The Enemy Innside

Gudvangen

Et stort jordras har stengt veien mellom Gudvangen og Vinje. Antagelig på grunn av mye regn. Det var den veien jeg kjørte for en uke siden, men da var det stort sett sol, selv om det ikke ser slik ut på bildet. Så kanskje kan dette puttes i båsen flaks, med tanke på meg selv. Mens for andre som plutselig fikk en mye lenger vei hjem, oppleves det nok som uflaks. Selv om det visstnok ikke var noen som hadde såpass uflaks at de havnet under raset, noe det er lett å glemme i forbifarten når en må snu og er seg selv nærmest.

Det er mye en kan verne seg mot. Et slikt jordas er ikke nødvendigvis en av disse tingene. Det bare kommer, og er vi uheldige kan vi havne under det. Og slik er det med en del andre ting vi kan møte i livet også. Selv om mange uheldige erfaringer oppstår på grunn av tåpelighet, gjelder det ikke alt.

I Bergen er det høysesong for lommetyver. Men dem kan en verne seg mot. Om en vil og bruker hodet. Men om jeg minner folk på faren, får jeg gjerne til svar at de har kontroll. Noe som kanskje i blant er en opplevelse de har fordi de aldri har blitt frastjålet noe, mer enn at muligheten for å bli frastjålet er demmet opp for. Så de går med veska oppe og telefonen og lommeboka i baklomma, og tror de vil både merke det og være i stand til å stoppe det, om noen forsøker seg. Og det er i blant like dumt tenkt som at du skal klare å hoppe over eller unna en bil som kommer mot deg om muligheten for et brutalt møte skulle oppstå. Noe jeg selv opplevde som ung, da jeg forsøkte å løpe på rødt uten at jeg så en bil som kom. Resultatet ble ikke at jeg grasiøst hoppet til side eller over, men at jeg frøs fast. Heldigvis klarte bilen å stoppe. Denne hendelsen har fulgt meg gjennom livet, og får meg til å huske på at det til tider er bedre å være føre var og litt forsiktig, enn å ta sjanser i tro på egen fortreffelighet og kontroll.

De sier at konsekvenstenkning ikke er utviklet skikkelig før du er 25 år. Men jeg vet nå ikke. Jeg tror det i blant er langt senere. Og for noen utvikles den kanskje ikke i det hele tatt, men fortsetter å ligge på nivået til en syvåring. Noe all svindelen på nettet kan bevitne, men også statistikken over enkelte typer bilulykker. Ulykker hvor kun en bil er innblandet oppstår jo for eksempel sjelden om en er oppmerksom og tar kloke avgjørelser. Men det gjør ikke alle. Så ulykkene fortsetter å oppstå. Og de som opplever det oftest, er førerne av BMW, en opplysning som ikke akkurat kommer som ei bombe på undertegnede. En annen gruppe som er overrepresentert, er unge og eldre. Og øverst troner unge menn og eldre kvinner. Ingen bombe det heller, selv om en hører mer om menn med hatt enn kvinner med Tena. Så myter er myter, og virkelighet virkelighet. Slik det også er når det kommer til lemen. De styrter ikke utfor stup i en orgie av selvmordstrang. De er på jakt etter damer, og de har det travelt. Om det finnes en link mellom unge menn og lemen, skal ikke jeg uttale meg om. Men unge menn har stort sett ikke et aktivt dødsønske, det bare ser slik ut, fordi noen av dem kanskje har en tendens til å kaste seg ut i ting de ikke helt behersker. Som for eksempel å teste narkotika, eller å kjøre bil raskere enn anbefalt.

Noen farer er reelle. Står du ved et stup og begynner å danse for å imponere ei dame du er heit på, så kan du falle langt og lande tungt. Det betyr at det kanskje er bedre å danse et sted hvor fallhøyden er mindre, om en vil danse. Og dette kan en regulere ved hjelp av tanke og valg, det vil si konsekvenstenking før handling. Mens om en har angst slik som jeg har, blir det ikke fullt så lett å få til et balansert forhold mellom fare og konsekvens. For det er jo ikke like farlig å stå i kassakø på Rema som å danse på kanten av et stup, selv om det kan oppleves slik. Dette er noe jeg vet. Likevel lar jeg de falske faresignalene regulere livet mitt.

Med forbehold om at det meste kan plasseres på bunn eller topp av en skala, så tror jeg ikke jeg er alene om la innbilte faresignal regulere livet og valgene jeg tar. Følelser er ikke alltid koblet til virkeligheten slik vi kunne ønske. Så vi går ofte rundt med en frykt for at noe skal skje med de som står oss nær, eller med oss selv, som vi lar begrense noe. I blant er dette bra, i blant er det på trynet. Det er for eksempel ikke nødvendig å frykte katastrofen om sjuåringen får lov til å slå inn noen spiker med en hammer, men det kan ende med stygge konsekvenser om valpens toårige bror får lov til å leke med tapetkniven. Så det handler om å skille mellom farer.

Ikke alle klarer å skille. Har du OCD, i form av for eksempel vaskesyke, så tåler du gjerne ikke at det er litt støv rundt deg. Eller noen bakterier på kjøkkenbenken. Det kan gi deg nærmest panikk. Og panikk vil vi gjerne dempe eller få til å opphøre. Så du kan legge ned utrolig mye energi og arbeid for å sikre verden din mot en fare følelsene dine tolker som reell, selv om tanken kan si at den ikke er det.

Jeg selv, for eksempel, kan oppleve at oppvaskfilla blir brukt litt vel lenge fra tid til annen, og at støvet kan dempe fargene i leiligheten min en smule uten at jeg begynner å svette. Men jeg vasker meg på hendene når jeg kommer fra butikken. Om jeg kom meg dit i utgangspunktet. Uten at det er snakk om konsekvenstenkning på vidvanke eller OCD eller annet. Jeg bare vet at det er en grei ting å vaske hendene når en har tatt på mye rart andre også har tatt på, og i hvert fall før en spiser. Jeg får likevel ikke panikk om jeg glemmer å vaske labbene når jeg kommer hjem, eller lar være å spise i en situasjon hvor jeg ikke får vasket meg. Mens en som har vaskesyke kanskje må vaske ned hele kåken om de skulle ha glemt å vaske hendene etter et besøk i nærbutikken. Selv om faren for å glemme det nok ikke er tilstede annet enn i teorien, illustrerer det det jeg forsøker å si noe om i dag. At ikke alle farer er så fryktelig farlige, men det er likevel nok av dem som er det. Så tenk litt. Ikke bare føl. Selv om det er bra å være i kontakt med følelseslivet sitt, så kan følelsene lure oss kraftig. Både når det kommer til å føle at vi har kontroll, og til å føle at vi ikke har det.

Om noen som står deg nær har en form for angst, betyr det ikke at du må leve som om du har det også. Som i en slags sympatihandling, eller misforstått forståelse. Du er ikke den som skal dempe angsten. Men du er heller ikke den som skal trigge den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: THE ENEMY INNSIDE (videoen kan kanskje oppleves ubehagelig for enkelte)