Til Nissen.

Det er søndag, men det er jo en god nok dag det. Dagene i seg selv forholder seg jo neppe til godt eller vondt i det hele tatt. Den greia er det vi selv som står for, gjennom hva vi fyller dagene våre med.

Selv fikk jeg en melding fra eldste datteren min på begynnelsen av denne søndagen. Den lå og ventet på meg da jeg sto opp. Og det gjorde sitt til at denne dagens innhold begynte sin oppbygging på en god måte for meg. Hun har nettopp flyttet inn i nytt rekkehus sammen med barn og samboer, og da har det vel dukket opp en del greier i forbindelse med flyttingen. Slik som talen til Nissen du kan se over her. Det var den hun sendte i en melding. Selv kjente jeg at jeg ble rørt av å lese den lille talen, det gjorde godt. Men jeg ble på en måte også konfrontert med hva jeg etterlot da moren til mine barn og jeg skilte lag, og jeg flyttet ut. Og også det at jeg tok noe av julen til mine barn med meg. Jeg tror aldri jeg har tenkt over at jeg tok med meg nissen. Selv om barna mine og jeg har feiret jul sammen også etter at familien ble splittet, ble det jo aldri det samme igjen. Klikk på bildet så blir det lettere å lese. Og ja, jeg spurte selvfølgelig om lov til å vise det her før jeg la det ut.

Å få slike små glimt av det ens barn har følt og opplevd kan gjøre både godt og vondt. Det kommer selvfølgelig an på hva de har opplevd, og hva vi selv husker, eller vil huske. Og i den forbindelse er det viktig å ha det klart for seg at det våre barn opplever og bærer med seg, ikke nødvendigvis er det samme som vi selv opplever, eller opplevde. Så om du eller jeg noen gang blir konfrontert av våre barn, og de forteller oss ting om oss selv vi ikke kjenner oss igjen i eller ønsker å vedkjenne oss, så skal vi likevel ta deres opplevelse på alvor. Og vi skal akseptere den som deres virkelighet.

Det er ikke slik at det er vi selv som eier all sannhet. Og det er ikke slik at våre følelser eller syn på ting alltid er det viktigste. Det samme gjelder i forhold til den rollen vi har overfor våre barn. Mens de er små, er de helt avhengige av oss, og vår stemme er viktig i forhold til både grenser og muligheter. Men etter hvert som barna blir eldre forandres de, og derfor også behovene deres. Noe som burde tilsi at vi foreldre også bør søke å utvikle oss, i stedet for å klamre oss til den nærmest allmektige rollen vi hadde mens de var helt små. Hver alder i et barns liv har sine utfordringer og muligheter, og det at vi foreldre ikke henger med, kan i blant gi seg nærmest groteske utslag. Noe en i blant kan se i historier om menn i trettiårene som fremdeles tillates å bo på gutterommene, mens mamma lager mat og vasker klærne deres.

En annen greie en i blant kan se, er foreldre som ikke klarer å akseptere at barna blir voksne. Og derfor bruker fraser som at ”barna mine vil alltid være barna mine”, for å sette en slags standard og en rollesetting, som de samtidig frembringer som en følelsesytring og noe vakkert, men som i blant er en bortforklaring når en har gått litt over streken. Likevel, det er jo sant, vi har gjerne et slikt følelsesbånd til våre barn. Men følelser er ikke det samme som et fritak for ansvar når det kommer til valg og handlinger. Så ved et punkt er det kanskje på tide å kutte navlestrengen og la dem får ta sine egne valg og leve sitt liv slik de selv ønsker og evner det, uten at vi foreldre skal fortsette med å bestemme over dem. Det at de alltid vil være våre barn, sier jo heller ingenting om hvordan vi behandlet dem som barn, eller hvordan barna opplevde det vi ga dem. Det sier heller ikke noe om hvilke veivalg vi hjalp dem til å se, og til å ta. I stedet er det en slags blindgate hvor vi tviholder på en slags rettighet vi har fordi vi satte dem til verden, mens vi samtidig leder blikket deres bakover i stedet for framover.

Når dette er sagt, så mener jeg ikke at vi skal la barna våre bare seile sin egen sjø i det de flytter ut. Men i blant er det kanskje nok at vi er en øy de kan søke mot om de trenger det, og ikke tviholder på en oppdragerrolle og en maktbalanse langt inn i grava.

Det er ikke slik at vi alle er perfekte foreldre. Kanskje er det heller slik at om vi får til 30% av det vi forsøker, så bør vi være fornøyde. Livet sliter i oss og krever av oss på alle bauger og kanter, og ofte kommer vi til kort. Slik er det med deg, og slik er det med meg.  

I mitt og ungene mines liv, så tenkte jeg at alt har sin tid. Småbarntiden, pubertet, ungdom og etter hvert voksenalderen. Jeg hadde forskjellige roller på alle disse trinnene, og måtte forsøke å la verden, livet og virkeligeheten få åpne seg opp mer og mer for barna mine.  Og nå, når jeg har blitt seksti, har jeg begynt å kjenne at tiden hvor ungene mine begynner å fortelle meg noen sannheter i stedet for at jeg forteller dem, har kommet.  Så jeg opplever nå at de for eksempel kan be meg skjerpe meg, få ræva i gir, og ikke bare la livet skure mens jeg bortforklarer alt jeg ikke tar tak i med angsten min. Og dette kjenner jeg er godt, selv om de ikke bruker akkurat de ordene jeg selv valgte nå. Budskapet er uansett der. Jeg opplever det ikke som om de forsøker å ta styring på livet mitt ved å ikke akseptere alt jeg gjemmer meg bak, men at de er omtenksomme og at de bryr seg om meg. Og stort mer enn det trenger en kanskje ikke ønske seg.

Nå når jeg har blitt bestefar, må jeg nok en gang forholde meg til at alt har sin tid. Da mine barn var små, var det tiden for å være der for dem, og forsøke lære dem det jeg ønsket å lære bort, og det dreiet seg mye om verdier og selvrespekt, slik jeg selv tenker om det i dag. Samtidig handlet det også mye om å være tydelig i min papparolle, og å sette noen grenser. Men dagen i dag er ikke en tid hvor jeg skal innta samme rolle overfor barnebarn. Jeg er ikke det nye barnets forelder. Jeg kan formidle verdier når den tid kommer, men ikke nødvendigvis være den som bestemmer hvor grensene skal gå, eller hvilke dører som skal åpnes og når. Derfor skal jeg heller ikke fortelle min datter hvordan hun skal oppdra barnet sitt, mens jeg påberoper meg alle rettigheter ved å hevde at jeg må da få si min mening. For jeg må ikke få si min mening bestandig. Jeg kan si litt, og jeg kan gi råd om jeg blir spurt, men bør ikke mene noe om alt hele tiden. Noe som for meg er en utfordring, siden jeg har mange meninger om så mangt. Så jeg må forsøke å være bevisst på hva jeg gjør, og ikke slenge rundt meg med sannheter uten sperrer i det hele tatt.

Gitt alle mine meninger, så er det selvfølgelig slik at dette lille blogginnlegget ikke er i stand til å romme dem alle, og ikke en gang i forhold til det temaet jeg var innom i dag. Så videre meninger overlates herved til deg. Og jeg er ganske sikker på at du sitter på noen.

Datteren min skrev en gang en tale til Nissen. Det jeg selv har skrevet i dag, er kanskje mer rettet mot nisser på lasset. Og en slik har vi kanskje alle, som en blindpassasjer i det livet vi lever. Kanskje uten av vi er oss bevisst den. Og den nissen kan jo også ha mange navn. Ett av dem er Arvesynden. Et annet er Jegvetbest.

Til slutt i dag legger jeg ut et lite dikt jeg skrev til mine barn da de var små:

SANNHETER

Virkeligheten er som den er
epler vokser på trær

dag følger alltid natt
is er kald og glatt

kjærlighet er noe vi trenger
ikke alt kan kjøpes for penger

havet er stort og vått
sjokolade og brus er godt

i dag kommer aldri igjen
alle trenger en venn

gjerrighet er liv med skall rundt
og grønnsaker er faktisk sunt

Elton John er gay
pappa elsker deg.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link (Barnebarnet mitt ble døpt Aria. Det betyr Løvinne):