For korte armer og bussmareritt.

I går hjalp jeg kjæresten med å få hentet inn noen esker med julepynt. Noen er mer glad i å pynte til advent og jul enn andre. Så med noen esker mener jeg seks, sju store plastkasser. Det var kun én pappeske. En ganske stor og tung en. Og det er den jeg skal fortelle om nå.

I tillegg til at jeg hjalp kjæresten, hjalp kjærestens sønn oss. Det vi si at jeg fikk hentet tingene ned fra øverste hylle i boden, siden jeg er lengst, mens kjæresten tok i mot, og leverte videre til sønnen, som bar en og en kasse inn i stua. Til vi kom til den store pappesken.

Nå er det slik at selv om ikke valpen er så gammel, begynner han å bli lang. Mens kjæresten min så vidt ruver en femti over parketten.  Så da pappesken skulle bæres inn, ville hun hjelpe han. Fordi det er så vanskelig å få armene rundt den store esken, sa hun.  Men nå er det ikke slik at alle har like korte armer som henne. Det er bare det at hun glemmer det. Og fordi hun glemmer det, tar hun i sin hjelpsomhet fra sønnen muligheten til å klare en utfordring på egenhånd.

På samme måte drev jeg selv på med å kjøre min yngste datter rundt i bilen min da hun bodde hjemme, for at hun skulle slippe buss.  For jeg selv liker ikke å kjøre buss, fordi jeg har angst. Så da var det veldig vanskelig for meg å huske at datteren min ikke nødvendigvis opplevde det på samme måte som meg selv. Så jeg kjørte, og jeg kjørte. Fordi jeg ville være snill og hjelpsom og ønsket datteren min alt godt. Og hun ble mer og mer vant til å bli kjørt. Det betyr at det oppsto et mønster.

Det kjæresten min og jeg driver med i disse to eksemplene er projisering. På samme måte som når mødre kler på barna sine når de selv fryser i stedet for å ta utgangspunkt i hva gradestokken sier. Så de pakker på avkommet til ynglet til slutt nærmest gisper etter luft.

Jeg tror det er mange som driver med denne projiseringssporten. En putter det en selv tenker og føler og opplever inn i andre, og skjønner i bunn og grunn ikke at vi kanskje opplever ting forskjellig, og at vi må få lov til det. I tilegg står mange beinhardt på sine egne meninger, og er absolutt ikke villige til å høre på råd eller et annet syn. Slik de opplever verden, er det verden er. Blått er blått og rødt er rødt. Kom ikke her og si noe annet.

Som malende kunstner vet jeg at dette med fargene ikke helt stemmer. For det finnes mange rødfarger og mange blåfarger. Og nyanser i bøtter og spann. Så kanskje det er slik med andre ting også. Kanskje vi utbasunerer sannhetene våre så ettertrykkelig fordi vi streber etter en form for kontroll. Eller oversikt. At det handler om å navigere i livet.

I blant føler jeg at det å utfordre folks sannheter, blir møtt med opplevelsen av at jeg forsøker å ta fra dem noe. Noe viktig. Og ingen av oss vil jo bli frastjålet noe. For blant mange problemstillinger i så henseende, må jo den som blir frastjålet noe erstatte tomrommet med noe annet. Og det er ikke så lett. Da er det mye lettere å tviholde på det en faktisk har. Nesten uansett hva det er. I enkelte tilfeller til en ligger krøket sammen i fosterstilling og med armene rundt siste skanse. Da opplever en gjerne det vi kaller et sammenbrudd, men en holder fast.

Selv om jeg opplever at enkelte blir irriterte over meg, tror jeg likevel jeg vil fortsette å utfordre andre folks sannheter. I blant fordi det er en del av det å være kunstner, slik jeg opplever det; Jeg skal peke på ting, ikke bare forskjønne verden eller være en kabaretartist.  Men kanskje enda mer fordi jeg opplever det som en hjelp å få andre menneskers engasjement og vilje til å utfordre de sannhetene jeg selv skjuler meg bak. Det hjelper meg framover. Ett skritt her, og ett skritt der. I blant gjør det vondt å bli konfrontert med den du er og de valg du gjør, men det at det gjør vondt er ikke grunn god nok til å rømme fra det. På samme måte som jeg selv må våge å gå i dialog rundt den kunsten jeg lager og den jeg er, og stille meg selv åpen for kritikk og råd, må jeg selv være villig til å gi andre mennesker tilbakemeldinger de ikke alltid vil like. Selv om det er lettest å bare gi ros og skyt.

Da mitt eget sammenbrudd ble en realitet for noen år siden, og det dro meg ut på angsten og depresjonens svarte hav, opplevde jeg etter en stund at angsten var det eneste jeg hadde. Den ble identiteten min. Alt annet var borte. Livet slik jeg hadde kjent det fantes ikke lenger. Dagene var depressive og fokusert på min egen smerte. Og jeg følte at hvis angsten også ble borte, ville det ikke bli noe igjen av meg. Men det var en illusjon. For det fantes noe annet der. Noe mer enn smerte. Noe mer enn tapsopplevelse.

I dag er fremdeles angsten med på å styre livet mitt, men den styrer ikke alt, ikke hele tiden.  Det finnes noe annet der også, som er meg. Noe som på mange måter tar større plass. Jeg har blant annet papparollen, kjæresterollen og kunstnerrollen. Det er bare det at det oppleves ikke som en rolle jeg spiller, men som noe jeg er. Det er noe jeg ønsker å ha, ikke noe jeg føler jeg bør ha, eller være.

Jeg tror mange sliter litt med å skille mellom den rollen de har fått utdelt eller påtatt seg, og den de er. Hva som skal få størst plass.  Jeg levde mange år på den måten selv. Og lever fremdeles med slike utfordringer, selv om graden er mindre. Jeg tror også at mange føler seg presset inn i rollene sine. Fordi de føler at det forventes at de skal være slik eller slik. Men jeg tror også at dette forventningspresset i blant er noe vi innbiller oss, eller overdriver, eller er skapt av oss selv. Fordi vi er redde eller sårbare eller ikke helt vet hva vi skal sette inn i stedet, om vi kom til det punktet hvor vi faktisk begynte å vurdere å gå ut av rollen vi har forsøkt å etterleve. En rolle vi gjerne har levd med gjennom mange år. Kanskje et helt liv. Det være seg flinkpikerollen, offerrollen, machorollen eller klovnerollen. Jeg tror ikke roller å låse seg fast i er en mangelvare. Alternativene står i kø. En kan kle seg i pigger, blomster, flashe stigmata eller basere hele sin tilværelse på å underholde andre.  Slik at en tilslutt blir bare et skall rundt en ruvende usynlighet.

Men kanskje er det slik at de kravene og forventninger vi blir utsatt for ikke er så store som vi tror. Kanskje er det også slik at det vi opplever blir formidlet til oss ikke nødvendigvis er noe vi må adoptere eller etterleve. Min datter MÅ ikke oppleve at bussen er et skummelt sted å være selv om jeg formidler at det er slik. Hun trenger ikke å leve i min verden av angst, selv om jeg har det slik. Og kjærestens sønn har absolutt ikke for korte armer, selv om morens armer ikke er av de lengste. Han klarte fint å bære esken jeg nevnte. Og viste stolthet over å ha klart det. Og du, du er kanskje ikke låst fullt så ettertrykkelig fast i noe, som det kan virke som. Kanskje du har en frihet til å velge selv.

I morgen skal jeg legge ut en liten historie jeg har skrevet. En kortnovelle. Som handler om akkurat dette med å komme til en korsvei. Og hva som kan skje da. Men det blir i morgen, mens nå er nå. Og nå avslutter jeg preiket for denne gang. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Let me entertain you.