Kort blogg i dag. Jeg skal
snart ut og gå en liten tur sammen med kjæresten, og etterpå skal
vi lage og spise en forhåpentlig vis god middag. Ikke alle skal
spise en god middag i dag. Og skal de spise i det hele tatt, så blir
det kanskje ikke med nytelse.
Anorexsia er noe jeg vet
litt om. Ikke på grunn av å ha opplevd det selv, men jeg har kjent
mennesker med lidelsen helt siden fra slutten på syttitallet, da jeg
en periode med mye angst og depresjon var innlagt ved Modum Bad. Den
gang besto behandlingen av lidelsen blant annet av tvangsforing. Ikke
som med gjessene for at de skal få feit lever, men mer som et
psykisk press: Spiser du får du en premie, lar du være får du
straff. Premien var å få komme ut av rommet om vekten viste at du
hadde lagt på deg noen hekto, mens straffen var at du måtte være
på rommet om vekten ikke gikk opp. Du skulle ete, men ikke bruke
energi. Alt handlet om å legge på seg. I dag har de nok kommet litt lenger. Men fremdeles handler det mye om i det minste ett valg som
den syke må ta. Du må ville bli frisk. Og da må du først erkjenne
at du er syk. Ingen kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Da blir
løsningen for dem å dempe angst og andre symptomer så godt det lar
seg gjøre, samtidig som en forsøker å leve i skjul. Noen ender opp
med tvagshandlinger og mønstre for eget liv, andre med å søke
overdreven kontroll på mennesker de har rundt seg, i mangel på
kontroll over seg selv. Det siste kan ende opp som ekstreme
levemønstre, der hele familier kan få livet tvunget sammen som i en nærmest uoppløselig knute, dirigert av anorexiaen, angsten og tvangshandlingene. Livet blir ikke lenger formet av generøsitet og empati, men av tvang og gjerrighet. Og gjerrighet er liv med skall rundt. Jeg skal likevel ikke skrive så mye mer om disse mønstrene og konsekvensene av dem, for jeg vet ikke
hvor utbredt det er, utover det jeg selv har møtt. Jeg ble bare minnet på dette med spisefortyrrelser, siden Skårderud
har fått en del pes i media siste tiden. Samtidig er det vel på sin plass å understreke at de aller fleste jeg selv har møtt som lider av en spiseforstyrrelse, er helt ok mennesker med store hjerter, som av en eller annen grunn dessverre endte opp med å slite. Så kanskje noe det jeg har beskrevet over her, kan skyldes en tilleggsdiagnose.
Det er mange som har en
psykisk lidelse. Selv har jeg slitt med angst hele livet, og tror
ikke lenger den blir borte. I korte perioder i livet mitt har den
vært mindre tilstede enn i andre, men i de siste 15-20 årene har
den vært livshemmende tilstede. Det samme gjelder for tilbakevendende depresjoner. Så løsningen for meg har blitt å
lære meg til å leve med det. Noe som ikke betyr at alle forsøk på å gjøre tilværelsen best mulig forstummer av den grunn. Og slik er det nok for mange flere enn
meg. Noen ganger må en bruke kreftene på andre ting enn å stå og stange i en vegg. For krefter har vi alle. Og muligheter til å velge blant noe har vi alle. Selv om vi ikke kan velge blant alt. Every wall is a door, men noen ganger må en ty til sidedører og veivalg en ikke visste om også. Livet gir sjelden en endelig oppskrift på hvordan det skal leves. Oppskriftene er det folk som står for. Ofte uten å vite noe om alle ingrediensene. Men slik er det med bedreviterne.
Det å måtte leve med noe en kunne tenkt seg å være foruten, gjelder ved både fysiske og psykiske
lidelser som livet gav en, men det gjelder også for mennesker med
medfødte utfordringer som for eksempel Downs syndrom. En utfordring
som berører familie og den som har Downs, men som likevel kan gi et
rikt liv, slik jeg har forstått det. I blant dukker det likevel opp
utfordringer en ikke så for seg ville komme, som for eksempel reaksjoner fra folk en ikke kjenner. Slik som i dette hatbrevet. Men en må vel med hånden på hjertet
stille seg spørsmålet om hvem som har mest problemer. Gutten det
her gjelder, eller brevskriveren, som framstår som både
ondskapsfull, hatefull og ganske grunn.
Og se, da ble det en liten
blogg i dag også.
Bor du i Bergen, har problemer med mat eller omgås noen som har det, kan ROS hjelpe deg med mer opplysninger.
Dagens bilde har fått tittelen Anorexia Nervosa.
Ha en tolerant dag.
Bjørn
Dagens link:
Jeg kom til å tenke på dette med valg og å velg for å finne en vei som fører til et bedre liv. Du skriver at man må ville ha hjelp for å kunne hjelpes, dustoregudfadersenoghans fru så sant det er.
SvarSlettEn ting jeg lærte, etter hvert, er å ikke velge for store omveltninger av gangen.
Der har jeg gått på og baret mange ganger.
Små valg, ett og ett, kan lage store endringer.
Jeg har ingen erfaringer med anorexia, men med mennesker av +varianten har jeg. Og de er stor sett, veldig gode. Du kan lese om historien om Ole.
Klem :)
Hei Annemor.
SlettBabysteps er det som funker, sier de i blant. Og det tror jeg stemmer. For med sjumilsbrillene på kan stegene en må ta virke nærmest uoverkommelige, slik at en gir opp før første steget er tatt. Å dele opp oppgavene i overkommelige utfordringer er ofte en fordel.
Har vært inne og lest litt om Ole nå, og det som slår meg utover selve historien, er formidlingsevnen din. Du skriver veldig bra, og forteller veldig bra. Historier som den om Ole kunne sikkert blitt bra barnebøker. Finn deg en illustratør og begynn og jobb.:)
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Takk skal du ha :)
SlettKan hende det blir noen "samlede" barnefortellinger etter hvert :)
Torsdagsklem :)
Det ser jeg fram til.:)
Slett