Angst

Så var VM i fotball over for denne gang. Og det endte i bråk. Slik det ofte gjør etter en fotballkamp. Selv har jeg ikke fulgt med i det hele tatt. Jeg har ikke sett en eneste kamp. Fotball interesserer meg ikke. Men det er interessant å se på hvordan mennesker kan oppføre seg. Vi gale blir jo som amatører i sammenligning.

I går avsluttet jeg bloggen med å si noe om hvordan en bør forholde seg til mennesker med angst. Nå er det jo ikke slik at jeg har en endelig oppskrift på det, men siden jeg har hatt angst hele livet mitt, er det jo rimelig å påberope seg i det minste litt erfaring. Folk har i årene jeg har levd forholdt seg til meg. Og de har forholdt seg til angsten min. Samtidig har også jeg møtt andre mennesker som sliter, og fått rollen som den som må forholde seg til deres angst.

En ting som ikke fungerer, er å bli den som skal dempe en annens angst. En kan selvfølgelig ta litt hensyn i spesielle situasjoner, men en kan ikke forsøke å dempe den andres angst ved å gå inn i levemåter som bryter fullstendig med sine egne behov og tenkesett.

I går nevnte jeg vaskesyke. Det kunne vært mye annet. Men den som sliter med slike tvangshandlinger, vil ikke bli bedre av at du for eksempel også begynner å vaske. I stedet vil du da bli dradd inn i et mønster som det kan bli vanskelig å komme ut av igjen. Kravene for din deltagelse vil neppe minke etter hvert som det vaskes, de vil øke. Det samme gjelder om du for eksempel bor med noen som har en spiseforstyrrelse. Den som sliter blir ikke bedre om du legger om kostholdet, hyppigheten på måltider og mengde mat du spiser, og begynner å leve etter den sykes regime. I stedet blir du dradd inn i en sirkel som blir snevrere og snevrere, og du vil få mindre og mindre frihet. For det er mye lettere for den syke å sette krav til deg enn til seg selv. Kontroll er å hente der kontroll er å finne, og selv om kontrollen er en illusjon, vil den syke i blant gjøre det som er mulig for å oppnå den. Etter hvert vil det du gjør da bli det avgjørende for hvordan den som kjenner på angsten opplever dagen sin. Og det er et stort ansvar for deg å ha. Samtidig leder det ikke til noen løsning. Du vil aldri lykkes i det du forsøker på. Alt det fører til er at du også lever som den syke. Med et nærmest umenneskelig krav hengende over deg. På denne måten kan hele familier ende opp med å leve som syke.

Det er ikke alltid så lett å vite hva en skal gjøre når en opplever at noen rundt en lever med en eller annen form for angst. En vil jo gjerne hjelpe. Og det er lett å tro at å hjelpe til med å dempe symptomer er veien å gå. Men slik er det ikke nødvendigvis. Om jeg ikke klarer å gå på butikken på grunn av angsten min, så er det ikke kjæresten min sitt ansvar å handle for meg. Det er heller ikke mine barns ansvar. Det er mitt. Så jeg må finne en løsning som inkluderer dem minst mulig. Om jeg hadde valgt å la dem ordne opp i alt jeg opplever som utfordrende, ville livet mitt blitt snevret enda mer inn. Og det er ingen god løsning for noen av oss. Om jeg ikke klarer å gå på butikken er jeg så syk at jeg må søke profesjonell hjelp, eller sulte i hjel.  Og ennå har jeg ikke sultet i hjel, så ting har latt seg løse uten at andre måte løse alt for meg.

At ting er som nevnt i forrige avsnitt, betyr ikke at en ikke kan gå på butikken sammen med noen. Men det bør ikke bli den friskes ansvar. Det er ikke den friske som skal tilpasse deg den angstplagede, men omvendt.

Nå er det sjelden slik at det finnes absolutte sannheter. Så alt kan nok tilpasses etter den enkeltes situasjon. Alt har jo også sin tid også. Jeg er heller ingen psykolog.  Men som hovedregel etter hva jeg selv har erfart av meg selv og andre, vil jeg påstå at det i lengden er lite å tjene på å leve under regimet til den som har en psykisk utfordring. Enten det dreier seg om angst, eller annet. Om en i din nærhet hører stemmer, så er det ikke din oppgave å etterleve det disse stemmene måtte fremme av krav. Om stemmen i hodet til noen sier den er Gud, og at han eller hun skal kle seg naken og løpe ut på gaten og frelse mennesker fra seg selv, så gjør ikke du det også. Dette er noe de fleste er i stand til å forstå meningsløsheten i. At en person som lever med for eksempel angst også har en ”stemme” i seg, er det lett å glemme. Men angsten stiller også krav.

Nå er det selvfølgelig ikke nødvendigvis slik at det jeg har sagt her er avhengig av at det finnes en diagnose hos noen. Folk lever med sine regler og trygghetsskapende mønstre uten at det nødvendigvis klassifiseres til å bli kalt en sykdom.  Det finnes likevel en fellesnevner. I et forhold, for eksempel, vil det ofte være en som stiller flere krav enn den andre. Noen av disse kravene er koblet til det å oppnå trygghet. Og det er derfor veldig lett å rettferdiggjøre dem. Vi trenger alle en viss mengde oversikt, fortsigbarhet og trygghet. Men om en opplever at den andres behov for trygghet eller kontroll begynner å begrense en selv opp mot smertegrensen, så bør en kanskje manne eller kvinne seg opp litt, og si noe om sine egne krav og behov. Og kanskje også på vegne av sine barn. Barns oppgave i livet er ikke å sørge for sine foreldres trygghet. Det er ikke slik at det alltid er den som vil ha det renest, mest ryddig, mest forutsigbart osv, som har retten på sin side, og at alle andre må underkaste seg dette for at den ene skal få ro i sitt indre. Når det kommer til stykket bør det handle om å se hverandre, ikke kun seg selv. Dette gjelder for folk med angst, men også for alle som slapp å få det. Og med den bomba erklærer jeg dagens blogg for avsluttet.

I Bergen har vi en selvhjelpsgruppe som heter Hieronimus. Sliter du med angst, eller kjenner noen som gjør det, så titt innom hjemmesiden deres. Og ta gjerne en telefon dit og snakk litt. Telefonen er ikke farlig, den kan ikke gjøre deg noe, den er bare en bit plast og litt ledninger og sånn skit. Og du vil ikke møte noen i andre enden som er ute etter å ta deg. I stedet vil du møte noen som har kjent angst på kroppen selv. Noen som vil forstå deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Blue Mask