Du har makt. Og det har jeg også.

I går begynte jeg å lete etter adressene til tidlige deltagere ved fellesatelieret hvor jeg arbeider. Det viste seg å være 47 personer i alt, meg selv inklusive. Av disse er det nå tre stykker igjen som var med fra starten. For egen del fikk jeg plass et par måneder etter oppstart, så jeg regner meg som en av disse tre. Blant de andre som har vært tilsluttet atelieret, var noen bare så vidt innom en liten stund, mens andre var der over år. Å finne alle adressene viste seg å bli en utfordring, men jeg fant mange via 1881, andre fant jeg på Facebook. Og de jeg ikke fant, skal jeg arbeide videre med, slik at ingen blir glemt. Det er i hvert fall målet.

I mai 2000 raste livet mitt sammen. Da var jeg så nedslitt fysisk og psykisk, tom for håp og full av angst og depresjon, at jeg ble innlagt. Et par år etter det ble jeg uføretrygdet.  Men livet stoppet ikke fullstendig opp likevel, slik jeg var redd det ville gjøre. For jeg hadde fremdeles en restarbeidsevne. Så fra 2004 begynte jeg å arbeide ved Galleri VOX, tre ganger i uken.

Neste år feirer vi tiårs (egentlig elleve års) jubileum, og det er i den forbindelse vi ønsker å komme i kontakt med tidligere deltagere. For å invitere til en fellesutstilling, men også for å høre litt om hvordan de opplevde tiden ved Galleri VOX. Hva det førte til av mulige positive konsekvenser, eventuelt hva som ble en utfordring i etterkant. Kanskje kan vi også få råd om hva vi kunne gjort bedre mens de arbeidet ved atelieret. For selv om det er slik at alt ikke passer for alle, så er det alltid mulig å utvikle noe på en måte som gjør at en kan ivareta flere. Positiv forandring i en setting som vår, er avhengig av dialog, slik den gjerne er over alt.

Galleri VOX er et tilbud det ikke finnes like til i landet. Det betyr likevel ikke at alt er opplest og vedtatt og at atelieret fant sin endelige form ved oppstart. Vi som har arbeidet der fra begynnelsen ser dette kanskje tydeligst. For ting har forandret seg. Noen ganger brått, andre ganger over tid. Mennesker er et levende materiale, og alle har sine tanker, visjoner, ønsker, vilje og evner. Så i perioder har det stormet hos oss, i andre perioder har det meste gått på skinner. Det er en selvfølgelighet at det lett blir slik at noen opplever ting mer positivt enn andre, og noen mer negativt.  Og disse opplevelsene er interessante for oss å få ta del i. Vi kan bruke dem til å gjøre årene som kommer til noe bedre enn årene som har gått. Ris og ros er like viktig å ta til seg.

Galleri VOX er ikke så veldig ulik andre kunstarbeidsplasser. Den eneste forskjellen er at alle som arbeider der utover de som står for den daglige driften, har en psykisk lidelse og en uføretrygd. Det betyr at vi alle først har måttet leve i lang tid med store utfordringer og har blitt stilt overfor vanskelige valg, før vi fikk muligheten til å fylle dagene våre med et arbeid igjen. Og arbeid er bra. Å ha noe å gå til når en står opp om morgenen smitter over på resten av det livet en lever. Det kan påvirke positivt så grunnleggende ting som identitet og verdighet, som gjerne får en knekk når en mister arbeid og helse.

Å få plass ved Galleri VOX er likevel ikke det store lykkeloddet. Det er ikke å vinne i lotto. Alt forandres ikke. Det skyldes ikke flaks. Det er ikke det folk flest i utgangspunktet drømmer om. En må ikke glemme å se ting i perspektiv. Å få plass ved galleri VOX skyldes det uheldige. Det er det som er realiteten. Det bunner i det som ble for vanskelig og for vondt til å kunne klares på egenhånd. Men det er veldig lett for en som ser ting utenfra, å falle inn i de tankebanene som leder til at mennesker som får noe, er heldigere enn andre. Men slik er det ikke alltid. Brekker du ryggen og havner i rullestol, så trakk du ikke det største loddet av alle da du fikk stolen. Du er fremdeles den personen som var så uheldig at du fikk en utfordring større enn de fleste. Og stolen tar ikke bort denne utfordringen, den gjør bare livet litt lettere å leve enn det ville vært uten. Et eksempel på dette som en kan relatere seg til, kan være Stephen Hawking. Han trakk ikke nødvendigvis vinnerloddet, og ingen vil vel misunne han stolen. Og aller minst behovet for den.

For at stolen som hjelpemiddel skal fungere over tid, må den smøres og vedlikeholdes. Det må pekes på feil som oppstår og behov en blir klar over, og kan en ikke rette på ting selv, må en søke etter andre løsninger. Men ansvaret ligger mye hos brukeren, og en må ta det ansvaret, selv om det skulle komme til å lede dit hvor en må be om eller kreve noe av en annen. Slik er det for oss på Galleri VOX også. Vi har alle ansvar for arbeidsplassen vår, og for hverandre. Det handler ikke alltid kun om oss selv, meg, meg, meg. Vi har alle behov, men samtidig sitter hver enkelt på erfaringer og potensielle muligheter, vi sitter på resurser. Ingen bekler kun en rolle som handler om å ta i mot. Så da blir greia for atelieret og oss alle å legge til rette mest mulig for at de resursene hver enkelt måtte sitte på blir synlige. Slik det også fungerer på hvilken som helst annen arbeidsplass og i hvilken som helst familie. Det må bygges på vilje, empati og respekt for egenart, for at potensialet skal gi gode vilkår for vekst.

Vanligvis når jeg skriver her på Vannlandet, håper jeg på at det jeg skriver på en eller annen måte skal gi deg som leser en innfallsport til noe i ditt eget liv, ytre eller indre.  Denne gangen ble det mye snakk om arbeidsplassen min, så jeg vet ikke om det ble så mye du føler du kunne relatere deg til i dag. Likevel vet jeg at du har en rolle i forhold til noe. Du har en vilje, evner, du har muligheter, og du har en holdning til ting og mennesker du møter eller ser på fra avstand, ofte via tv eller avisen. Du har en rolle i forhold til dine kjære, dine venner, dine kolleger og mennesker du kun går forbi på gaten. Og det er opp til deg hva du skal fylle denne rollen med. For rollen din er et speil for noen, slik også holdningene dine er. Om jeg i din holdning og det du formidler, ser at mitt liv som pappa og snart bestefar, kjærest, bonuspappa, kunstner og medmenneske blir neglisjert eller nedvurdert på grunn av utfordringene jeg har, så blir jeg liten og kanskje verdiløs. Om jeg blir puttet i en liten, trang bås som en mann med en psykisk lidelse, i stedet for at jeg blir sett utover det og verdsatt for hvilke resurser jeg har, kan jeg også komme til å se på meg som kun det enkelte kanskje vil si jeg er: En snylter, en taper, et kryp. For det er i berøringen av et annet menneske vi blir til.

Det betyr at du har makt. 

Og jeg også. 

Med det betyr også at vi har et ansvar.

Det øverste av bildene som følger dagens blogg er fra atelieret, der jeg til vanlig står og maler. Nr to viser bonusdatteren min, meg selv og min yngste datter. Bilde nr tre er fra den første utstillingen jeg hadde etter at jeg måtte slutte som keramiker, og begynte å male. Og det siste bildet viser et maleri jeg har kalt "På den syvende dag". Klikker du på bildene forstørres de.

Jubileet til Galleri VOX vil finne sted neste sommer. Mer opplysninger kommer i forkant.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Without You I'm Nothing