Til og med du er forskjellig.

Det er mye rart som surrer og går rundt på vår klode. At menn nå skal få delta i synkronsvømming i VM, er ikke det som engasjerer meg mest, selv om jeg synes det er fascinerende at noen faktisk har kjempet for at det skulle skje. Det er likevel et langt mer interessant tema at en lesbisk prest fikk seg en kilevink, siden vi jo gjerne liker å tenke om oss selv at vi har kommet ganske langt i kampen for folks rett til seksualitet, religion og menneskerettigheter generelt, her på bjerget.

Folk er forskjellige. Det er bare ikke til å komme bort fra. Til og med jeg er forskjellig. I blant merker jeg at jeg er forskjellig ved at noen reagerer på tema jeg nærmer meg i en samtale. Og jeg har forstått at noe av det de kan reagere på er at jeg ikke holder like mye inne, som en del andre. Jeg tror jeg i enkelte situasjoner deler både tanker og følelser på en måte som for enkelte kan oppleves som noe de ikke er vant til. Men mest problematisk blir det når jeg inviterer andre til å være like åpne. For å lytte er jo ikke nødvendigvis alltid så problematisk. Det er langt vanskeligere å dele sitt eget, og sette ord på hva en føler og tenker. Spesielt når en beveger seg ut i landskap hvor en oppfatter seg selv som sårbar. Og sårbarhetsgrenser har vi alle, selv om de ikke ligger på samme sted for alle.

Nå er det selvfølgelig ikke i alle situasjoner en kan forvente at den en snakker med deler like mye som en selv. En er for eksempel ikke venn med sin psykolog, og utleveringen av erfaringer, tanker, følelser og personlige ting går nødvendigvis mest én vei. Den samme balansen kan kanskje komme fram mellom en ansatt og en arbeidsgiver. Det vil med andre ord si at det finnes roller vi selv eller mennesker rundt oss innehar, som begrenser eller inviterer til en dialog som strekker seg utover det som måtte handle om været, fotball, jobben, sminke eller naboen.

I blant glemmer jeg selv disse rollene litt. Folk er folk, og slipper de meg litt innpå seg, så åpner jeg meg i blant. Og jeg kommer til tider opp i situasjoner hvor jeg enten deler for mye av meg selv, eller inviterer andre til å dele det de måtte ha av indre og ytre liv på et vis som kanskje ikke alltid oppleves som en mulighet, men noe de blir presset inn i. Noe som nok skyldes at jeg er vant til denne åpenheten, og derfor også til tider spør andre ganske direkte om hva de tenker og føler. Det betyr ikke at jeg selv er åpen om alt. For også jeg har kroker og kriker i meg selv som jeg verner om. Men kanskje jeg likevel er mer vant med å dele enkelte ting ved meg selv, enn folk flest er. For eksempel her på Vannlandet, men kanskje også i RL. I det minste opplever jeg det slik. Men når det er sagt, så er det ikke nødvendigvis et likhetstegn mellom det vi opplever og det andre opplever, mellom det vi tenker, føler eller har som verdier og leveregler, og det andre bærer med seg. Noen ganger kan våre sannheter, tanker og følelser havne på ville veier. Det er for eksempel slik at selv om jeg opplever meg selv som ganske åpen om en del ting, holder jeg meg mye alene, på grunn av angsten min, og på grunn av en del tidligere erfaringer jeg har hatt med andre mennesker. Jeg har med andre ord også sterke forsvarsverk. Noe som nok ikke alle opplever som synonymt med å være åpen og lite sårbar.

Jeg vet ikke hvordan du navigerer i forhold til din sårbarhet, dine tanker og følelser, det ytterst private og det du lar andre få innblikk i. Men jeg håper du har noen du kan dele det meste med. For enkelte finnes desverre fremdeles begrep som at det som skjer innenfor husets vegger er en privatsak. Selv er jeg tilhenger av at det som skjer hjemme bør en snakke med noen utenfor om. Både på godt og vondt. Slik at en kan få andre vinklinger på det som skjer der. Er en låst i en situasjon med taushet på alle bauger og kanter kan en komme til å bli en som enten underkaster seg en annens vilje og behov, eller setter seg over den. Enten viljen som holder en fast stammer fra en person eller et system. Fordi en aldri får påfyll utenfra av tanker som kan sette spørsmålstegn ved hva vi har rett til eller hva vi må finne oss i. En person som holder en fast kan være en ektefelle, foreldre, en venn/bekjent, søsken eller en kollega. Et system som holder en fast kan også ha mange ansikt, men her tenker jeg mest på slikt som for eksempel moral, konvensjoner og skam – mønstre og tenkesett som gjør at en blir sittende litt fast i det å skulle leve opp til noe/underkaste seg noe, fordi en ellers kunne risikere å bli støtt ut av det gode selskap. Eventuelt miste illusjonen om seg selv.

Jeg tenker at i blant er det greit å kjenne litt etter hvorfor en har de grensene en har for seg selv og for andre. Og også tenke litt etter hvorfor det blir vanskelig om en selv eller noen andre tråkker over dem. Går en litt ned i materien Meg Selv, kan en kanskje finne at svarene ikke alltid er de en trodde de ville være.

Når noen deler av seg og sitt, så blir de synlige for meg. Jo mer deling, jo mer synlighet. Og det er lettere å navigere blant det en ser, enn det er å navigere i mørket eller innimellom det en forestiller seg. Når noen derimot beveger seg rundt i et glassbur, er det glassburet jeg ser. Den glatte, litt harde glassflaten, som noen ganger attpåtil er perfekt vasket, er oftest på tross av sin gjennomsiktighet likevel synlig i sitt budskap: Trå meg ikke for nær! Blant annet ved sin kjølighet. I møtet med mennesker jeg opplever på denne måten, blir jeg usikker. Og jeg inviterer dem heller ikke inn forbi mine egne forsvarverk på samme måte som jeg gjør med mennesker som ikke er like avvisende. Noen ganger kan en avstand selvfølgelig være veldig greit, men likevel ikke alltid. På samme måte som det ikke alltid er like greit at folk viser alt ved seg. Det kommer selvfølgelig an på hva de bærer med seg til torgs, og når de gjør det.

Hvor åpen du eller jeg opplever at vi er, er ikke nødvendigvis avhengig av et punkt på en gitt skala som er felles for oss alle, men hvor tett på våre egne grenser vi våger å gå med tanke på å utlevere oss. Derfor kan vi alle oppleve at vi er mer åpne enn folk flest, selv om grensene kan ligge på hver sin ende av skalaen.

Hvor åpen jeg er i forhold til andre, er egentlig ganske uinteressant. Men det er lettere å si noe om meg selv enn om andre, og jeg kan bruke det jeg tenker om meg selv som en innfallsport for å kunne si noe om at det å dele litt av tanker og følelser kanskje ikke er så dumt bestandig.

Vi må alle finne en balanse i livene våre. Gitt min subjektive opplevelse av meg selv og verden jeg lever i,  får jeg i blant opplevelsen av å møte mennesker som jeg tenker kunne hatt godt av å dele mer enn de gjør. Det er tungt å skulle bære alt alene. Og ensomt. Dag etter dag, år etter år. Enten det dreier seg om tanker eller følelser eller den salige grøten de to delene kan bli i sammen. Samtidig er det også slik at jeg i blant møter mennesker hvor jeg føler at jeg ville hatt godt av at de delte – ikke bare de selv. Fordi jeg opplever en form for nysgjerrighet overfor dem. Eller en godhet. Det finnes jo mange spennende mennesker der ute. For oss alle. Kanskje det også er slik at du kan være ett av dem for en eller annen, om du viser mer av den du er, og mindre av den du bør være.

Det øverste bildet har min yngste datter tatt, det andre har jeg malt, og det har tittelen "Vern".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I mangel av noe mer passende bli det denne nok en gang. Bare fordi den er så jævlig bra. Sangen handler om følelsene etter et dødsfall. Ensomheten. Det vil si når mye plutselig er for sent.