men det frir meg ikke ifra å også være i behov av andres syn på saker og ting. Gjennom åpenhet får jeg mer å velge i mellom, eller mer kunnskap om en konkret problemstilling når jeg skal velge noe. Vi er tross alt ikke helt like alle sammen, og det finnes klokere mennesker enn meg der ute.:)
Under siste depresjon vurderte jeg sterkt om jeg skulle slutte og male, for jeg følte at jeg ikke var flink nok, og at det kostet meg for mye smerte å kjempe mot bildene jeg forsøker å lage. Jeg følte veldig på at nå var nok nok, og at jeg burde legge ned penslene for godt. Men heldigvis ble jeg rådet til å fortsette, og jeg hørte på det rådet. Og jeg ser i dag at det å ikke være flink nok ikke er en god nok grunn til å bare sitte hjemme. Det er jo også slik at det er gjennom å male mer jeg kan bli bedre, kan jeg tenke i dag. Dessuten trenger jo ikke alle som skaper kunst eller andre ting i livene sine å være aller best til det de holder på med.
Ha en fin helg.:)
Bjørn
Ordet nok er så farlig for meg. Nok som bra nok burde jeg kanskje ta mer til meg, men ikke god nok sitter som ett skudd.
SvarSlettNoen ord trigger mer enn andre.
Klem på etterskudd :)