Jubileumer. Seniluke. Og hva er vi redd for?

I dag fyller kjæresten min 40 år. Så gratulerer til henne – yeiii - hepp, hepp og nifoldig hurra, minst. Dagen blir markert relativt beskjedent, men planen er å feire henne litt mer ettertrykkelig bare været blir litt bedre og dagene litt varmere. Da blir det hageparty hos moren hennes, i bestemorhuset i skogen. Så det blir kjekt. Og siden mai ofte byr på godt vær i Bergen, trenger vi kanskje ikke å vente altfor lenge heller.

Ellers er jo 1.mai arbeidernes dag, men det blir neppe noe tog på meg. I stedet blir det en tur bort til Beate med litt felles bespisning og sånt. Større planer enn det har jeg ikke, her jeg sitter på kontor/akvarierommet mitt, i ny skrivebordstol og hakker på tastaturet.

Jepp, en av gavene til min egen bursdag, som ble feiret for fjorten dager siden, var penger til ny stol. Og i går ble den kjøpt inn. Stolen er flott å se på og god å sitte i, men passet ikke helt til skrivebordet, så jeg måtte droppe den utdragbare skuffen/platen som er beregnet for tastaturet, for armlenene slår borti den, slik at avstanden blir for stor når jeg skal skrive.  Bortfallet av ”skjærefjøla” medfører at tastaturet heves og nå er plassert på selve skrivebordsflaten, og da må stolen heves tilsvarende også. Noe som igjen medfører at det blir for langt ned for føttene mine til at jeg sitter helt riktig. Så jeg må nok få meg en slags skammel til å ha beina på. Og det var utfordringen, men gevinsten ble at jeg nå kan se over skjermen og ut av vinduet rett bak, og dermed få med meg litt mer av utsikten. Det i seg selv er jo veldig kjekt. Spesielt i dag, siden jeg får se litt blå himmel også.

Den gamle og godt slitte stolen min, har etter nyanskaffelsen blitt henvist til tegnebordet mitt, så nå kan jeg flytte meg fra bord til bord uten å rulle over hele gulvet. Noe nok naboene under meg vil sette pris på. For når jeg sparker fra og ruller fra den ene siden av rommet til den andre, skjer det ikke akkurat støyfritt. Det er jo ikke luftputer det er snakk om her, men relativt harde hjul, og naboene har soverom rett under meg.

Mai er nesten sommer det. Noe som betyr at det nærmer seg ferie. Og siden jeg nettopp fylte seksti, får jeg en ekstra seniluke fra i år. Hva jeg skal bruke den uka til, vet jeg ikke. Antagelig slite den nye stolen litt, i hvert fall. Noen feriereise blir det neppe. Bilen min har sett sine beste dager akkurat som jeg selv har, økonomien er ikke all verden selv om jeg klarer meg i det daglige, og ferieturer er uansett lite kompatibelt med mye angst. I stedet er det slik at angsten blir minst utfordrende når jeg kan følge rutiner og opplever forutsigbarhet. Så vi får nå se. Dagene går nok uansett, og en får ta dem som de kommer, som en sier.

Jeg er ganske sikker på at du også har noen utfordringer. Det er sjelden slik at folk flest slipper unna det. Livet er ikke bare bursdager eller fest. Utfordringene kan være koblet til helse, økonomi, eller et vanskelig familieliv. Det er mange som blir hold nede eller utnyttet av sin partner. Både menn og kvinner.  Og noen sliter med rus, vold eller annet. Andre mangler kanskje venner eller familie i det hele tatt, og dermed noen å feriere sammen med. Det er ikke alle som vil eller er i stand til å reise på ferie alene. Men utfordringene er ikke nødvendigvis det som er bestemmende overfor hverdagen din, alternativt ferien. I stedet er det slik at det er hvordan du forholder deg til utfordringene som legger lista for hvordan du opplever livet ditt. For meg selv er ikke en manglende ferietur noe som fører meg rett ned i ildsørpa med skrik og tenners gnissel, mens andre kan oppleve det som en skikkelig nedtur, slik at den nedturen blir det de fyller sommeren sin med.  Dagene blir preget av savn og misunnelse overfor dem som reiser på hytta eller til syden. Og alt en ser er det en ikke får, i stedet for det en kanskje har. Vi kunne alle hatt mindre, eller hatt det verre. Det handler med andre ord om å verdsette det en eier i stedet for det som er utilgjengelig. Noe som ikke nødvendigvis alltid er lett, men likevel kanskje ikke alltid uoppnåelig. Selv om alt gjerne tar tid. Og ikke minst de utfordringene som kommer brått og uventet på, kan virke uoverstigelige en stund. Men til og med folk i rullestol smiler. Folk med hjertefeil smiler. Det betyr at det ikke er umulig å kjenne på noe godt, selv om ei dør til en drøm eller en mulighet ikke lenger lar seg åpne. Kanskje er det mulig å finne en ny dør, og en ny drøm, et nytt håp, en ny plan, om en klarer å se seg litt rundt.

Selv sitter jeg ikke i rullestol, men jeg begrenses som sagt av angst. Uten den angsten hadde jeg ikke sitter her i min nye stol og skrevet til deg nå. Hva jeg hadde gjort i stedet vet jeg ikke, men noe hadde det nok vært. Om det hadde vært noe positivt er vanskelig å si, for jeg har levd med angst hele livet, så jeg har ikke erfaring med noe annet. For selv om angsten min kan forsvinne for en dag eller en time, så vet jeg at den dukker opp igjen rundt neste sving, og jeg unnviker derfor så langt jeg kan situasjoner som kan trigge den. Det betyr ikke at jeg ikke gjør noen ting som helst, bare at jeg ikke får til alt, slik en som sitter i rullestol heller ikke får til alt lenger. Men vi kan alle lære oss til å leve med oss selv. Og ofte fordi vi får litt hjelp til å sortere det følelsesmessige og det praktiske. Og dette siste var ment å lede fram til et tips for deg som måtte bo i Bergen, kjenner på angst, og føler at den begrenser deg. Det er mulig å gjøre noe med det. Det er mulig å lære seg til å leve bedre med utfordringen. 

I Bergen har vi et sted som kaller seg Hieronimus. Og en fugl kvitret om at de feirer trettiårsjubileum i år. Så hipp hurra for dem også. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe, hjelper folk med angst, i tillegg til å hjelpe kvinner som lever i voldelige forhold. De driver samtalegruppe, malegruppe, keramikkgruppe og litt forskjellig. Selv har jeg deltatt på et par kurs i filosofi, i tillegg til kurs om psykopati og narsissisme, som de har arrangert. Det siste har hjulpet meg til å plassere og forstå erfaringer jeg selv har blitt påtvunget i både barndom og voksenalder. Så kjenner du noen som kunne trenge litt hjelp, så tips dem. Og er det du selv som ikke har det godt, så ta kontakt. Til og med det som virker umulig er det i blant mulig å gjøre noe med. Ikke alt er like uangriperlig som været.

Det ble mer bilder i dag enn ellers, men nå vet du som leser hvordan det ser ut rundt meg når jeg sitter her og skriver til deg. Så får jeg håpe at det ikke ødela det bildet du hadde i hodet fullstendig.

Det lille akvariet på skrivebordet er på ca 20 liter og inneholder biereker, mens det store er 240 liter og inneholder fisk fra Tanganyikasjøen. Tegningen av engelen over det store akvariet, er tegnet av min bestemors tante, det vil si min oldeforeldregenerasjon. Så det er ganske gammelt.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hva er du redd for?