Ikke alt av verdi ligger bortenfor horisonten.

I dag er det 18.juli. Den 20. har eldste datteren min termin. Så nå nærmer det seg foreldrerolle på henne og samboeren med stormskritt, og besteforeldrerolle på Beate og meg. I går var vi borte på en liten kaffe hos de vordende, og for å levere en ammepute Beate hadde lyst til å gi i gave. Og det ble veldig koselig. Jeg er kjempestolt av datteren min og svigersønnen. Ikke minst i forhold til hvordan de har forberedt seg. Datteren min hadde i tillegg til mye annet håndsydd forskjellige ting de hadde bruk for. Og det var nydelige små sting og pynteborder og to stykk søte "babyreder" og ikke måte på. Håndsydd! Hallo? Den så jeg ikke komme. Noe jeg heller ikke gjorde da vi ble tilbudt nybakte boller av den veldig gravide, blivende mor. Men jeg har alltid visst at det er driv over datteren min, så jeg burde vel kanskje ikke vært forundret.

Ellers går ferien videre. Beate og jeg har hatt et par rolige dager, men god mat og stort sett bare oss to. Men i dag skal vi besøke hennes mor og samboeren i ”Bestemorhuset” for å grille. Og det blir nok kjekt. Det blir også første grillmat for meg i år. I tillegg er det meldt flott vær i ettermiddag, så jeg har ingenting å klage på. Om en ser bort fra at jeg fikk magesjau i natt, at det fremdeles ikke er over og at jeg er litt kvalm og uvel, men jeg skal ikke utdype det noe nærmere. Det er ikke all informasjon en trenger - I know.

Utover i vårt langstrakte og bortenfor langfjella er det nok flere enn oss som ferierer. Noen hjemme hos seg selv, noen i hytte, telt eller campingvogn, andre i syden, og atter andre på besøk hos slekt eller venner. Og trangen til å ha en fin opplevelse er nok stor. Men en fin opplevelse kan jo være så mangt. For noen er det fint å sitte i skyggen av et tre og bare kjenne at livet fungerer og høre humla surre, andre vil helst kaste seg utfor en fjellskrent med fallskjerm og kjenne adrenalinet strømme rundt i kroppen. Men felles for veldig mange er at de ikke ferierer alene. Veldig mange gjør det sammen med familien. En partner, og gjerne barn. Og felles for disse igjen, er at de alle har ønsker og behov.  Ikke kun du. Eller den av dere som er mest høylydt. Så kanskje det å lytte kan være minst like viktig som å fortelle hvordan ting bør være, når en raser fram i bilen i varmen, eller stresser på morgenen på en campingplass, på jakt etter de store opplevelsene som ligger og venter på en overfylt strand eller i et badeland. Det å gi seg litt tid er ikke alltid det dummeste. Stoppe litt opp, prate sammen, og ikke minst berøre hverandre.

En berøring er ofte god, om den er velkommen, og ikke handler om å kreve noe. Berøringen skaper et bånd. Og blir som en bekreftelse på at en har noe sammen. Ikke koster den noe heller. I hvert fall ikke penger. Så vi kunne sikkert alle berøre de vi er glade i mer.  En hånd på skulderen i forbifarten, eller en klem. Gjø’kke vondt det. Og er en lite vant med det å berøre, så får en heller føle det som litt kunstig i begynnelsen. Trening gjør det lettere etter hvert. Det gjelder også i forhold til det å bremse tempoet litt, og ikke hele tiden ha blikket festet på det som ligger og venter et sted der framme. Det som skal gi ferien en mening, adrenalin eller en annen form for gevinst en ser for seg.  Ikke alt av verdi ligger bortenfor horisonten, noe finner en så nært som i blikket til dem en er glad i.

Mer enn dette hadde ikke jeg på hjertet denne fredagen. Så da runder jeg av, med å fortelle at jeg er stolt av kjæresten min Beate også, som i går fikk vite at hun har kommet inn på psykologi ved Universitetet i Bergen. Fra før er hun utdannet barnevernspedagog.  Ikke verst av ei dame som nærmer seg førti å gå tilbake til skolebenken. Tøffe, lille, store Beate.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Kjærlighetsvisa