Sommer

I dag kom skattepengene. Og ja, det ble et par kroner på meg også, selv om jeg ikke ble rik av det. Skulle jeg blitt det, måtte jeg nok betalt langt mer i skatt enn jeg gjør. Antagelig måtte jeg vært rik i utgangspunktet. Og siden jeg har en uføretrygd, er ikke akkurat rik et beskrivende ord for min pekuniære virkelighet. Men jeg har til salt i såret, så jeg skal ikke klage.

Det er mye en kan klage på. Avisene er fulle av det. Det virker som om vi lever i et samfunn hvor alt er bare ræva, med gryende, ny kald krig og overgrep og dritt. Men livet til folk flest er jo mer enn det en leser av dårlige nyheter. Så her skal du få en billedserie fra hverdagslivet slik det fortoner seg for ganske mange, som en liten motvekt til alt som er negativt. Og er ikke det nok, skal du få litt bilder fra en fin hage. Selv har jeg ikke hage. I stedet har jeg en altan. Som jeg ikke bruker. Jeg skulle ønske jeg hadde hage. Før hadde jeg det. Men så møtte jeg veggen. Så nå bare drømmer jeg om å gå barbent i sommervarmt gress i stedet for å gjøre det.

Det er mye jeg drømmer om i stedet for å gjøre det. Jeg har vært en drømmer hele livet. Fantasilivet mitt er frodig, selv om virkeligheten er begrenset. Og siden det å drømme er gratis, drømmer jeg like gjerne stort. For det får jo være måte på til gjerrighet, om en ikke skulle kunne ta i litt på det feltet i det minste.

Neste uke starter ferien min. Jepp, for selv om jeg er trygdet så arbeider jeg ca femti prosent likevel. Og det betyr at jeg kan ta ferie. Hva jeg skal gjøre i ferien har jeg ikke bestemt meg for enda. Det blir vel mye eting. Og noen turer på apostlenes i nærmiljøet. Noen sydentur blir det ikke på meg. Skattepengene rekker ikke til det. Men kanskje blir det til at jeg tar en liten tur østover for å hilse på familien. Jeg får nå se. Bilen er ikke allverden lenger. Og selv om jeg er flink til å drømme, så er jeg enda flinkere til å bekymre meg for ting som kan gå galt. Selv om jeg kaller denne egenskapen hos meg selv for realitetsvurderingsevne. Kjært barn har mange navn.

I går fikk jeg et postkort. Det var fra to av søstrene mine. De er i syden. Og hver gang de er det, så sender de et kort. Utover det ene kortet og et par julekort fra samme avsender, kommer det ikke flere kort i postkassa mi i løpet av et år. Og ingen brev. Før om årene både skrev og mottok jeg brev.

Nå får jeg nesten skrivekrampe etter å ha skrevet handlelappen, og skriver som en gris. Så jeg er nok ute av trening. Det meste en gjør må vedlikeholdes for at evnen ikke skal bli nedsatt eller helt borte. Sannheten om at det er som å sykle – har du lært det så kan du det – stemmer nok ikke i virkeligheten. Før kunne jeg sykle på bakhjulet. Hadde jeg satt meg på en tohjuling i dag, hadde jeg nok ikke forsøkt meg på det. Både spenst og balanse har begynt å lide under vekten av levde år. Sånn er det, det er livets gang. Så om tjue år er det vel rullator som er greia. Den som lever får se, og så får vi se om vi lever. Det gjør vi jo ikke evig. For noen dager siden snakket jeg med en bekjent som fortalte at han hadde sittet ved sengen til en kamerat da han tok det store steget. Og det hadde vært tøft, skjønte jeg. Kanskje også fordi det her er snakk om menn i førtiårene. Plutselig kommer forgjengeligheten veldig brått på.

Min bekjente spurte meg hvordan jeg forholder meg til alder og død, med tanke på at jeg har blitt bestefar og har bikket seksti. Og jeg fortalte at jeg nå stort sett er ganske avslappet i forhold til det. Og det er sant, selv om jeg kan føle et gys om noe hugger til i brystet eller et annet sted, eller at en arm oppleves som litt doven. Men ting trenger jo ikke være enten eller, de kan være både og. Så en kan være både redd og avslappet i forhold til the cirkle of life, tenker jeg. Selv om jeg ikke akkurat ønsker å bikke over enda av den grunn. Jeg har fremdeles ting å gjøre og drømmer jeg skal drømme, og spanderer min vane tro en lottokupong på meg selv hver uke. Sånn er det med oss drømmere.

Dagens bilder er fra tidligere ferier. Det øverste viser min eldste datter og Beate, kjæresten min. Nummer to viser Beate og meg. Nummer tre viser Beates barn, som leker Løvenes Konge. Og det siste viser min yngste datter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Summertime