Virkeligheten er i blant virkelig så det holder.

Nå er det ikke sikkert noen vil kjenne seg igjen i det jeg skal skrive om i dag, men en vet jo aldri. Min virkelighet er uansett en virkelighet - den finnes. Om jeg er den eneste som opplever livet slik jeg gjør, så får det så være, men jeg tror ikke det er slik.  Folk er jo sprø, mange langt sprøere enn jeg er, og de opplever derfor verden på de merkeligste måter. Det finnes mennesker som liker å tråkke på insekter eller se og høre andre gjøre det, og får seksuell tenning av dette. Denne greia skal visstnok til og med ha et navn, uten at jeg klarte å finne det i farta. Alt jeg fant var noe under Crush fetish. Men for å illustrere mangfoldet av navnsatte ting å bli kåt av, kan jeg nevne at det å bli opphisset av tog for eksempel kalles Kakorrhafiofili. Det at slike merkelige måter å forholde seg til egne følelser på får et navn, tror jeg kanskje handler om at det finnes flere enn en som opplever ting på samme måte. Jeg tror at måten du eller jeg opplever virkeligheten på ikke er kun noe vi selv eier, så da vil sikkert noen kjenne seg igjen i min verden også.

Selv ligger jeg ikke i buskene og smugtitter på tog. Ikke nyter jeg å tråkke på små kryp heller. I stedet forsøker jeg å unngå å tråkke på både insekter og folk. Så dette er ikke viktige tema i min hverdag. Jeg har ikke engang tenkt å snakke om seksualitet, dette med fetisher var bare for å lage en innledning. I stedet har jeg tenkt å snakke om det å ha det for bra. For selv opplever jeg å ha det i blant. Eksempelvis var kjæresten og jeg ute og gikk en tur for noen dager siden. Og jeg opplevde at enkelte ting jeg så i naturen ble så vakkert at jeg fikk problemer med å forholde meg til det. Opplevelsen minner om den sterke opplevelsen det er å få briller første gang, når verden går fra å være uklar til å minne om et fantastisk HD-tv. Alt blir sylskarpt, mens fargene forsterkes. Sammen med denne opplevelsen kommer det følelser. Og følelsene i dette tilfellet kjentes veldig likt den en kan ha om noe gjør så sjelelig vondt at en får lyst til å krøke seg sammen i fosterstilling, selv om den ikke var like sterk. Den samme opplevelsen kan jeg ha om jeg er i en gruppe, og ting blir veldig morsomt. Plutselig vipper det gode over i at det blir for voldsomt. Jeg vil at det skal gå over, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, opplever et kontrolltap, og så plutselig blir det til angst. Jeg kan tenke meg at det er noe av det samme som skjer i barn når latteren går over i gråt, om en for eksempel kiler dem litt for lenge. Følelsene blir rett og slett for overveldende til at de klarer å romme dem, og derfor blir det også vanskelig å skille de enkelte følelsene fra hverandre. De blir bare en grøt.

Det at jeg har dette forholdet til egne følelser og hvordan jeg opplever det jeg har rundt meg, gjør at jeg forsøker å kontrollere opplevelsen. Enten ved å unngå følelsene fullstendig, eller ved å avlede dem litt. En bra metode er også å snakke om det, når det skjer. Og jeg tenker ikke nå kun på når de gode følelsene blir litt for gode, men også om de følelsene som ligger på andre siden av skalaen. Som for eksempel sorg, savn, usikkerhet, frykt, sinne, osv.

Da jeg var en liten gutt, sa min bestemor: Du har altfor mye følelser, Bjørn, og det vil gjøre livet ditt vanskelig. Og livet mitt ble litt vanskelig, så kanskje hun hadde rett. Kanskje jeg er utstyrt på en spesiell måte som gjør at det å se på et tre kan oppleves så vakkert at det gjør vondt. Kanskje er det slik at alle fargesjatteringene i et løvverk som solen skinner på kan treffe meg rett i hjertet med en kraft som får meg til å vakle. Kanskje kan følelsen av rom bli for voldsomt, når jeg over tid har murt meg inne i den avgrensede leiligheten min i en depresjon eller bare litt tomhet, og så kommer ut både fysisk og mentalt, og møter en blå himmel. Kanskje kan buen i ett kinn eller hvordan hårene i et øyenbryn legger seg i forhold til hverandre fascinere meg så sterkt at det blir en fysisk opplevelse, og fører til at jeg ser litt for mye eller for lenge på et annet menneske. Kanskje er det også denne egenskapen som gjorde at jeg endte opp som kunstner, og at jeg uten evnen til å ta inn synsinntrykk så sterkt som jeg gjør, ville vært et fattigere menneske. Men kanskje er det også slik at jeg i blant skulle ønske at jeg var litt fattigere, slik at ytterpunktene i livet mitt ikke lå så lang fra hverandre. For det er tungt når depresjonene kicker inn, men det kan også bli litt i meste laget når jeg overveldes av det gode.

Nå kan det hende at du tenker dette kan handle om å være bipolar, men det gjør det ikke. Det er ikke slik at jeg på noen måte ”tar av” når jeg har det godt. Tankene løper ikke spesielt raskere enn vanlig, og jeg ender ikke opp med å ta valg jeg ellers ikke ville gjort. Det handler kun om at jeg tar inn det jeg ser rundt meg så veldig sterkt. Nesten som om jeg mangler et filter, eller bærer hjertet utenpå kroppen, så hvem som helst eller hva som helst kan kjærtegne det, alternativt gi det et spark. Hvorfor jeg har blitt slik, vet jeg litt om. Det handler helt sikkert om at jeg ikke lærte å takle eller forstå egne følelser da jeg var barn, fordi jeg vokste opp med mye redsel og forstillelser i en sterkt dysfunksjonell familie, hvor jeg måtte spille følelser i et forsøk på å dempe de truslene jeg opplevde. Den gang ble i blant redselen så stor at jeg fikk blackouts. Det betyr at jeg etter en episode kunne huske lite eller ikke noe av det som hadde skjedd. Så det eneste beviset for meg på at det faktisk skjedde er andres hukommelse, og smerten og bloduttredelsene etter mishandlingen. For de fysiske sporene husker jeg fram til i dag. Men tiden hvor slagene falt til de opphørte er for det meste helt forsvunnet fra minnebanken min, og jeg håper den aldri kommer tilbake.

Å ha kunnskap er ikke det samme som å kunne nyttegjøre seg kunnskapen.   Å vite hvorfor foten verker, fører ikke automatisk til at en kan ta bort smerten. Noen ganger er det i stedet slik at en må lære seg til å leve med den. Og det er slik jeg forsøker å leve livet mitt. Jeg forsøker å begrense det, få kontroll over det ved selv å velge hvilke inntrykk jeg vil utsette meg for, slik at jeg også får kontroll over alle følelsene. For meg er ikke et adrenalinkick nødvendigvis noe jeg oppsøker, i stedet forsøker jeg å unngå det. Og leter etter mer dempede farger enn skrikende rødt. Men heldigvis har også dempede farger nyanser og godt synlige kontraster. Jeg trenger ikke å satse alle kortene på hvitt, grått og svart.

Så slik har jeg det med følelsene mine. Hvordan du opplever dine, og hvordan du forholder deg til dem, vet jeg ingenting om, men jeg vet du føler noe.  Og kanskje vet du også stort sett hvorfor du føler det du føler. Men det er langt fra sikkert at du vet alt om det.

Et lite dikt jeg skrev for mange år siden, i det jeg kom ut av en depresjon:

Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag

en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne

eller hvor klare mine døtres øyne er.

Merkelig
hvor vondt det gjør.

***

Fotoet er det min yngste datter som har tatt, og det fikk tittelen "My Beautiful Dad"

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Dette er meg.