Tralala og hopp og sprett.

Dette er første blogginnlegget mitt siden formiddagen på julaften. Etter det innlegget, som jeg kalte Julekveld, dro jeg til kjæresten min for å feire julen, og kom hjem til min egen leilighet i går kveld.

I disse dagene med julefeiring har det gått mye i ett. Noe som skulle tilsi at jeg nå har mye å skrive om. Og det har jeg, om jeg så noe poeng i å ramse opp alle detaljer; Nisser og juletrepynt. Alle middagene, med dessert. Alle gavene. All sjokoladen, marsipanen osv. Jeg kunne legge det ut i billedform, med sløyfer og glitter på en seng av bomull og skildre duften av pepperkaker. Mens jeg lot verden få ta del i all min fortreffelighet og velregisserte julefeiring.  Men akkurat nå føles ikke det fristende. Sant og si føler jeg meg heller litt tom. Så da vil jeg heller skrive om denne tomheten, i stedet for å late som om den ikke er der.

Kanskje skyldes tomhetsfølelsen at det ble litt stille rundt meg da jeg kom hjem, og at jeg vil bruke litt tid på å tilvenne meg mitt vante tempo og mønster igjen. Eller kanskje det skyldes at alle opplevelsene fremdeles er veldig nære, og derfor også de følelser jeg har kjent på i dagene som har gått. For jeg har ikke bare opplevd ting, jeg har også kjent på ting. Både de følelsene som er så lette og fine at de kan gi assosiasjoner i retning engledun, men også de litt tyngre. De som legger seg i magen. Og minner litt om stein. For slik er det jo når en omgås flere mennesker enn seg selv, en blir tvunget til å kjenne på ting. Så får en velge hva en gjør med det en kjenner. En kan skyve det unna, og danse lett på tå på stram line, og glemme muligheten for å falle ned, mens en later som om ingenting vanskelig finnes: Tralala og hopp og sprett og en piruett i hjerteskjærende markedsføring.  Eller en kan sette seg ned i sin private krok og la alt som skjer og noen gang har skjedd presse en ned i seg selv og et stort mørke. Mens en bygger en mur rundt seg. Slik at alle tanker en tenker og kaster ut kan rikosjettere fra innsiden av denne tause muren, og bli som bekreftelser i det de treffer oss som fragmenter av levd liv og river oss opp igjen, og igjen. Et tredje alternativ er at en kan snakke om tingene. Men det også krever sitt. For det finnes ikke en eneste liten flis vi gjør eller blir utsatt for som ikke samtidig bærer med seg en konsekvens. Og slik er det også med alt vi unnviker.

Før jeg satte meg til å skrive i dag, tenkte jeg å oppdatere meg litt på hva andre bloggere jeg leser jevnlig har skrevet. Men etter å ha lest ett innlegg, og begynt på nr to, stoppet jeg. Og slik tror jeg at jeg må fortsette å gjøre ting framover. For ikke å bli overveldet. Først skrive selv, og så lese andre.

Den første bloggen jeg leste i dag var bloggen til gamle ugle, og den var ikke lett.  For det første skriver hun i diktform, noe som gjør at det må en annen tilnærming til enn ved andre former for blogger. Fordi form er et vektig element i dikt, må en bruke litt energi på å nå innholdet. Alt er ikke åpenbart og ferdigtygd eller med forklaring lik flatpakkene fra Ikea..  Å tolke dikt er ikke alltid så lett. I det minste opplever jeg det slik. En dagbok er for eksempel lettere å forstå: "Livet suger" eller "jeg er så kjempe, kjempe, kjempelykkelig". 

Blogg nummer to jeg gikk i kast med, var bloggen til fjellcoachen.  Og det var ved den jeg stoppet opp, og ikke leste ferdig. For jeg oppdaget fort at også her var det mye som satte i gang følelser. Og tanker. Og akkurat nå ville jeg ikke ha de tankene med meg inn i min egen blogg. Jeg ville heller ha følelsen min av tomhet.  Slik at jeg kunne gå inn i den ved hjelp av ordene mine, og se litt nærmere på det som tomheten egentlig er. Ikke velvillig gripe andres tanker og problemstillinger slik at de kan hjelpe meg til å unnvike meg selv og mitt. For slikt er lett å gjøre, og vi gjør det hele tiden. Gjerne uten å tenke over det. I blant kan en bitte liten bevegelse bringe oss bort fra noe som er vanskelig; et skifte av stilling i stolen, en nakkemuskel som spenner seg, et blikk til siden, gripe et tema noen andre har valgt for oss, lytte til noen andres følelser i stedet for å fortelle om våre egne. 

Da jeg selv var på mitt mest ensomme for en del år tilbake, oppdaget jeg at jeg reagerte når jeg så lykke på tv. Den lykken som inkluderer en annen, og kjærtegn eller kyss. Jeg oppdaget at jeg skiftet stilling i stolen når noen viste hverandre kjærlighet på tv, eller at jeg gikk og hentet meg litt kaffe når disse scenene dukket opp. Men det tok litt tid før jeg skjønte hva jeg holdt på med; hvordan jeg forsøkte å dempe en følelse ved å avlede meg selv.

I blant kan det være en fordel å avlede seg selv litt. Slik at ting ikke vokser en over hodet der og da. Men det er også en fordel om en klarer å hente det en skygget unna fram igjen, når følelser har dempet seg litt. Kanskje ta det fram i små porsjoner. For å se litt nærmere på det, og også føle litt nærmere på det, i stedet for å lagre alt i kroppen bak låste dører. For som det er sagt av klokere mennesker enn meg: Kroppen husker. Og den hukommelsen kan gi seg leie utslag, både fysisk og mentalt. Som bøyd rygg, flakkende blikk eller påklistrede smil. En evig jakt eller flukt. En evig gnagende smerte og utilfredshet. Sorg. Og lengsel.

Dagens blogg går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg kjenner på en opplevelse av at det har brakt meg noe videre å ha skrevet den. Men likevel har det brakt meg videre. Dette er noe jeg vet. Det er en av mine sannheter. En hver handling bringer en videre, om ikke handlingen er å klamre seg fast eller gå baklengs. Hva dagens blogg har brakt meg nærmere vet jeg derimot ikke.  Kun hva den bringer meg bort fra kan jeg med sikkerhet vite; usynlighet, taushet, ensomhet, håpløshet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagen link: Intet er nytt under solen.