Sirkus.

Torsdag åpner Galleri VOX en ny utstilling. Vi feirer i år tiårsjubileum, og utstillingen Sirkus er en del av denne feiringen. Dette er en utstilling hvor det meste er et resultat av gjenbruk.  Og som tittelen sier, kan en vente seg mye rart, slik en også gjør når en går på et vanlig sirkus. Det meste er skulptur, men selv bidrar jeg med et maleri. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Kanskje også fordi min forrige utstilling handlet om gjenbruk, og at jeg derfor nå har følt for å arbeide med andre prosjekter. 

Om du skulle ha dumpet ned her i Vannlandet og ikke vet hva Galleri VOX er, så er det et fellesatelier som også driver et eget Galleri. Vi holder til på Nordnes i Bergen. Ett ufravikelig kriterium for at du skal få arbeide ved galleriet/atelieret vårt, er at du er uføretrygdet og har en psykisk lidelse. Selv kvalifiserer jeg på grunn av angst og en form for tilbakevendende depresjoner.

Du kan lese mer om utstillingen Sirkus og om Galleri VOX her.

Selv om de som får plass ved Galleri VOX er mennesker som meg, det vil si folk med en diagnose, så er VOX ingen arbeidsstue eller et oppsamlingssted for de uheldige. Det er ikke noe som har kommet i gang for at stakkarslige mennesker skal få sitte og lage nisser av doruller eller hekle grytekluter. For meg fungerer det på den måten at jeg fikk fortsette å arbeide som kunstner også etter at jeg ble trygdet. Etter mange år som keramiker møtte jeg veggen både psykisk og fysisk. Men jeg har likevel en restarbeidsevne, og den bruker jeg så godt jeg kan. Det har jeg gjort i ti år.

Å ha noe å gå til, er viktig. Å ha noe å gjøre, som samtidig virker meningsfylt, er ikke et behov som forsvinner i det den første utbetalingen fra NAV kommer. Livet skal likevel leves videre. Det er heller ikke slik at den som blir uføretrygdet har vunnet i et lotteri, hen har heller tapt i et. Det er altså ingen grunn til å mistenkeliggjøre den uføretrygdede og tro at det bare er å ljuge på seg et lite problem fordi hen ikke gidder å jobbe, og så raser pengene inn mens en overveldes av en lykke og alle valgmulighetene som nå dukker opp. For det første minner trygden for mange mer om et drypp enn et ras, for det andre er det slik at mulighetene dine ikke blir flere, men færre, og for det tredje skal du gjerne gjennom en lang periode først, hvor du må innse at livet slik du kjente det kanskje er over. Med den sorgen og de reelle helseutfordringene du har fått som gjerne vokser på deg. Trykker deg ned. Gjør deg fortvilet og ute av stand til lenger å se mening i livet. Denne prosessen tar gjerne flere år. Til du en dag sitter der. Mens alle andre har gått på jobb.

Både økonomi og helse har blitt en begrensing, den dagen du blir trygdet. Samtidig må du likevel forsøke å finne en ny mening i livet, og noe som gir deg verdi. Men det er kanskje ingen som har bruk for deg lenger, og du vil komme til å kjenne på stigmatisering og identitetskriser. Kanskje også skam. Noe som igjen kan lede til at du begynner å skjule deg. Spesielt om utfordringen din er av en psykisk natur. Folk med psykiske lidelser er jo gale, det vet vi jo. Vi vet også hva gale folk er i stand til å finne på, det forteller jo media oss. Så det er sikkert best å holde dem på avstand. Nå vet vi selvfølgelig ganske mye om hva folk som ikke har en diagnose også er i stand til å gjøre, men det betyr ikke at alle friske blir mistenkeliggjort på samme måte av den grunn. Så det er nok litt forskjell på folk. Selv har jeg likevel valgt å være åpen om min livssituasjon, og også mye om grunnene til at den ble slik den er. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. For selv om jeg i dag har begrensinger både fysisk og psykisk, kan jeg tenke, og jeg har fremdeles et språk. Jeg må ikke bruke dette språket, men jeg kan. Og slik er det med det å arbeide ved Galleri VOX også. Det er ikke noe jeg gjør fordi jeg må, men fordi jeg kan. Det betyr at jeg er i stand til noe. Det igjen betyr at jeg har en verdi. Alle vi som arbeider ved Galleri VOX har en verdi. Vi er alle forskjellige, men dét har vi felles. Med hverandre, og med deg.

Om du bor i Bergen og ikke har noe bedre å foreta deg torsdag ettermiddag, så ta deg gjerne en tur på åpningen av utstillingen ”Sirkus” på Galleri VOX. Eller ta deg en tur en annen dag. Ikke fordi du må, men fordi du kan. Livet er fullt av muligheter. En må ikke nødvendigvis fokusere mest på utfordringene en har fått. En kan fokusere minst like mye på mulighetene. 

Det er mye drit en kan gjøre. Mot seg selv eller andre. Vi kan rakke ned på oss selv, eller trygdede, homser, romfolk, polakker, innvandrere og flyktninger med mørk hud, islamister, ektefeller eller naboen. Det er veldig lett å sparke nedover. Og ligger noen helt nede er det lettere enn det meste. Vi trenger ikke å sparke en gang, vi kan bare trampe over dem. Men vi har alle også muligheten til å gjøre noe bra. Vi kan løfte. Uten at det kjennes tungt ut i det hele tatt. Alt trenger ikke å være en uoverstigelig greie. Slik damen bak dette lille innslaget i hverdagen har bevist.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: ALEGRÍA = GLEDE