Det vi deler og det vi verner om.

Så var det lørdag, og dagen i dag startet med sol ute. Dager som starter med sol har alltid et fortrinn overfor dager som starter med regn og blåst. Men etter det blir det mye opp til oss selv. Eventuelt de vi har rundt oss. Bor du sammen med noen som gjør dagen din til et helvete, hjelper det lite med sol. Er du deprimert og ute av stand til å nyte noe som helst, hjelper det lite med sol. I stedet kan solen gjøre så du blir enda mer deppa, siden du ikke klarer å nyte det du tror alle andre nyter. Og da hjelper det lite å fortelle deg at alle andre ikke er en så homogen masse som vi tror, likevel føler jeg det bør sies. Nesten alle møter før eller siden utfordringer. Og for mange blir de større enn en brukket negl. Så om du tenker deg en sirkel med radius på en kilometer, vil det nok innenfor den sirkelen være langt flere enn deg som sliter med noe.  Enten det er en depresjon, et vanskelig samliv, økonomien, savn, sorg eller annet. Den største fellesnevneren er at de forsøker å skjule det, gjerne av frykt for å bli dømt.

For min egen del startet dagen i dag greit. For selv om det finnes utfordringer i livet mitt, føles det i skrivende stund ikke som om det er de som tar størst plass. I stedet er det slik at det gjør godt å sitte her og skrive med kaffekoppen innenfor rekkevidde, og solen utenfor vinduet. Etter at jeg har skrevet ferdig, skal jeg ta helgehandelen sammen med kjæresten min, og etter det skal jeg antagelig gå en tur. Enten alene, eller sammen med henne.

De siste dagene har jeg gått tur hver dag. Til og med uten at sola har holdt meg med selskap. Og jeg kjenner at det gjør meg godt. Jeg går ikke så langt, bare langt nok til at jeg kjenner det merkbart i beina og i lungene. Planen er å øke på etter hvert, men ikke så raskt at jeg mister lysten.

Å gå tur kan noen ganger være en utfordring for meg. Og den største utfordringen går på angstdelen av tilværelsen min. Men i den tiden jeg har gått nå, har angstopplevelsen vært overkommelig. Noe som har medført at det jeg sitter igjen med på vektskåla, er at det positive veier mer enn det negative. Dette betyr ikke at angstdelen har vært totalt fraværende, det betyr kun at den ikke har fått styre valget jeg står overfor når jeg tenker på å gå en tur. Derfor har jeg kommet meg over dørterskelen og ut i guds frie, noe som i blant er den største utfordringen. For det er mye i meg som krever at jeg skal holde meg inne i leiligheten min.

Jeg tenkte her en dag at om jeg vant i lotto, burde jeg bygge meg et hus som så ut som et festningsverk. En stor, tung uangripelig klump som jeg kunne gjemme meg i. For det er litt slik jeg lever i blant, føler jeg.  Bare at huset er av tre i stedet for betong, slik at jeg ikke kan føle meg helt trygg for ulven. Og forsvarsverkene rundt mitt indre liv er jo til og med mer sårbare enn strå. Hvorfor det har blitt slik at jeg føler trang til å beskytte meg, skyldes nok en redsel som fikk grep om meg som barn. 

 Jeg tenker at var jeg barn i dag, ville jeg blitt tatt fra mine foreldre. Uten at den tanken hjelper meg spesielt mye. Tanker rundt hva som var eller kunne blitt gjør sjelden det. Det som eventuelt hjelper er det som skjer her og nå. De valgene en faktisk tar. Alt annet blir som røykeslutten du skal ta bare du blir klar for det. Fram til da går du rundt og hoster og peser uten at du dufter spesielt godt, mens du forandrer på ingenting.

Selv om jeg i blant tenker på festningsverk, så er likevel ikke livet mitt kun den tanken. Jeg har et atelier å gå til hvor jeg treffer gode kollegaer, jeg har kjæresten min og hennes barn, jeg har mine egne barn og et barnebarn, jeg har søsken.

I tillegg til å ha mennesker i livet mitt som betyr noe for meg, er jeg i stand til å nyte at sola skinner, at løvet har begynt å sprette, og ikke minst - i det siste har jeg nytt litt vel mye av dette. Men hallo, det er bare så jævlig godt!

Selv om kunnskap ikke nødvendigvis løser alt i mitt liv, er det likevel en fordel med kunnskap. Å forstå meg selv hjelper meg. Om ikke på andre plan, så i hvert fall på den måten at jeg ikke trenger å rakke ned på meg selv hele tiden. Alt jeg er i dag er ikke kun mitt ansvar. Angsten min er ikke noe jeg har valgt. Heller ikke depresjonene. Og fordi jeg ikke kan anklages for det, skal jeg heller ikke dømmes for det, og behøver derfor ikke å skjule den siden av meg for omverden. Om noen dømmer meg på for utfordringene jeg fikk, er det deres begrensning som kommer til uttrykk, ikke min. Og de dommerne som skriker mest på rettferdighet har antagelig mer til felles med dem som sier at vi burde la båtflyktningene drukne, enn de har med meg, så de burde ikke angå meg. Dette er noe jeg vet. At jeg likevel ikke alltid opplever det slik, men i stedet føler at jeg står til doms, får så være. De dagene det overvelder meg får jeg bare utholde og forsøke å ri av. Jeg finnes, her er jeg, jeg er. Med hele mitt mangfold. Med alle mine nederlag og alle min seire. Med all min kjærlighet og alt mitt raseri. Med mine håp, mine drømmer og brente broer, mine pensler og mitt tastatur. Og slik er det for deg også. Du er det du ble, du er det du levde, det du ble gitt, det som ble tatt fra deg, det du verner om og det du deler. Og det er nok. Mer enn det kan du ikke være.  Ikke akkurat nå.

Det øverste bildet er fra en utstilling jeg hadde for en tid til tilbake, og ja - det er meg i speilet. Bilde nummer to er fra et prosjekt jeg kalte Vern, som besto av maleri og skulptur bygget rundt tilsvarende former som på bildet. Bilde nummer tre er et foto av meg selv, som jeg tilfeldigvis fant i går, gjemt bort inne blant noen tretti år gamle dikt jeg ikke følte trang til å lese. Det nest siste bildet er av barnebarnet mitt, og det siste av datteren min og barnebarnet.

Noen ganger føler jeg meg veldig heldig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Livet handler ikke kun om hva du kan få, ofte handler det om hva du kan gi slipp på.