Prøv den som vil.

Landskap

Den Gamle Verden ligger og vrir seg som en kynisk avkuttet mark. Jeg setter hælen på den, mens jeg steiner luftspeilingen av Eden.

Murer vokser utover en ny verden, hvor alt vakkert legges i tvangstrøyer, hvor glemte bilder fra oppløste dikt tørker ut i en karrig og arrete jord - regnet har for lengst sluttet og falle.

Ved muren ligger en hvit due – død. Den må ha prøvd å fly over. Var sannsynligvis den siste levende skapning foruten meg selv på denne siden. Nå er det bare meg tilbake.

Jeg flår fuglen, spiser kjøttet, og tar vare på tre fjær og tarmen. Et egg jeg finner i buken på den tar jeg også med meg. Så begynner jeg å gå. Med det lille egget i hånden. Mens forvirrede tanker forsøker å forme en sannhet i mitt hode. I mange dager går jeg. Mens jeg går plukker jeg med meg løsrevne ord og bokstaver som ligger strødd utover den uttørkede jorden. Til jeg ikke orker å gå lenger. Det finnes ingenting å gå til og jeg kan ikke lenger huske klart hva jeg var på veg bort fra.

Jeg lar bokstavene jeg har samlet sildre hjelpeløst ut mellom fingrene og ser hvordan de former mitt eget uangripelige kjærlighetsdikt - sannhetens usminkede ansikt. Så knuser jeg det lille egget og suger i meg fuktigheten, skriker i raseri, river et ribben ut av kroppen og begynner og ete.

I et eggeskall legger jeg diktet mitt, rører en grøt av ord og tårer. Mitt eget ribben og en fugletarm blir en bue. I et dødt landskap hamrer jeg min penn mellom steiner til den blir en pil, med styrefjær fra de siste vinger.

Rundt meg kryper en mur mot meg fra alle kanter. Jeg dypper pilespissen i eggeskallet, stiller meg opp, spenner min bue og skyter pilen over murens usynlige topp.

Det er noen dager siden sist jeg skrev på Vannlandet.  I stedet har jeg gjort andre ting. I blant er det litt greit å gjøre andre ting enn det en gjør til daglig. Prøv den som vil. For mitt vedkommende dreide det seg denne gangen om å låne bort leiligheten og senga mi til den ene datteren min og kjæresten hennes, siden de tok turen hjem noen dager. Mens jeg selv campet hos kjæresten.

Nå kunne jeg jo selvfølgelig holdt meg hjemme, men leiligheten min er ikke så stor, så denne løsningen fungerer fint når jeg får besøk av flere enn én; jeg låner bort senga, så kan vi heller være sammen på dagen, om vi vil. Og slik har det blitt fordi jeg har gjort om det andre soverommet mitt til kontor, og etter ommøbleringen er det bare plass til én madrass der.

 Å finne egne løsninger som fungerer er ikke så dumt. Egentlig er det mye lurere enn å løse ting på måter en tror en bør, bare fordi en opplever det som vanlig å gjøre det slik, eller fordi noen med vekt i stemmen overtaler deg til å gjøre ting slik de vil. For det er folk ofte flinke til. Å vite hvordan andre mennesker burde leve eller velge er en sport som er nesten like utbredt som å snakke om været. Og de som er flinkest til å formidle hvordan du bør leve og velge er gjerne de som har valgt strammest rammer for seg selv, ikke de som ser livet som et sted hvor en kan oppleve nye ting. Hva rammene består av er selvfølgelig ikke helt likt for alle, men ofte tror jeg de bærer i seg et element av skam og Jante; gjør som vi, ikke tro du er noe.

Selv er jeg i utgangspunktet ikke så veldig glad i nye ting. Jeg liker at livet er litt forutsigbart. Så det kan hende at jeg er en av dem som forteller folk rundt meg hva de bør gjøre, mer enn hva de kan gjøre. Det betyr likevel ikke at jeg vil ta fra dem retten til å velge selv. Jeg er bare litt redd for at ting skal gå galt, og vil skjerme dem fra smerte. For smerte er ingen grei ting. Kjenn etter den som vil.

Nå har ungdommene forlatt byen for denne gangen. Og jeg har tilgang til min egen loppekasse og min egen pc igjen. Dagene går ellers med til å forberede jul sammen med kjæresten, selv om det meste er ferdig nå. Det gjenstår bare å handle litt mer mat. For mat må en ha, i julen. Pinnekjøtt og ribbe og medisterkaker og klippfisk og lutefisk og juleskinke og kanskje en laks. Og marsipan. Og dadler. Og når jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg gleder meg litt til jul, selv om ikke ungene mine skal være hos meg i år. 

Å glede seg vet jeg at det ikke er alle som gjør. Så kanskje jeg er heldig. Litt heldige er vi heldigvis alle i blant. Sikkert du også, om du kjenner etter. Det handler i blant om fokus. Hva vi er villige til å se. Jeg kan for eksempel fokusere på at ungene mine ikke vil være her denne julen, og det er jo litt forbundet med sorg. Men så kan jeg også fokusere på kjæresten min og hennes unger, og deres tante og søskenbarn, og svigermora mi og hele gjengen. Og det er jo en god ting. Og gode ting kan en kjenne på selv om ikke alt er som en vil. Prøv bare selv. Det er lov å ha to følelser i kroppen samtidig. Akkurat som det er lov å ha to tanker i hodet. Alt trenger ikke alltid være fullstendig, ensidig, udiskutabelt, totalt. 

Ved siden av å forberede jul og å ha ungdommer i hus noen dager, jobber jeg med kunsten min. Og i dag har jeg gjort de siste forberedelser før jeg skal sette det første strøket som skal bli mitt neste maleri. Et selvportrett hvor jeg bærer min fars militære uniform. Og det blir litt spesielt for meg å male akkurat dette bildet, siden min far er en voldelig overgriper. Å ta på meg hans uniform blir ingen god opplevelse, selv om det bare er på et lerret. 

Bildet med uniformen blir antagelig det siste i en serie på åtte selvportrett, hvor jeg har puttet meg selv inn i roller jeg av en eller annen grunn ikke er bekvem med.  Det har jeg valgt for å se hva det gjør med meg å ta fram og kjenne på følelser jeg ikke alltid ønsker å hente fram. For jeg blir på en måte tvunget til å se på meg selv fra et nytt ståsted, når jeg gjør slike arbeid. Og jeg må gå noen runder med meg selv for å kjenne etter hvem jeg er og hva jeg står for. Pluss hva jeg tar avstand fra. En øvelse som kanskje ikke er like utfordrende som å gå over Grønnland, men likevel byr på sine utfordringer. Prøv den som vil.

Det har blitt kveld i Bergen. Vanligvis skriver jeg blogg om morgenen, men i dag ble det altså på kvelden. Det betyr at jeg ikke er fullstendig låst fast i mine mønstre. Det igjen betyr at jeg har frihet. Å ha frihet er ikke det verste en har. Jeg kan komme på mange ting som er verre. Å ha håndjern, for eksempel. Eller fotlenker. I alle former og farger. For de kan komme i mange former. Kanskje er lenkene og jernene en konsekvens av valg en har gjort selv, eller de kan  skyldes noe noen andre har gjort mot en. Det finnes nesten ikke grenser for hvor mye vekt vi kan hekte på fotlenka, ei rund kanonkule kan framstå som ei fjær i sammenligning. Og det finnes nesten ikke grenser for hvor stramme håndjernene kan bli. Da har de gjerne blitt en tourniquet. I tillegg kan en se rett fram, uten et eneste blikk til siden, om en vil. Da har en fått seg skylapper også. Og så lever en slik. År etter år etter år. Men en må ikke. En kan velge å se seg rundt. Og oppdage mye fint. Det gjorde jeg selv en gang. Og kom meg bort fra den opplevelsen jeg skildrer i teksten Landskap, som du leste først i dagens blogg. Det betyr for meg at lenker kan kastes. Murer kan brytes ned. Jepp, de kan det. Tro meg, det er sant. Prøv den som vil.

Ha en god natt.

Bjørn

Dagens link: Somewhere over the rainbow