Sitat: "Jeg forsøker å unngå dårlige dager."

                                                                             Foto: Marita Klausen

Varmen som har lagt seg over Bergen har plaget meg. Og i dag startet dagen med at jeg kjente meg uvel og har vondt i hodet. Siden det er siste dagen før ferien, valgte jeg å droppe atelieret.  En nyhet som nok ikke er så spennende for folk flest, men på en eller annen måte må en jo begynne en blogg, så da ble det på denne måten. Det å våkne opp og ikke føle seg i form er om ikke akkurat så spennende, så i hvert fall noe det går å relatere seg til for de fleste.

Det er mange måter en kan forholde seg til en dårlig dag på. En supermegler jeg leste om i en nettavis hadde dette å si:

     

"Sandvik innrømmer gledelig at hun er svært dårlig til å la jobben ligge, være seg ferie eller sene kveldstimer. Er det dekning på mobiltelefonen og kommer det en henvendelse fra en kunde, så er jeg raskt «på jobb igjen» selv om klokken har passet midnatt, sier hun." 

Lenger ned sies dette:

”– Jeg forsøker å unngå dårlige dager, om en dag er dårlig eller ikke er jo stort sett opp til meg.”

Å kunne velge bort det som er vanskelig eller ubehagelig må være en grei evne. Jeg skulle ønske jeg hadde den. Eller kanskje ikke.

Å alltid skulle være på jobb, tenker jeg må komme med en pris. i det minste for noen, selv om jeg ikke skal påberope meg å vite noe om den omtalte megleren. Men selv om inntekten er i det øvre sjiktet og derfor kanskje en skikkelig motivasjonsfaktor, så er det kanskje ikke så dumt med en pause innimellom for verken den ene eller andre. Og ikke minst å lytte til de signalene kroppen gir. For det å brenne seg ut er ikke bare noe en leser om, det er en reell problemstilling som kan møte en mitt i trynet en dag. Og da kan fallet ned bli langt.

De siste årene jeg arbeidet som keramiker, hadde jeg verkstedet i huset vi eide. Det betydde i praksis at jeg alltid kunne være på jobb. Det betydde samtidig at jeg alltid var hjemme, og sjelden fikk en pause fra de utfordringer et hjemmeliv kan føre med seg. Jeg manglet med andre ord frirom. Til slutt medførte dette og andre utfordringer at jeg møtte veggen. Så det med å gå på trynet, vil jeg påberope meg å vite noe om. Det samme gjelder fallet i etterkant.

Om kroppen forsøker å fortelle deg noe, så er det en grunn til det. Det er ikke noe en bare bør velge bort. Det finnes en grunn for hvorfor du bør lytte, og det finnes en årsak som ligger bak det kroppen ønsker å fortelle. Om en alltid forsøker å fortrenge eller overdøve dette, så overdøver en seg selv.  Og hva er det egentlig igjen da?

Vi har alle en rolle i et samspill med noen. I blant påvirker denne rollen noen andre, slik andres roller og valg påvirker oss. Om vi ikke skulle påvirke noen, måtte vi ha isolert oss fullstendig fra resten av verden. Men det er en nesten umulig oppgave. Samtidig ville da konsekvensene for oss selv blitt formidable.  Og slik blir det kanskje om vi forsøker å isolere oss fullstendig fra oss selv også, tror jeg.

Den følgende historien har jeg lagt ut før, men legger den ut igjen. Det kan jo være noen som ikke har fått den med seg.

  EN GRÅ SIRKEL

   

    Møbler er uinteressante, synes jeg. Når det kommer til stykket er det jo heller ikke så mye en trenger. Det meste er bare staffasje. Jeg har en stol, en virkelig god stol. Den er hvit. Alt jeg har er hvitt. Jeg synes farger også er uinteressante.
    Jeg er glad i stolen min, den er det eneste jeg er glad i. Jeg har en lampe også. Jeg tror det å bli glad i noe skaper avhengighet. Jeg vil ikke være avhengig av noe. Blir du avhengig av noe kan du havne i en situasjon hvor avhengigheten kommer til uttrykk, i det du risikerer å miste. Jeg vet hva det vil si å miste, å miste er forferdelig. En gang mistet jeg alt. Kun livet mitt beholdt jeg, men det var nære på at jeg mistet det også. Jeg tror ikke jeg ville orke å miste stolen min.
   Jeg har ikke alltid bodd her jeg bor nå. En gang levde jeg et vanlig liv, slik vanlige mennesker lever. Jeg hadde en vanlig mann med en vanlig jobb og vi levde i et vanlig husbankfinansiert hus; jeg, min mann og min datter. En dag forsvant min mann og han tok min datter med seg. Slikt skjer. Jeg ser ingen grunn lenger til å dvele ved hvorfor.
   Leiligheten min ligger i ei blokk og jeg lever på trygd. Jeg synes blokker er beroligende. Det er trygd også. Helst burde blokker være kvadratiske, men blokka mi er rektangulær. De fleste blokker er rektangulære og det gjør dem litt uryddige. I ei blokk kan du være helt anonym om du vil og det vil jeg. Bakdelen med blokker er at det er lyder der. Jeg har et anstrengt forhold til lyder jeg ikke skaper selv. De lydene som provoserer meg mest er stemmer.
    Leiligheten min består av stue, kjøkken, soverom, kombinert bad og toalett og en entré. Jeg har ingen seng, jeg sover i stolen. I kjelleren har jeg en bod, men den har jeg aldri sett. Ideelt sett burde leiligheten bare bestå av ett rom, et rom med litt størrelse på. Det hadde blitt mer oversiktelig da. Slik det er nå føler jeg ofte en liten uro, jeg kan jo ikke se hva som foregår i de rommene jeg ikke oppholder meg i. Ikke at det foregår noe der, men jeg skulle likt å kunne være helt sikker. ”Skulle likt” er forresten en feil beskrivelse, det er riktigere å si at jeg ville foretrukket fravær av uroen fordi uro er ubehag. Følelser er ellers ikke et behov for meg, det er en belastning. Jeg er derfor ikke så opptatt av og like alt mulig heller. Og heller ikke av og misslike. Jeg liker som sagt stolen min og jeg hater overraskelser. Det er nok. Helst ville jeg ikke føle noe i det hele tatt. Følelser er ikke kompatible med kontroll. Noe som er et paradoks, siden å oppleve kontroll er en følelse og ikke en intellektuell betraktning. Intellektuelt sett kan en si at fullstendig kontroll er og ikke forholde seg til begrepet kontroll i det hele tatt, men det er en tanke som er uten verdi for det virkelige liv, som de fleste tanker er når det kommer til stykket, på lik linje med at livet i seg selv er uten verdi.
    I tillegg til stolen og lampa har jeg et lite bord, pluss et lite skrivebord med tilhørende skrivebordstolstol og det er det som opptar gulvplass hos meg. Den hvite stolen, lampa og bordet er plassert ved den ene veggen. Inntil veggen i mot står skrivebordet. På veggen over skrivebordet har jeg et bilde i en kvadratisk, hvit ramme. Bildet består av en hvit flate med en lys grå runding i midten. Rundingen er en perfekt sirkel på størrelse av en middagstallerken og det grå som fyller sirkelen er helt jevnt i tonen. Det er et bilde som innbyr til å tenke ingenting. Mesteparten av tiden min går med til å se på det.
    Mine daglige behov er heller små. Jeg har valgt å ha det slik. Næringsbehovet mitt oppfylles gjennom inntak av kosttilskudd blandet ut i melk og det er nok. På den måten blir det lite avføring. Jeg ville foretrukket og ikke ha avføring i det hele tatt og jeg begrenser det derfor til maksimalt én gang om dagen. Etter avføring dusjer jeg.
    Inne i leiligheten bruker jeg ikke klær, klær er uryddige og trenger stell. Kun når jeg blir tvunget ut for å gjøre mine nødvendige innkjøp kler jeg på meg. Alle klærne mine er kjønnsnøytrale og hvite, også skoene, og jeg rengjør alt når jeg er tilbake i leiligheten slik at det er klart til jeg må ut neste gang. Det skjer med fjorten dagers mellomrom.
    Jeg snakker ikke til noen når jeg handler og blir jeg tiltalt svarer jeg ikke. Jeg har ikke noe behov for å ta del i andres liv eller tanker og heller ikke behov for at noen tar del i det som er mitt.
    Kun én gang i løpet av de seks årene jeg har bodd her har jeg likevel følt behov for å utrykke noe, det er nå. Hva jeg vil uttrykke eller hvorfor vet jeg ikke og jeg har heller ikke noe ønske om å få vite det. Da behovet dukket opp reiste jeg meg fra stolen, krysset rommet og satte meg ved skrivebordet for å dekke det gjennom å skrive dette, uten at jeg visste hva det skulle ende opp som. Nå virker det like meningsløst som alt annet. Ikke fører det til noen forandring og ikke får det meg til å føle noe, så jeg kan like godt avslutte.
    Dette er eneste gang jeg har sittet i stolen ved skrivebordet og jeg tviler på at det vil gjenta seg. Jeg har sagt det jeg vil si og ingen får vite hva før jeg en dag blir funnet død i min stol. Da vil dette bli lest, men det kan bli lenge til, mine ni og tyve år tatt i betraktning.

Ps. Brenn bildet.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: LIT DE PARADE