I julen hender det Beate må lytte litt mer enn vanlig.

A one, a two, a one two three four, og så var vi i gang. Det er lillejulaften, men alt er i hus, så jeg kan tillate meg å skrive blogg og drikke kaffe og ta livet med ro. Pakker er pakket og de sju sortene er jeg ferdig med å ikke bake. Nå står kun trepyntingen igjen, og alle nissene som skal spres rundt i huset med gavmild hånd venter med lengsel, mens Jesusbarnet og krybben og et esel og de tre vise sitrer i spenning etter å ha vært stuet bort et helt år, sammen med jomfrua og nestenfar Josef i en plastkasse fra Ikea.  Pyntingen skal foregå hos kjæresten, med alkoholfri gløgg og tilbehør. Selv fester jeg lysene på treet, mens ungene tar seg av selve pyntingen.  Pyntingen får jeg ikke lenger lov til å delta i, for jeg skal alltid være så fucking estetisk at ungene får mark. Så jeg er ekskludert. Mens i min egen lille leilighet har jeg full kontroll, og et bitte lite grønt plastic fantastic har flyttet inn, ferdig pyntet fra fabrikk. Og det har stort sett kun selskap av en enslig nisse og en sjuarmet i vinduet. Så der har du den estetikken.

I går snakket Beate og jeg litt om tiden vi har vært sammen. For jo da, kjæresten min har et navn, selv om hun ofte blir omtalt kun som kjæresten. Kjæresten min har til og med en tante, det vil si at det finnes mer enn én Tanta til Beate. Noen har sagt at Lillebjørns Tanta til Beate kanskje er transe, men det er ikke min Beates tante. Her snakker vi om en dame som ikke gir mye usikkerhet på verken det ene eller det andre. Men dette endte opp med å bli en digresjon.

I går snakket Beate og jeg om tiden vi har vært sammen, og hvor fort den har gått. Til sommeren er det åtte år siden vi ble et par. Og vi hadde kjent hverandre et par år før paringen ble en realitet. Akkurat datoen er ingen av oss sikker på, men det var på forsommeren. Slutten av mai eller begynnelsen av juni. Det at vi begge har glemt datoen er en grei ordning, siden det er opplest og vedtatt at vi ikke trenger å markere det, med påfølgende skuffelse hos minst en av partene fordi det ikke ble husket.

Det at vi har så mange år å se tilbake på, synes jeg er fint. Det er også fint og se at vi har fått det til å fungere, på tross av løsningen med ikke å bo sammen. Men det aller, aller beste å se, er at vi har beveget oss sammen. Vi har utviklet oss, uten å vokse fra hverandre. ”Om en legger sårflatene mot hverandre gror en lett sammen”, skrev jeg i et annet blogginnlegg. Den erfaringen sier meg at det ikke alltid er nødvendig å velge slik alle andre velger.  Den sier meg at ikke alt trenger å bli puttet inn i små bokser, som er helt like alle andres bokser, og bli eltet og knadd og formet og bundet sammen av tvilsomme limsorter der, slik at alt til slutt blir ei smørje i terningform, med skarpe kanter en kan bruke til å pirke borti hverandre med, og gremmes over at limet mye består av sedvane, sporadiske samleier, redsel for å bli alene, hensyn til unger eller økonomiske bekymringer.

Nå er det ikke slik at en må bo fra hverandre for å kunne verne om eller utvikle et forhold, men for oss har det altså fungert. Noe alternativet ikke gjorde. Vi har begge vært i forhold tidligere. Hva framtiden vil medbringe, er derimot mer usikkert. For framtiden vet ingen noe om. Selv om enkelte tror sterkt. Noe den manglede Dommedag talte sitt tydelige språk om. Likevel virker det som om Beate og jeg kommer til å holde sammen framover også. Og det synes jeg er ganske fint å tenke på. Fine tanker er de beste tankene å tenke på, vil jeg påstå, men dessverre kan en ikke alltid velge. Selv om mange prøver. Og utvikler en fantastisk evne til å fortrenge det meste av ubehag fra bevisstheten. Noe spente nakkemuskler kunne fortalt mye om, hvis de hadde blitt utdelt språk. Selv er jeg så heldig at jeg har lært meg til å prate om en del ting som ikke alltid er lett å forholde seg til, i stedet for å feie alt under tepper. Også er jeg heldig som har funnet Beate, som er villig til å lytte. Og i julen hender det at hun må lytte litt ekstra.

Det er alltid slik for meg at når julen kommer, så kommer også tankene som fører meg tilbake i tid. Gjerne helt tilbake til barndommen. I tillegg har flere i familien valgt akkurat juletiden til å forlate denne jammerdal, så det er litt å forholde seg til. Min mor ble blant annet gravlagt en lillejulaften, og siden det er lillejulaften også i dag, får det meg til å kjenne på mye her og nå. Selv om begravelsen var helt tilbake i -91.

Jeg tror ikke det blir noe bloggskriving på meg i dagene som kommer. I stedet blir det mye familie, fellesmiddager og samvær. Jeg tror heller ikke jeg skal skrive så mye mer i dag. Men som sagt er dette en tid for ettertanke, så jeg skal legge ut en historie jeg skrev en annen gang jeg tenkte tilbake, på ting som har vært, på ting som har formet meg. Historien er fra min egen barndom. Jeg legger denne historien ut som et eget blogginnlegg, du finner det under dette. Historien heter Ingenmannslandet, og maleriet som illustrerer historien heter det samme, men med undertittel ”Hvordan kastrere et guttebarn”. Og med det ønsker jeg hver og en som måtte titte innom en riktig god jul, med alt det de måtte ha å bære med seg av minner og erfaringer. Snart er det et nytt år. Med masse nye muligheter, utfordringer og gleder. Ingen av oss er låst i det vi var, eller det vi er.  Vilje er en realitet, det samme er styrke og håp. Bevegelse er alltid mulig. For meg, for Beate, og for deg.

Ha en fin tid.

Bjørn

Dagens link: Oh Holy Night