Om du ikke er alt, er du likevel en bevegelse.

En ny uke er i gang. I det siste har jeg skrevet ganske tett her på Vannlandet, men det vil forandre seg litt nå. For i morgen begynner jeg på atelieret igjen, etter tre ukers ferie. Og det tror jeg kan være godt, selv om jeg alltid sliter litt med overganger.

I år feirer Galleri VOX tiårsjubileum. Og jeg har vært med så og si fra begynnelsen. Det betyr at atelieret har satt sitt preg på meg, og at jeg har satt mitt preg på det. Stort sett har erfaringene mine i løpet av disse årene vært av den gode sorten, selv om det selvfølgelig ikke er til å unngå at det også dukker opp noen utfordringer på en arbeidsplass. I og med at jeg ikke er den som alltid smyger i korridorene, har jeg derfor stått litt oppi det, til tider. I begynnelsen handlet utfordringene mye om "innkjøring", både for de som skulle lede prosjektet, og for oss som skulle arbeide der. Men etter noen utskiftninger på lederfronten og en etter hvert ganske stabil gruppe kunstnere, gikk det seg til. Så nå er utfordringene minimale. Selv om det selvfølgelig kan være utfordrende å være en gruppe på 15-18 kunstnere sammen, når alle attpåtil har en psykisk diagnose som er såpass merkbar for dem at den kvalifiserer til en uføretrygd. Jepp, hos oss er det å ha en uføretrygd et must for å få lov til å arbeide. Slå den.

Den første tiden jeg arbeidet ved Galleri VOX var en tid med mye skam. Jeg hadde gått fra å være en relativt velfungerende keramiker med villa i åssiden, til å miste alt i et samlivsbrudd, samtidig som både fysikken og psyken møtte veggen. I og med at jeg hadde verksted i huset hvor jeg bodde, mistet jeg også jobben. Så det var vanskelig en stund. Alt jeg hadde å starte på nytt med var klærne mine. Noe som bunnet i flere grunner som jeg ikke trenger å legge ut her, men noe dreide seg nok om min troskyldighet. 

Når jeg etter å ha fått plass ved Galleri VOX skulle forholde meg til gamle kunstnerkolleger, ble det vanskelig for meg. Jeg skammet meg over mitt nye liv. Og det tok en stund før jeg bestemte meg for å være helt åpen om meg selv, angsten og depresjonene, lungesykdommen og hva mitt nye atelier var. Men det var også vanskelig å leve helt i skjul, så jeg har ikke angret på valget om åpenhet. Det eneste jeg ikke skriver om, er familiesituasjonen før sammenbruddet mitt, og det er av hensyn til mine døtre. Etter at jeg begynte å være åpen om livet mitt og utfordringene jeg endte opp med, har jeg aldri fått en negativ kommentar på meg selv og den psyke siden av meg. Om jeg får pes for noe, så skyldes det gjerne at jeg engasjerer meg i ting, og det er noe helt annet; det å stikke fram nakken, og derfor bli synlig. 

Heller ikke det at jeg etter anmodning fra ledelsen ved Galleri VOX, startet Vannlandet, for på denne måten å forsøke å fremme åpenhet og vinkling på muligheter med mitt eget liv som bakteppe, har ført til negativitet. Hva majoriteten av de som måtte lese her tenker, vet jeg ikke all verden om. Men for meg personlig har Vannlandet ført til at jeg har fått møte noen flotte folk på nett. Noen har fulgt meg lenge, andre har vært innom en stund, og noen nye kommer også til. Hovedgruppen av de som leser meg sier ikke så mye, men de er der likevel. Og uten denne gruppen er det ikke sikkert jeg ville fortsatt med å skrive. Jeg vet ingenting om dem/dere. Alt jeg har er en teller som forteller meg hvor mange som har vært innom. Og det ligger nå på ca hundre de dagene hvor jeg legger ut noe, deretter noe mindre i dagene som kommer før et nytt innlegg. Noe som er minimalt, med tanke på hva fotballfruer og andre rosabloggere kan vise til. Men de og jeg har nok uansett forskjellig utgangspunkt, og også forskjellige målsetninger med den tiden vi legger ned i våre blogger. For mitt vedkommende, tar det å fullføre et blogginnlegg fra to til fire timer.

Når jeg nå begynner å male igjen etter ferien, skal jeg etter planen flikke litt på en del bilder jeg har malt fra før. Tanken er å sette opp igjen installasjonen  It's all abut love me, og vise den for et lite utvalgt publikum ved et seminar vi skal ha i forbindelse med jubileet vårt. Utover det skal jeg arbeide videre mot en utstilling hvor motivene på ett eller annet plan skal han en link til tro og kristendom. Ikke fordi jeg renner ned kirkedørene selv, men fordi jeg synes temaet er spennende, og fordi religiøse motiver alltid har vært en del av kunsten. Min måte å nærme meg temaet på, blir nok likevel litt annerledes enn det de gjorde for et par hundre år siden.

For ett år siden, i mai/juni i fjor, gikk jeg inn i en depresjon. I hvert fall var det da jeg klarte å definere den som hva det var. Den skulle komme til å vare ca et år. Ikke hele denne tiden opplevde jeg tilværelsen som noe tilnærmet uoverkommelig, slik depresjoner kan på deg til å føle. Noen måneder i dette året med depresjon var jeg helt flat følelsesmessig, av lykkepillebruk. Jeg lå neddopa på sofaen og stappet meg med lette kalorier og lot meg ikke påvirke av noe som helst. Men det måtte jo ta slutt. Jeg måtte ta grep om tilværelsen igjen. Slutte med pillene. 

Fraværet av medisiner førte til at jeg begynte å føle noe igjen. Og etter hvert forsvant depresjonen også. Jeg husker tydelig at jeg forsto at noe helt konkret hadde skjedd, en dag jeg var ute og gikk sammen med kjæresten min. Plutselig så jeg farger igjen. Gress og trær. Og romfølelse – perspektivopplevelsen. Det grep meg så sterkt. Det føltes nesten som en rus. Alt var ikke lenger sentrert i meg selv, og jeg hadde ikke lenger et skall mot omverden. Etter den opplevelsen begynte jeg å gå en liten tur hver dag. Og turene mine går jeg fremdeles, selv om det ikke har vært hver dag i ferien.

Nå, i disse tre ukene som ferien min har vart, har angstdelen av min utfordring økt på, og jeg har derfor ventet på at depresjonsdelen skulle overkjøre meg igjen også. Men det har ikke skjedd. Angsten derimot, har utvidet seg fra å være mest koblet til ting jeg gjør eller skal gjøre som samtidig inkluderer andre mennesker, til også å bli mer flytende, som en generalisert angst. Uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor. Siden angsten er der nesten hele tiden nå, har det ført til at gåturene mine har blitt litt færre.

Det at noe ble vanskeligere igjen en periode nå i sommer, betyr at ting i livet mitt ikke er statisk, selv om det er ganske regulert. Det igjen betyr at det ikke skulle være noen grunn til at livet skulle låse seg fast i det jeg opplever i dag - den 20.07.2015 - som her jeg sitter og skriver er et angstnivå som er moderat. Så ting kan bli mye bedre, like mye som at det kan bli verre. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at det vil være i en bevegelse, slik det har vært i de ti årene jeg har arbeidet ved Galleri VOX. Og slik er det for deg også – om du ikke er alt, er du likevel en bevegelse.

Om du tenker litt tilbake, så kan du se at utfordringene dine ikke har vært statiske igjennom hele livet. Noe av det du har opplevd har gjort deg godt, mens noe har gjort vondt. Derfor vil det etter all sannsynlighet dukke opp noe godt igjen flere ganger, og det gjelder også om du sliter nå. Og med den påstanden og overbevisningen, runder jeg av ferien, og satser på å komme meg ut og gå tur også i dag.

Diktet ble skrevet da jeg kom ut av depresjonen etter det totale sammenbruddet jeg hadde for femten år siden.

*

Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag

en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne

eller hvor klare mine døtres øyne er.

Merkelig
hvor vondt det gjør.

*

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link har jeg lagt ut før, men legger den likevel ut igjen: