Heldige meg, som i dag kan velge mye selv. Heldige deg, som også kan.

Det er mye rart å finne om en skummer litt igjennom nyhetene på nett. Og noe av det som skjer blant folk er ikke spesielt bra. Nå er en forretningsmann i Bergen under etterforskning for overgrep mot flere mindreårige jenter. En barnehageansatt er siktet for overgrep mot både jenter og gutter. I England er en stor sak under opprulling hvor 1400 personer er mistenkt for overgrep. Flere hundre av dem skal være profilerte mennesker. Og selv om det ikke gjelder barn, er en pleier dømt for overgrep overfor en pasient i psykiatrien. Å tro at det ikke har skjedd flere enn den ene pasienten ved Blakstad ville vært latterlig. Selv har jeg opplevd å bli befølt og forsøkt forført av en mannlig psykiater, uten at det ledet til noe. Det ble med den ene konsultasjonen, for å si det sånn. Men jeg har to ganger i livet innledet forhold til kvinnelige pleiere. En gang på somatisk sykehus og en gang på et psykiatrisk. Begge forholdene varte i to år. Jeg skal ikke påstå at jeg var uskyldig i disse forholdene, for det er det ikke opp til meg å gjøre. Det er ikke pasientens oppgave å vurdere slikt. At jeg ikke motsatte meg det, men i stedet var villig så det holdt, er egentlig ikke et tema. Det kan jeg se i dag, selv om jeg lenge ikke så det. Jeg vil påstå at jeg har gode minner fra disse forholdene, selv om de også ga meg utfordringer. Jeg ser det derfor ikke slik at jeg nødvendigvis ville vært dem foruten. Det siste forholdet hadde jeg i godt voksen alder. Det første som ung mann. Og det er nok det første som har preget livet mitt mest. Men jeg savnet det etter hvert mindre og mindre, det kom noe annet og la seg i mellom. Og det er bra. 

Det er mye som dukker opp i media om overgrep. Enten det er mot voksne eller barn. Russetiden er jo blant annet en tid da mye skjer, som ikke burde få skje.  Det vi derimot ikke kan lese noe om, er alle de overgrep som aldri blir sagt noe om. Enten fordi den som utsettes for det ikke har vilje eller mulighet til å forholde seg til det på annen måte enn ved taushet, eller fordi det som skjer ties i hjel av andre. I blant også av nære slektninger, som vet hva som foregår, men likevel velger å være tause.

Selv ble jeg utsatt for både psykiske og fysiske overgrep gjennom hele barndommen. Og det var ikke slik at ingen visste. Mine besteforeldre visste, min mor visste, naboer visste, venner visste, venners foreldre visste, lærere visste, helsevesenet visste. Til og med sosialsjefen på stedet hvor jeg bodde i noen år visste, fordi jeg gikk for å søke hjelp. Men ingen gjorde noe.  Alle var tause.

Overgrepene som jeg ble utsatt for var ikke av seksuell karakter. I stedet var det trusler og redsel og vold som ble min virkelighet. En total mangel på trygghet. Og jeg har vondt for å tro at slike ting har opphørt å eksistere, slik at alle barn i dag lever opp i trygge og forutsigbare rammer. Det snakkes ikke så mye om det, fokus er mest på det som handler om seksuelle overgrep, men det finnes nok barn som vokser opp med vold og frykt i dag også. Og taushet er trolig fremdeles disse barnas verste fiende. Folk vet, men gjør ikke noe med det.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men å lese om barneskjebner påvirker meg. Minner popper opp, og sorg pipler fram fra hjertet eller et eller annet sted hvor slikt er lagret. For noe lagres. Selv om det ofte er bare bruddstykker av ting som har skjedd. Hos meg har mye forsvunnet. Jeg kan huske øyeblikkene før og etter episoder, men selve episodene er for det meste borte. For eksempel kan jeg huske at jeg måtte gå i skogen og selv kappe den grenen jeg skulle slås med, jeg husker jeg gråt, men jeg husker ikke selve slagene. En av søsknene mine husker lyden av beltet til min far da det ble dradd ut av beltehempene når jeg skulle piskes, selv husker jeg det ikke. Men likevel er det noe i meg som husker. Enkelte kaller dette noe for kroppen. Og kroppen får sine symptomer av hukommelsen den blir gitt. Så livet mitt har mye vært preget av angst.  Angst er ikke noe som sitter kun i hodet. Angsten kan en kjenne i hele kroppen. Noen ganger blir angsten det eneste en er i stand til å kjenne. Slik at en griper i fortvilelse etter alt eller alle som kan dempe den. 

Så sånn var det med det. Ikke det lystigste å skrive om på en torsdag formiddag, men alt trenger jo ikke å være så jævlig gøy bestandig. Nå får jeg lage meg en kopp kaffe til, og så får jeg finne en låt som kan følge dagens blogginnlegg, før jeg legger det hele bort, og for eksempel går meg en tur. For jo, jeg går fremdeles. Hver dag. Og jeg begynner å kjenne at det hjelper på så mangt. Heldige meg, som har kommet til en alder hvor jeg nå kan velge mye selv. Heldige deg, som også kan.

Fotoet er av meg selv som gutt. Maleriet ga jeg tittelen Taus.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens råd: Snakk om det. 

Dagens link: Hjernen er alene