Hva er du redd for?

Søndag.

Dagen min startet som vanlig med en kopp kaffe og ei skive brød. Jeg skiller ikke på søndag og hverdag i så henseende. Ute blåser det litt. Jeg kan se løvet på trærne danse i myke bevegelser, og kaster jeg et blikk mot sjøen kan jeg se at bølgene bryter så smått i hvitt. Himmelen viser et snev av blått blikk der skyene revner, men det blir nok ikke en ligge_og_sole_seg_dag på oss bergensere denne søndagen. For egen del skal jeg i stedet på konsert, etter hvert. Koret bonusdatteren min synger i skal ha sitt årlige, lille evenement, med musikk og salg av kaffe og kaker.

Nå er ikke jeg spesielt glad i slike sosiale greier. Men akkurat denne happeningen pleier jeg å stille på likevel. I blant må en jo utfordre angsten sin litt, og så får en forsøke å holde fast ved at dette handler ikke om en selv. Det er ikke jeg som er i fokus. Folk jeg ikke kjenner driter i hva jeg føler, og legger etter all sannsynlighet ikke merke til det en gang. Fordelen for meg i dette tilfellet, er vel ellers at jeg ikke kjenner noen der, utover kjæresten min og datteren hennes. Hadde stedet vært fylt opp av folk jeg tidligere hadde møtt, men ikke egentlig har et forhold til, ville angsten min blitt utfordret på en mer langt tydeligere måte, tror jeg. Men hallo, noen ganger går ting mye bedre enn det en ser for seg. Og det er jo ikke slik at jeg ikke kan noe om de sosiale kodene. Jeg er både høflig og grei og har meninger om så mangt. Dermed er det ikke den greia som er utfordringen. I stedet er det altså angsten. Og den bunner vel mye i det at jeg må være synlig, som igjen er knyttet til "hva tenker de om meg?" Hvorfor jeg lar et slikt spørsmål dominere tilværelsen min så kraftig som det gjør, skal jeg ikke utdype her og nå. Men det finnes selvfølgelig grunner knyttet til barndommen og livet jeg fikk, som i dag får meg til å føle meg mindreverdig.

Det å føle seg mindreverdig er ingen god følelse. Samtidig er det ikke slik at det er en nødvendig følelse. Det er heller ikke et dyr eller et fjell, det er kun en følelse vi tillater å være der, på samme måte som det du føler når vinden kjærtegner deg en solfylt dag etter at du kastet skjorta. Ikke mye farlig i det, i hvert fall. Og skulle det føles skummelt, kan en ta på seg skjorta igjen. Verre er det ikke med det en føler. I teorien.

Det er mange som ikke føler seg gode nok. Ikke bare jeg. Følelsen av mindreverd oppsto antagelig fordi noen en eller annen gang eller veldig lenge fortalte oss at vi ikke er verdt noe. Enten gjennom fysiske handlinger de utsatte oss for, eller gjennom ord. Enten du husker det selv, eller ikke. Men heldigvis er det ikke kun denne følelsen vi eier. Så greia er vel antagelig at vi gir den for mye plass, i forhold til alt annet vi er i stand til å føle, alt annet vi vet er knyttet til oss. Jeg, for eksempel, er mer enn angst. Jeg er kunstner, pappa, bestefar, kjærest, og mye mer i tillegg. Jeg er dermed mer enn følelsen av at folk dømmer meg, kun fordi jeg ble dømt som barn. Å gi barn en livstidsdom basert kun på at de er barn født inn i en feil familie, er ganske brutalt. Men slik er det med meg. Og for veldig mange andre. Men likevel, vi er mer enn denne dommen, disse barndommens følelser som ble plantet i oss.

Liten liste over noen av de sannheter som ble plantet i meg som barn:

Du er feil.
Du puster feil
Du sitter feil.
Du ser feil ut.
Du går feil.
Du føler feil.
Du føler ingenting.
Du spiser feil.
Du drikker feil.
Du fortjener ingenting, annet enn straff.
Vi beholder deg kun av vår godhet.

Om du mangler opplevelsen av å ha noe verdi, gjør det noe med identiteten din. Og det er veldig lett for at du begynner å se deg selv gjennom andres øyne, på et vis som bekrefter din egenopplevelse. Det vil si at du projiserer. I snart to måneder nå, har jeg gått en daglig tur. På disse turene møter jeg andre mennesker som også er ute og går tur. Forskjellen på dem og meg, er at jeg på et vis mangler samme rett til å gå der som den de har. I stedet er det slik at jeg føler de ser på meg på samme måte som jeg ser på de etterlatenskapene enkelte hundeeiere ikke har plukket opp etter kjæledyra sine.

Nå er det ikke slik at jeg er uvitende om at det jeg føler ikke er er knyttet til den virkeligheten andre mennesker opplever. Det er med andre ord ingen sannhet at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok. Der jeg går, er jeg jo ren og pen i tøyet, jeg plager ingen, jeg ser ikke fullstendig ut som et takras og jeg oppleves etter all sannsynlighet kun som alle andre som går tur. Likevel forventer jeg å bli angrepet, bare fordi jeg er der. Verbalt eller fysisk. Og det gjør antagelig ikke de andre.

Når en har en ballast som min, er det lett å tenke at de menneskene en har et forhold til, står i det forholdet på tross av at en er den en er, istedet for fordi en er den en er. Med andre ord, om du som leser dette har en ballast som får deg til å kjenne deg igjen i det jeg skriver, så lar du antagelig den ballasten få for mye makt. Enten ballasten er angst slik jeg har, eller andre diagnoser. Være seg fysisk eller psykiske. Det trenger ikke en gang å være en diagnostisert greie. Det kan være kun en opplevelse av å ikke være verdt nok. Ikke være bra nok. Men det er du, så det er selvfølgelig en feiltolking.

Mennesker rundt deg er ikke der på tross av at du er den du er, de er der fordi du er den du er. Hvis ikke hadde de gått. Har du en kjærest eller ektemake eller venn, så valgte ikke vedkommende å være sammen med deg på tross av, men fordi. Selvfølgelig betyr ikke det at du er perfekt på alle felt, for alle i en relasjon har utfordringer, egenvilje, behov og forskjeller de må forholde seg til. Og det går begge veier. Men likevel, det finnes noe knyttet til deg, som er så verdifullt at du ble valgt. Det betyr at skulle et forhold gå i stykker, vil det antagelig finnes noen annen som også er i stand til å se verdien i deg. Ikke kun de utfordringene du selv opplever er knyttet til deg. Enten utfordringene går på helse, eller andre ting. Vi er alle mer enn våre utfordringer. I tillegg til hvordan vi forholder oss til det som bremser oss, er vi også muligheter. For oss selv og for andre. Så hold fast ved det, når nissen kommer og pirker deg i nakken og hvisker sine manipulerende og negative ord i øret ditt. Nissen er et rasshøl, og fortjener ikke at du lytter til den i det hele tatt. Lytt til noe annet i stedet.

Da går dagens blogg mot slutten. Og se, det har ikke dukket opp noen røde linker...

enda...

men det er ikke for sent. Så nå skal du få et par.

I tillegg til å stirre mot egen navle, er det jo gjerne slik at vi i blant interesserer oss for andre ting også. Det kan være alt fra strikking til romfart. Det at en interesserer seg for noe, kan føre til at en begynner på et studie. Men ikke alle kan det. Grunnene kan være så mange. Selv begynte jeg ikke på kunststudiet mitt før jeg var tjuefem. Og kjæresten min tok opp igjen studiene sine da hun var 39. Det er ett år siden. 

Det er kjæresten som ga meg lyst til å legge ut dagens linker. Den første viser til et internationalt, tre dagers symposium hun nettopp deltok på. Og dette legger jeg ut fordi jeg er stolt av henne. For også hun sliter med angst, en angst som til tider er invalidiserende, akkurat slik min er, men likevel har hun klart å starte opp med å studere igjen. Ingen ting er nødvendigvis umulig. Så en må våge å prøve. Ligger en helt stille, helt flatt, med trynet presset ned i gulvet, uten å se seg rundt og med sammenknepne øyne, omgitt av solide vegger og låste dører, kan en kanskje oppleve det som en form for trygghet. Omtrent slik har jeg det selv, til tider. Ikke alltid, men litt for ofte, egentlig. Det er fordi jeg forveksler trygghet med det som egentlig er frykt, puttet inn i en form for forklaringsmodell jeg forsøker å leve med. Men jeg ligger ikke nede bak låste dører fordi jeg er trygg i den situasjonen, jeg gjør det fordi jeg er redd. Alt fortjener sitt virkelige navn.

Dagens andre link leder deg til en side med forelesninger på universitetsnivå. Her kan du få ta del i forelesninger i et utall sjangere, om du ønsker det. Og selv om du ikke kommer deg ut. Det er bare å hive seg på, om du finner noe som er interessant for deg. En blir aldri for gammel til å lære noe, og livet består jo av mer enn det en sliter med og det som ikke lar seg gjøre, så også mulighetene fortjener en liten oppmerksomhet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: