Alt er ikke de andres ansvar

Mandagen startet i min egen leilighet. Jeg våknet opp til alenetilværelsen. Feriedagene sammen med Beate er definitivt over. Og selv om jeg ganske snart får min yngste datter hjem en ukes tid, blir det mye alenetid framover.

Det å våkne opp alene er jeg ikke alene om. Rundt om kring i landet er det veldig mange som gjør det samme. En god slump av dem jeg kjenner tilhører aleneboergruppen. Et raskt søk på nett forteller meg at i Oslo bor en av tre alene. Nøyaktig hvordan det er i Bergen, hvor jeg bor, vet jeg ikke, men det er nok rimelig mange som våknet opp alene i dag.

Å bo alene er et valg jeg har tatt. Det er ikke noe som har blitt presset på meg. Valget er tatt som en konsekvens av det livet jeg har levd og de erfaringene jeg har gjort. Men det er jo ikke slik at alle bevisste valg leder til Nirvana. Alt har sine fordeler og ulemper. For meg personlig er fordelene ved det å bo alene som oftest rangert høyest i bevisstheten. Det som likevel kan få ting til å synke litt ned på skalaen, er ensomhet og stillhet. Og dette kjenner jeg på i blant, men ikke hele tiden. Mest ved overganger. Så disse tingene er ikke så krevende å forholde seg til at jeg pr i dag ønsker å forandre nevneverdig på hvordan jeg lever. Med det mener jeg at jeg ikke bruker mye tid til å gremmes over tingenes tilstand, eller vil bruke mye energi på å gjøre noe aktivt i forhold til å forandre på dem. Jeg vet hva jeg har og klarer stort sett å stikke fingeren i jorda. Når det kommer til fantasier og drømmer så har jo de likevel sin egen plass, for jeg er ikke skilt fra den slags, slik du heller ikke er det. Men jeg klarer stort sett å se at drømmer og fantasier er det de er, og ikke mer enn det. Her er her, nå er nå, selv om tankene kan reise til et annet sted og en annen tid.

Det jeg drømmer eller fantaserer om er stort sett brokker av et liv. Det vil si det som er bra og fint. Jeg kan for eksempel drømme om ei hytte ved et stille lite vann, hvor jeg kan tilbringe varme sommerdager med Beate, men vet samtidig at jeg ikke har lyst på jobben det er å vedlikeholde hytta, og at jeg hater mygg. Slik er det med mange ting jeg kan fantasere om. Det vil si at drømmene mine inneholder noe som kunne tilføre meg noe, som litt pynt på kaka, de handler ikke om at jeg vil slippe fri eller vekk fra meg selv eller livet jeg lever. Tilværelsen som aleneboer de siste årene har utviklet seg til å kjennetegnes av at de er blitt mine beste år. Jeg har ikke hatt det så godt før som jeg har det nå. Ikke over tid. Jeg kan ha opplevd høydepunkt og perioder hvor ting har stemt tidligere også, men de er rimelig tidsbegrenset. Og har ofte hatt en bismak, eller de har overskygget vanskelige ting mer enn at det vanskelige har vært fraværende.

            Det er lett å skyve ting under teppet og så tro på egen lykke. Jeg har selv gjort det. I en lang periode. Hvor jeg etablerte meg i enebolig i forstaden og trodde rammene der var det jeg trengte. At de på en måte ville gi meg en tilhørighet eller en aksept. Men slik ble det ikke. Jeg er og blir et uelsket og mishandlet barn som aldri helt passet inn noe sted. Sider i meg ble underkuet for å opprettholde en fasade, og kravene som ble stilt meg ble for store til at jeg kunne etterleve dem. Samtidig som et dødfødt samliv sakte spiste meg opp, til jeg følte jeg ikke hadde en identitet i det hele tatt. Jeg ble til ingenting. Jeg ble kun en rolle. Og så møtte jeg veggen.

            Nå, som aleneboer og uføretrygdet kunstner er disse utfordringene mye borte. Jeg har ikke så mye å leve opp til lenger, og derfor heller ikke så mye å miste når det kommer til dette med identitet. Det betyr at jeg ikke lenger er så sårbar som jeg var. Og heller ikke fullt så avhengig av andre for å definere meg selv som noe akseptabelt. Speilene har forandret seg. Speilbildet har blitt sannere. Det betyr ikke at livet er som å gå på skyer. Jeg har mine utfordringer og møter dem hver dag, men de er til å leve med. Jeg våkner ikke lenger opp og gremmes over at jeg ikke døde i løpet av natten. Det hender jeg feller noen tårer, men mest er det gledestårer. Jeg er fryktelig lettrørt, opplever jeg selv. Noen ganger handler likevel tårer om sorg. De gangene jeg kjenner mest på sorg er når jeg skriver her på Vannlandet. Så på en måte blir skrivingen som en ventil, som igjen gjør sitt til at resten av tiden kan jeg bruke på andre følelser og opplevelser.

            Å bo alene må ikke bety det samme som å være helt alene. Alt handler ikke om hvordan ting ser ut, mye handler om hvordan en opplever det. Vi har alle mennesker rundt oss. Det kan være en kjærest, kolleger, familie eller naboer, noen vi kjenner eller ikke kjenner. Og det er opp til oss selv hvordan vi forholder oss til disse menneskene. Alt er ikke de andres ansvar.

            Kanskje er du som leser dette også aleneboer. Eller kanskje bor du alene sammen med noen, slik jeg selv gjorde i mange år. Ensomhet blir ikke borte bare fordi det bor andre under samme tak som en selv, eller deler samme seng. Ensomhet blir heller ikke borte om en velger å flytte for seg selv. Hva som får den til å forsvinne vet jeg ikke, men kanskje blir den litt borte om en gir slipp på forstillelsen. Om en velger å være tro mot seg selv. Men at den blir helt borte tror jeg ikke. Jeg var ofte veldig ensom da jeg bodde i eneboligen i åsen, jeg er mye mindre ensom i dag i en liten leid leilighet. Ensomhet handler ikke nødvendigvis om hva som er rundt oss, det kan like gjerne handle om hvem du er. Og er det slik, så burde kanskje kreftene settes inn på å akseptere deg selv, mer enn å forandre på det som er rundt deg.

            Det blir litt barnebilder for tiden. Bær over med meg for det. Et barn er født og allerede elsket. Den lille jenta er som noen har fått med seg Aria, min eldste datters nyfødte datter.

              Ha en fin dag.

              Bjørn

              Dagens link:  Break Me