Come healing

Tid for blogg. Og det betyr at jeg må finne noe å skrive om. Som igjen betyr at det er lett å ty til avisene, og det de velger for oss. For selv om de velger for oss hva vi skal lese om, er det mye en kan mene noe om blant det vi blir servert. I Bergen, hvor jeg bor, har vi jo ordføreren Trude Drevland som har pådratt seg litt negativ oppmerksomhet. Den saken ruller videre, med nye meninger. Og ikke alle er like oppklarende som denne. Mens ordføreren selv er sykemeldt og helt stille. Og mannen hennes, tidligere advokat Odd Drevland, som ble dømt for bedrageri, anker saken sin til høyesterett.

I VG kan en også lese mye rart. Blant annet en reklame om hvordan en fjerner dobbelthaken sin. Et løfte som nok ikke får meg til å kaste pengene ut av vinduet. Så lettlurt er jeg ikke. En kan også lese at Frp som gikk til valg på løfter som fjerning av bompenger, billig bensin og rettferdighet for de syke og gamle, nå vil ha folkeavstemning om Syriaflyktningene. Men de nevner ikke noe om folkeavstemning om bompenger, dyr bensin, nedbygging av helsenorge eller trygdereformer. I stedet forlenges politiets bevæpning, og Pst gjennomfører razzia hos dokumentarfilmskaper. Målet helliger midlet. Men en midlertidig bevæpning er uansett våpen i gatene. En razzia som den mot filmskaperen er uansett en razzia. Dette er virkeligheten vi lever i nå. Spørsmålet blir om alt som skjer fordi IS er skumle likevel burde skje, eller om vi burde fokusere annerledes, velge annerledes, tenke annerledes. Uten at jeg skal gi en oppskrift på hvordan. Og alt skjer mens de asylbarna som faktisk får komme hit møter forhold som neppe er bra for dem, uten at det i seg selv er en grunn til ikke å la dem komme. For slik er det jo ikke riktig å konkludere. En får forsøke å holde tunga rett i munnen og gi alt sitt riktige navn. Og gjør en det, kan noen kanskje komme til å si ting som at alt var bedre under krigen. Da kunne nordmenn som sto i fare reise til Sverige. Eller til England. Nå skal de redde og de utsatte hjelpes der de er, hit vil vi i hvert fall ikke ha dem. Samfunnet tilspisser seg. Det er typisk norsk å være god, sa Gro, men hun mente flink, ikke omsorgsfull. Så vi verner om vårt og sparker nedover, gjemmer oss bak tujahekkene og slåss mot brunsnegler og romfolks tigging og er gode som bare faen,  mens vi sprer søppelet vårt der det er lettest og synes noen andre kan fjerne det. Det handler ikke om hva som er rett og galt, men hva du kan slippe unna med. Gjerrigheten griper om seg. Og hva er gjerrighet? Jo gjerrighet er liv med skall rundt.

Når jeg skriver blogg om det en kan lese i avisene, blir det mye linker. Om noen gidder å klikke på dem, vet jeg ikke. Men når de blir mange, blir det jo en del tid som går med, om en klikker i hytt og pine. Og folk har vel annet å gjøre. Noe for eksempel kjæresten min også har. Hun deltar på et tredagers seminar på universitetet i Bergen, med foredragsholdere fra både fjernt og nær. Og temaet er Sokrates forsvarstale.

Om motivene og valgene til Siv og Erna kommer til å stå like stødig som Sokrates sine når ettermælet skal sees nærmere på, skal jeg ikke uttale meg om, for jeg vet ikke så mye om Sokrates. Om Odd Drevlands sak kommer til å gå inn i historien som en bauta på samme måte som saken til Sokrates, skal jeg heller ikke mene så mye om, for jeg vet ikke så mye om Sokrates. Heller ikke ordførerens valg og den påfølgende kritikken skal jeg sette opp mot Sokrates. For jeg vet ikke så mye om Sokrates. Om Norge som land og du og jeg som mennesker minner mest om Sokrates eller dem som dømte han, skal jeg ikke mene noe om. For jeg vet ikke så mye om Sokrates. Likevel er det mye jeg kan mene noe om, men mest jeg kan peke på, slik at du selv kan mene noe. For er det noe som er viktig, så er det at vi mener noe. Og ikke bare lar oss leie avsted, som om vi alle var små barn.

Å tro at en liten dings som durer litt, skal få deg til å se yngre ut og stramme opp hud som alderen har satt sitt spor på, er noe de fleste av oss forstår er en løgn som skal lokke oss for penger. Hvilke andre framstøt vi utsettes for som er løgner eller som har et motiv som ikke ligger opp i dagen, er ikke alltid like lett å skille ut. Men en får gjøre så godt en kan, og kjenne litt etter, og gå sine egne valg litt etter i sømmene. Alle kan ikke gjøre noe med alt, men mange kan gjøre litt med noe. Og er alt dette jeg har skrevet nå uinteressant, kan en jo i stedet smugtitte litt på livet til de som er bedre og lykkeligere enn oss, de rike og vakre, og drømme litt om å bli som dem.

Bildet på toppen er tatt av yngste datteren min, og viser meg.

Ha en fin dag. 

Bjørn

Dagens link: