Skal, skal ikke...

Noen ganger må en spørre seg selv om folk er gale. Enkelte vil kanskje nå tenke at jeg burde stille spørsmålet om jeg selv er gal, men det trenger jeg ikke. Jeg har papir på at jeg er det. Så når dette herved er opplest og vedtatt, kan vi gå videre fra eventuelle tanker folk har om meg, til det jeg selv hadde i tankene.

Jeg leste nettopp at det har blitt framsatt påstander om dyremishandling på grunn av lite human transport av et utrydningstruet dyr. En dinosaur. Et annet sted kan en lese at folk er i harnisk over at Spielberg har jaktet på og drept en dinosaur. Og vel kan filmindustrien få til mye som virker troverdig, men hallo – det får da være grenser. På den annen side, så er kanskje ikke grenser noe alle er opptatt av. Så nå kan du i Bergen leie billig ryddehjelp. Bakdelen er kanskje at skrotet ditt kan bli dumpet i naturen, men hallo igjen – det er billig. Og billig er jo nesten like fristende som gratis. Det er prisen på kassalappen som teller, sier Rema 1000. Selv mener jeg det er totalopplevelsen som teller. Men igjen, jeg er jo gal.

Bergen er ellers en ganske grei by og bo i. Selv om det i de siste årene har gått litt skeis med nysatsingen på Fisketorget, og at vi har et politi som kanskje til tider er mer opptatt av seg selv, enn jobben de er satt til. En jobb som handler blant annet om å skille mellom rett og galt. Noe ikke alle politifolk klarer utenfor Bergen heller, dessverre. Og heller ikke innenfor hjemmets fire vegger.

Å skille mellom rett og galt er ikke alltid like lett. Og i hvert fall ikke alltid moro. Så i stedet ender vi ofte opp med en annen rettesnor i livet. Vi skiller i stedet mellom hva vi kan komme unna med, og hva vi ikke kan komme unna med. Noe som kan føre til nærmest latterlige konsekvenser, eller kanskje enda oftere tragiske. I blant til og med tragikomiske. Uten at jeg skal koble ordføreren i Bergen til den siste kategorien. Men fordi hun står laglig til for hogg, er det lett å ty til henne som et eksempel, siden hun så godt illustrerer kanskje det eneste punktet i vår tilværelse hvor det ikke er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon: En i blant sviktende evne til å ta de riktige valgene. Og historien ruller videre. Nå med et flytte av fokus over på det som skal kunne puttes i kurven med kloke avgjørelser. Men som i stedet minner om å legge noe over trusa med fartsstriper eller blodflekker i skittentøykurven, så ingen skal se sporene. Noe som kan virke både litt manipulerende og litt komisk nå. Men det er ingenting komisk i ordførerens måte å skille mellom ting på, eller håndteringen hennes etter at hun ble konfrontert med valgene sine. Hun valgte feil. Og det er jo slik at mange andre også feilbedømmer eller velger feil. For så å ende i fritt fall. For det leder ofte til et langt mer forutsigbart og stødig resultat om en velger sine handlinger med utgangspunkt i skillet mellom rett og galt, framfor det mellom hva en slipper unna med eller ei. Parkerer du for tett inntil en fotgjengerovergang, kan du slippe unna med det, men du kan også få en bot. Parkerer du langt nok bort, får du ingen bot. Og det er mindre sjanse for at noen blir kjørt ned i fotgjengerfeltet fordi bilen din stenger for utsikten til andre sjåfører og fotgjengere. 

Og dette høres jo vel og bra ut. Men likevel er det ikke alltid like lett. For rett og galt er ikke alltid skrevet i store og tydelige bokstaver for oss. Og vi må uansett velge. Noe familien som vurderer å gi fra seg sin utviklingshemmede datter, nok kan skrive under på at ikke er lett. I hvert fall kan dette med rett og galt føre til en nærmest uutholdelig utsettelse av et tabubelagt valg, med alle de potensielle konsekvenser som gjerne er knyttet til prokrastinering. Noe nok mishandlede kvinner som utsetter å komme seg vekk fra mishandleren nok også kan skive under på.  Eller barn som aldri fikk hjelp. Om de da ikke er døde. Det samme gjelder i situasjoner der det er barna som er overgripere, og foreldrene ender opp som ofre. 

Mens for oss, vi som står utenfor og kun ser omrisset av noe, for oss kan slike problemstillinger lede til både eiendomsrett over sannheter, forenklede løsningsmodeller og en innfallsport til å ta på seg dommerkapper og en skyldfordelingsrett. Å dømme er jo enkelt. Gjerne samtidig som vi toer våre hender. Noe som selvfølgelig leder til konklusjonen om at det er lettest å skille mellom rett og galt når det handler om andre enn oss selv. Det er derfor vi har fått ordtak som å ikke kaste stein i glasshus. Eller om ikke å se skogen for bare trær. Slike ordtak er ikke der for å verne om humoren. De er der for å få oss til å stikke fingeren i jorda. Noe vi alle trenger å gjøre i blant. Og ikke bare når vi dømmer andre. Men også når vi skuer over gjerdet og ser hvor grønt det er på andre siden. 

For min egen del er det ikke nødvendigvis slik at jeg har grønnfargen i fokus når jeg kaster blikket over stakittet. Livet mitt styres mye av angst, så det er heller slik at gresset er skumlere på andre siden av gjerdet. Men slik er det jo ikke for alle. Noen er veldig glade i skigardsforsering fordi de skuet noe fristende på andre siden  - vil ha, vil ha, vil ha! Noe som kan lede til lite velfunderte valg en i etterkant angrer på. Gjerne i utgangspunktet  motivert av et ønske om å stikke fingeren eller noe annet en har for hånden i noe, og da mener jeg ikke jorda, men kanskje i en blomst. Akkurat som biene. Surr, surr. Forskjellen på biene og oss er likevel at der biene må, kan vi velge  Og det er en sannhet som du både kan bringe til torgs og ta deg i ræva på. Gjerne samtidig.

Dagens blikk på verden og livet er over fra Vannlandets side, så nå runder jeg av. Den 26.06.15 har passert middagshøyden, og jeg har fremdeles en lang liste å krysse av på, over ting jeg ikke kommer til å gjøre på en dag som denne. 

Dagens bilder er de første i en utrolig spennende serie over bilder det er null grunn til å legge ut på nett, og som ikke har noen link til dagens tekst whatsoever.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: