Håp er fremdels gratis

I dag viser værmeldingen mye sol over Bergen. I skrivende stund er situasjonen mer lik null sol. Men en kan jo enda håpe. Håp er fremdeles gratis.

Det som er gratis er vi glade i. Det må ikke alltid være noe vi har behov for. Så lenge det er gratis vil vi ha det. Noe reklamebransjen har oppdaget, og etterlever erkjennelsen gjennom diverse reklamestunt der du kan vinne omtrent alt mulig. Stort sett forlanger de kun et telefonnummer eller en e-postadresse i retur. Hva de bruker nummeret eller adressen din til, har du kanskje ikke så god oversikt over. Men du vil nok merke litt til at det dumper inn en del reklame i etterkant. En kan vel også regne det som ganske sikkert at lister over adresser og nummer gjerne selges videre til andre aktører.

Nå skal jeg likevel ikke uttale meg så mye om dette, siden jeg ikke deltar på slike konkurranser. I stedet er jeg ganske restriktiv hva e-postadressen min angår. Så jeg får ikke så mye reklame. Til gjengjeld oversvømmes jeg jo av den på andre felt. Enten det dreier seg om postkassa mi, tv eller internett. Og jeg må innrømme - stort sett hater jeg det. Spesielt hater jeg ting som sier at noe kan gi en effekt på opptil ett eller annet. For om det gjør det er en helt annen sak, og den saken får vi ikke innblikk i ved for eksempel en sannsynlighetsberegning. Så noen ganger føler jeg at jeg blir forsøkt manipulert, for at noen skal få tilgang på pengene mine. Andre ganger føler jeg at reklamemakerne lyver meg rett opp i trynet.

Former for manipulasjon i hensikt å ta fra deg penger finnes i mange versjoner. Ofte samler for eksempel kristne organisasjoner inn penger. Gjerne ved hjelp av gråtende barn som motivasjonsfaktor for deg. Og mye av det som samles inn går selvfølgelig til gode formål. Men ikke alt. Ofte kan en lese om at de som styrer disse innkomne pengene selv lever et liv i luksus ved hjelp av dem. Og da kan en kanskje lure på hvor kristenheten har tatt vegen. Og har den forsvunnet, så sitter en vel igjen med reindyrka hedendom. For det heter jo også at du ikke skal ha andre guder enn meg, og det må jo da også inkludere Mammon.

Hedninger er det mange av i Norge. Om jeg har forstått det rett, så er alle som ikke ble døpt hedninger. Og dem finnes det jo noen av etter hvert. Så har vi alle de som ikke er rettroende. Uten at jeg skal påberope meg å vite om det kristne synet på saken er at de som ikke er rettroende er hedninger. Jeg mener og tror at de som tilber Tor med hammeren og hans kampfeller pr. definisjon er hedninger, men vet ikke om det samme gjelder for eksempel muslimer eller hinduister. Uansett, i tillegg kommer vel alle dem som ikke lever med budene som rettesnor, og stort sett ikke tenker på tro i det hele tatt. I mitt hode kvalifiserer disse i hvert fall til en livsførsel som er hedninger verdig. Selv om de måtte være døpt. Dette gjør i såfall at blant annet jeg kvalifiserer til hedningestemplet. Jeg går aldri i kirka om jeg ikke må, jeg ber ikke, og jeg har ikke budene eller bibelen som en aktiv rettesnor i livet mitt. Men dette kan sikkert teologer mye mer om enn meg. Det tar jo heller ikke bort at jeg har verdier i livet mitt. Grunnen til at jeg i det hele tatt tar det opp her og nå, er for at jeg trengte en innfallsport til dagens bilde. Som har fått tittelen Hedning, og som skal bli en del av en utstilling med linker til kristendommen slik vi kanskje forholder oss til den i dag.

Maleriet Hedning er ikke ferdig enda, men det nærmer seg. Det er et portrett av den ene nevøen min, og det var et poeng for meg å legge et assosiasjonspotensiale inn i det som ikke nødvendigvis leder deg til Valhall, blod, øl og ofringer av jomfruer. Jeg ville at den unge mannens uttrykk skulle framstå som en kontrast til tittelen. Så jeg håper at det første du tenkte da du så bildet ikke var et gjenkjennende: Ah, en hedning! I stedet håper jeg du kjente på noe litt mykere, noe litt varmere. Kanskje kan du også tenke over om tittelen fikk bildet til å forandre seg, nå som du vet at hva det heter, og om det ville vært lettere å ha det på stueveggen om det het for eksempel Lengsel istedet for Hedning. I så fall fungerte tittelen for deg på samme måte som det vi i blant kaller for Sharkmusic. Et begrep som henviser til hvordan vi lar oss påvirke av gammelt grums, og som har blitt brukt for å klargjøre hvordan vi forholder oss til barn. Enklest forklart gjennom at en skog vist på film, vil virke annerledes på deg om musikken er skummel og truende, enn om musikken er varm og god eller lystig. Selv om filmen i seg selv er den samme hele tiden. 

For meg personlig kan dette med Sharkmusic kicke inn og gi meg angst. For eksempel i møte med en spesiell type menn. Musikken handler med andre ord om volden og truslene jeg ble utsatt for som barn, ikke om mennene som utløser den i dag. De kan jo være kjernekarer. Og dette kan vi lede tilbake til dette med reklamen. Der forsøker de å legge til all verdens Sharkmusic, men med positive anslag. Slik at du skal la deg manipulere ved hjelp av følelsene dine til å kjøpe det de vil selge. Reklame for slankemidler inneholder derfor mer slanke, vellykkede og vakre mennesker enn tjukke, selv om den henvender seg til de tjukke. Og sånn er det over hele fjøla. Vi manipuleres via reklame uten at vi i det hele tatt tenker over det. På alle kanter og bauger og opp og ned og i mente. Skal de selge en bolig, viser bildet av boligen gjerne en blå himmel, og kanskje en dyr bil utenfor. Plenen er grønn og menneskene fine, innredningen midt i blinken, og det står en bolle frisk frukt på kjøkkenet. Alle disse elementene har vi et forhold til. Og er det mennesker inne i bildet, er de gjerne unge og vakre. Men ikke for unge. Således fungerer bildet jeg nettopp tok av det ene akvariet mitt, dårlig som reklame for akvariehobbyen. Selv om det viser rekeyngel, og jeg er overlykkelig fordi det har kommet yngel etter en tids tørke på den fronten, er det gjerne ikke slike bilder som får deg til å dra kortet ditt. Om bildet hadde kommet med en slurpete og boblende lyd i tillegg til at det hørte hjemme i en reportasje om reker som likspisere, hadde det bare vært ekkelt.

Denne erkjennelsen kan vi trekke over mot veldig mange felt i livene våre. Om jeg første gangen jeg treffer deg forteller at jeg er har blitt bestefar til ei søt, lita jenta, popper det opp en sharkmusic for deg. Kanskje har du gode minner om din egen bestefar eller bestemor. Det samme om jeg sier at jeg er kunstner. Men volumet skrus kanskje opp et par hakk om jeg første gangen jeg treffer deg forteller at jeg er psykisk syk. Da blir gjerne musikken annerledes enn ved bestefarminnet ditt. Mer ubehagelig. Alle tre opplysningene gir deg assosiasjoner om meg som menneske, og du mener straks at du eier kunnskap om meg og hva jeg står for. Uten at du vet mer enn akkurat dette. Du vet ingenting om meg som far, som kjærest, som bror eller andre roller jeg har i livet. Du vet ikke om jeg er gjerrig eller gavmild, snill eller slem. Du vet ingenting om verdiene mine. Heller ingenting om hvordan jeg etterlever dem. Det eneste du vet i en slik setting, er noe om holdningene du selv bærer med deg. Din egen sharkmusic. Slik det også blir når du møter en utlending, en muslim, en tigger eller en som noen forteller er hedning. At hedningen i dette tilfellet arbeider med barn, er både myk og omtenksom og varm og snill, vet du jo ingenting om. Slik vi vet veldig lite om det meste vi mener noe om – skulle jeg mene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Bergen vet vi alle noe om. Bergen er Bryggen og Fisketorget og Sissel og Fløybanen og Ulriken. Det er Den Norske Scene og Torgallmenningen og kultur i mange former. Og litt utenfor bykjernen er det de syv fjell og flott natur, hvor en kan gå tur, stoppe og spise nista si, og bare nyte en sommerdag ved et stille vann slik sånne dager skal nytes. For eksempel ved Svartediket.