Apper, ordførerstrategier, skeive dager og hund til middag.

Det har blitt søndag, og ute regner det. Noe som kjennes kipt ut, etter et par dager med litt sol. Men det er ikke snakk om noen storm, tross alt. Stormer det rundt noe i Bergen for tiden, er det vel ordføreren. Historien om dåpen av et cruiceskip på 17.mai, da hun var gudmor, ruller videre. Og der det ser ut til at hun tidligere mest har vridd seg litt unna hva som faktisk har foregått, har hun nå blitt tatt i direkte løgn, skal en tro avisene. Og slikt tar jo på, så nå har hun blitt sykemeldt. Noe som ikke nødvendigvis forandrer på noen av valgene hun har tatt, men det kan kanskje gi henne et friminutt. 

Nå er det ikke alle som mener at ordføreren har gjort noe galt. Så hun for også støtte fra folk. Blant annet på Facebook. Og selv om støtten kanskje i blant baserer seg på at hun er så grei, så er det likevel en støtte. Hva jeg selv mener om saken er kanskje ikke så viktig, men jeg synes kanskje at hele historien rundt skipsdåpen vitner om litt dårlig håndtering av et tillitsverv, som et ordførerembete jo er, når du tas i direkte løgner. Og akkurat det kan liksom ikke bortforklares med at du er en fargerik person. Likevel, jeg er bare en vanlig borger som leser aviser, og vet ikke mer enn avisene skriver. Men en ripe i lakken må dette kunne betegnes som. Og en selvforskyldt en også. Noe ikke alle riper er. I blant kommer ripene bare fra ondskapsfulle eller misunnelige folk. Slik tror jeg ikke det er med Trude Drevland, etter hva en kan lese, men det kan hende jeg tar feil. Kanskje hun er kun et offer.

"Kvifor drap du far min?"

"Han sto så laglig til for hogg."

På den annen side hadde kanskje ikke kritikken vært så stor om det bare var dette med en dåp av en båt det gjaldt. Men her handler det jo etter sigende både om løgner, dyre gaver og tilrettelegging for en skipsreder, og det må det kanskje være lov til å sette et spørsmålstegn ved. Ikke alt handler bestandig om å stå laglig til for hogg. Noen ganger handler det også om hvordan man reder. 

(Ha, ha, tok du den koblingen? Hvordan man reder - skipsreder).

Selv om det regner ute, blir det ganske sikkert en tur ut i Guds frie på meg i dag likevel. Jeg har jo Bergans. Og det finnes ikke dårlig vær, kun dårlige klær, sies det jo. Men jeg vet nå ikke helt jeg. Titter jeg ut vinduet minner det jeg ser mistenkelig om dårlig vær. Så noen ganger skal en kanskje forsøke å tro på sine egne opplevelser, og ikke ta alt som blir sagt for gitt, bare fordi noen pakker det pent inn. For det er nå en gang slik, at den som selger noe ikke alltid velger å fortelle alt. Og om de forteller det, er det gjerne med så liten skrift at du uansett ikke leser det. Alternativt er ordene så mange at du ikke orker å lese dem av den grunn. Bare se på forsikringspapirene dine. Eller hva du klikker godta på når du laster ned en eller annen app. 

Selv er jeg ikke så inne i appverden. Når kjæresten min går tur sammen med meg, forteller en app henne hvor lang tid det tok, hvor mange skritt hun brukte og hvor mange kilometer turen endte opp med å bli. For henne er slike ting en motivasjonsfaktor. Noe jeg har forstått at det er for mange. Hos meg havner det derimot i kurven "ting jeg ikke har bruk for". Jeg tror til og med appen til kjæresten kan fortelle hvor mange kalorier en forbrente, uten at jeg skal si jeg er skråsikker på akkurat det. Selv er jeg mer opptatt av kiloene enn kaloriene. Og vekta mi viser at jeg nå har tatt av nesten sju kilo etter at jeg la litt om på maten, og begynte å gå turer. Sånt liker vi. Selv om ræva begynner å bli litt skrinn. Og ikke har det kostet så mye heller. Jeg kuttet ut brus, og før jeg begynte å gå turene mine spiste jeg litt gulrøtter i stedet for sjokolade, pluss at jeg spiste litt mindre måltider enn tidligere. Mer enn det gjorde jeg ikke. Nå, som jeg er i gang med å gå, tenker jeg ikke lenger så mye over hva jeg spiser, selv om jeg fremdeles ligger unna brusen. Likevel går vekten fortsatt ned. Så jeg må forsøke å balansere det. Jeg vil ikke stort lenger ned i vekt enn jeg har kommet nå. 

Selv om jeg ikke har en app som motivasjonsfaktor, har jeg melkekartonger. Jepp, jeg tenker på kiloene jeg har kvittet meg med som melkekartonger. Og nå bærer jeg altså på sju kartonger mindre når jeg går på tur enn da jeg begynte. Det er sju kartonger jeg ikke trenger. Og gjør en merkbar forskjell når en som meg har kun en tredjedel av vanlig lungekapasitet.

Det er mye en ikke har bruk for. For mye fett på kroppen er bare én ting. Selv fikk jeg ikke bruk for regntett tøy før for et år siden. Men etter at kjærersten fikk meg til å kjøpe Bergans jakke og bukse og også vanntette Gore-Tex støvletter, måtte jeg innse at behovet nok hadde vært der, jeg hadde bare neglisjert det. Fordi det var viktig for meg hva klærne mine signaliserte. Og jeg ville at de skulle signalisere at jeg er kunstner. Om noen faktisk tenkte at jeg er kunstner bare fordi jeg var våt og kald, skal stå usagt, men jeg tviler kanskje litt på det. Slik er det gjerne med det vi bruker for å signalisere ting om oss selv. Det er kanskje ikke alltid helt vellykket. Folk tolker jo uansett ting forskjellig. Så det en selv tenker på som status eller bare en identitet en kan leve med, kan en annen tenke på som blærete, overfladisk, tåpelig eller egoistisk. Noe som blant annet har ført til at vi ikke lenger ser så mange middelaldrende damer i en sky av for mye parfyme, lilla hår og digre pelser. Pels gir nok ikke like stor status som det en gang gjorde. Noe dyrevernerne sikkert er glade for. Selv om de ikke liker at vi fremdeles aler opp dyr kun for å drepe og flå dem, når vi tross alt både har Bergans og dynejakker store som hus, som sikkert er like varme også.

Dette med hvordan vi behandler dyr burde vel vært noe vi kunne tenke litt mer over. Hvem ville vel gått i kattepels, eller dalmatinerpels av 101 valper, uten at folk flest reagerte. Det hadde kanskje fått regjeringen eller ordførere til å reagere til og med. Om de for eksempel ble invitert på cruice og ble servert hund. En liten pekingneser med sløyfe, for eksempel. Da hadde det nok vanket noen krigstyper i avisene rimelig kjapt etterpå, og det hadde neppe vært snakk om å verne om næringen fordi det finnes en bitte, liten gruppe mennesker som tjener penger på å avle hunder noen kunne ete. Men er det egentlig verre å spise kjøttet av en hund og kaste pelsen, enn det er å bruke pelsen til en rev og kaste kjøttet?

Og da har jeg vel skrevet nok i dag. Kaffen er drukket opp og det er kanskje på tide å sette legemet i bevegelse. Huiii, hvor det går i Bergen! Jepp, det er skeive dager her vestpå, uten at jeg tar del i akkurat den feiringen. Jeg har nok med å gå tur i utkanten, og ikke tog i sentrum. Men at jeg ikke tar del i noe, betyr ikke at jeg må ta avstand fra det samtidig, sette meg på min høye hest eller dømme dem som opplever noe annet jeg selv gjør. 

Dagens bilde har jeg kalt "Hover". Det er et selvportrett, og jeg valgte det maleriet fordi jeg ikke hadde et bilde av en flådd hund eller rev eller av en dame med pels. Noe må en jo velge.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: