Et velpusset gitter er likevel et gitter.

Ferien sklir videre og legger fotsporene igjen etter seg i historien. Spor av ditt og mitt liv, som blir glemt eller husket.  Og huskes de, vil noe huskes med glede, annet med sorg. Og er vi heldige, vil noe huskes av flere enn oss selv.

Denne sommeren vil jeg selv huske mest med glede. For jeg har noen fine dager med kjæresten nå. Det jeg har slitt litt med er været, for det er litt for varmt for min smak. Eller jeg selv takler det vel ganske greit, men akvariefiskene mine er ikke like glade, tror jeg. Tre av dem er i hvert fall døde. Uten at jeg skal påberope meg med skråsikkerhet om dødsårsaken. Det kan jeg derimot når det kommer til makrellen Beate halte inn her om dagen. For den knakk jeg nakken på. Det ble også den eneste fisken vi fikk på vår lille dagstur ut i havgapet. Selv om den ene av de to andre som var med oss på fisketur dro en sprellende torpedo ut av vannet, kom den seg løs i svevet fra vann til land og forsvant tilbake i sjøen. Så der fikk den en ny sjanse. Og har kanskje lært at en ikke skal bite på alt som ser fristende ut, en kan fort bli hekta.

Selv om det ikke ble den store fangsten på oss, har det likevel ikke stått på god mat denne sommeren. Og i går kjøpte vi oss to og en halv kilo oksehale, så i dag skal jeg lage en solid gryte med Thailandsk oksehalesuppe til Beate og meg selv. Og det blir nok hot så det holder i varmen.

Når en gjør noe, så åpner en gjerne samtidig opp for å se ting i perspektiv, om en vil. Fordi en får muligheten til å flytte blikket mellom minst to punkt. I dette tilfellet kan ett punkt være hverdag, og et annet ferie. I mellom punktene ligger en avstand. Står en med beina plantet på det ene punktet og ser tilbake på det andre, kan en komme til å se ting en kanskje ikke alltid tenker så mye over. Ting det kan være vanskelig å få øye på når en står mitt oppe i det som er Nå. For eksempel kan en se hva en har, stilt opp mot hva en skulle ønske en hadde. For eget vedkommende har det ført til at jeg kan se tydeligere nå enn før ferien, hvor alene jeg i blant kan være. Noe som jo ikke er så rart, siden jeg bor alene. Men å bo alene er jo ikke det samme som at en alltid må være alene. En kan komme seg ut og gjøre noe. Treffe andre, for eksempel.

Før sommerferien tenkte jeg ikke så mye over disse tingene. Dagene går og rutiner gjør sitt at jeg går ganske mye på automatikken. Ting er det de er, og jeg har lært meg til å innfinne meg med det meste av hva jeg har eller ikke har. Å være alene demmer jo også opp for en del skuffelser en kan møte. Det er ganske trygt.  Og andre mennesker er jo uforutsigbare. Men tryggheten er ikke alltid så mye mer enn akkurat det trygge. Kanskje er den til og med overvurdert. Men uansett så kommer trangen til den fra et sted. Fra en eller annen erfaring en har gjort. Og da snakker jeg ikke nødvendigvis om de gode erfaringene.

De gode erfaringene jeg bærer med meg forteller meg at jeg skal være i bevegelse, søke nytt, sette kursen mot horisonten, mens de dårlige forteller meg at jeg skal stå stille. At det å stå stille er et vern som fungerer, og at vern er det jeg vil ha. Men kanskje er det slik at trangen jeg har til trygghet er en greie som lyver litt for meg. Kanskje er mekanismene som styrer meg et bedrag. At det er noe annet jeg vil ha. Slik som et par ukers sommerferie med kjæresten, en tur på kino, kaste skjorta i solskinnet og dra på en fisketur med noen en liker å være sammen med.   Kanskje det jeg vil ha er samtaler og latter, og få ta del i nye tanker som bor i andre. Ikke bare gnukke og gni på mine egne sannheter som om de var medaljer. Sannheter kan fort bli til et bur. Og uansett hvor mye du pusser og gnikker på et gitter, fortsetter det å være et gitter. Det blir ikke til medaljer eller pokaler eller en dør en kan åpne, bare fordi det har en polert overflate.

Jeg vet ikke om disse tankene vil medføre at ting forandres i livet mitt når ferien er over. Men jeg har

gjort en erfaring, og kjent på noen følelser. Og sammen med andre erfaringer vil det kanskje føre til nye erfaringer igjen. Og det i seg selv er jo en bevegelse. Det går kanskje ikke så fort, men det er jo ikke alltid hastigheten som er det viktige. Noen ganger går det framover også om en tar små steg. 

Og med dette er dagens tanker her på Vannlandet kommet til punktet hvor det hele rundes av for denne gang.

Det øverste bildet er fra en koselig grillkveld vi hadde hos Svigermor og mannen hennes i forrige uke.  Bilde nummer to er fra den nevnte fisketuren, og bilde nr tre er tatt under møtet med en iskald øl etter en lang dag i havgapet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Don't Let It Bring You Down