Dedikasjon og unnvikelser.

Noen hobbyer krever mer enn andre. Selv driver jeg med akvarier. Og i blant blir fiskene syke. Da må det gjerne medisiner til. Men noen ganger går det ikke å gjøre dem friske igjen, uansett hva jeg gjør. Så da dør de. Av seg selv, eller fordi jeg avliver dem. For om jeg ikke tar dem ut og avliver dem er sjansen stor for at de smitter de andre fiskene i akvariet, fordi de døde fiskene blir spist på av de andre. Problemet er at jeg hater å ta livet av fiskene mine. Det skjærer meg i hjertet. Og jeg utfører en handling som får alt i meg til å stritte. For det er noe helt annet å avlive en akvariefisk en har stelt med enn å ta livet av en makrell på fisketur. Det er som to forskjellige verdener.

Å være dedikert i forhold til noe gir mye glede. Langt mer enn om en er lunken til alt mulig. Om en er lunken til sin egen tilværelse, er en det gjerne til andres mennesker også. Og det de gleder seg over.  Og ting som hjelpsomhet, empati og lidenskap vil kanskje komme litt i bakleksa, mens kritikk, latterliggjøring og nedvurdering vil få gode vekstvilkår.  

Det er mange hobbyer en kan ha. Folk bygger modellbåter av fyrstikker, de samler frimerker eller stein, maler porselen og danser folkedans. Noen hobbyer krever mye, andre mindre. Å samle på servietter går kanskje i retning av å være av en mer rolig karakter, og i tillegg en noe mindre risikofylt hobby enn basehopping.  Men selv om jeg forestiller meg at ting som å miste en maske når du strikker byr på mindre smerte enn avliving av kjæledyr, skifter jeg nok ikke hobby med det første. Akvariene er kommet for å bli.

Fiskene jeg må ta livet av i dag er en Perlmutt og en Elektra. Begge er hanner, Fra Malawisjøen i Afrika. Og det skjærer meg som sagt i hjertet. Derfor sitter jeg her og skriver i stedet for å skride til verket. For å utsette det litt. Jeg er god på å utsette ting.

Det er mange flere enn meg som er gode på å utsette ting. Det er nesten ikke grenser for hva folk utsetter. Et legebesøk, et samlivsbrudd, oppvasken, betale regninger, ta opp ting som plager en med den som står for plagingen, ta et oppgjør med fortiden, vaske bilen osv osv.

Det å stadig utsette ting er lett å bortforklare for seg selv. Men om bortforklaringene er med på å skape problemer i hverdagen, bør en kanskje sette seg ned å titte litt på hva en holder på med. For det å utsette ting, kan kanskje også kalles unnvikenhet. Og da er vi inne på personlighet. Og forstyrrelser av den. Det vil si at en tenderer mot en personlighetsforstyrrelse. I dette tilfellet en unnvikende en. Vi tenderer alle mot en personlighetsforstyrrelse. Også du. Det betyr likevel ikke at du har den. Bare at du tenderer mot den.

Å vite akkurat hva som får en til å utsette ting er ikke alltid så lett. Men det betyr likevel ikke at det er umulig å finne ut av det. Det handler mye om å kjenne etter. Forsøke å se mønstre og å nøste opp tråder.  For mitt eget vedkommende handler unnvikelsene mine ofte om angst. Men hvor angsten kommer fra er ikke alltid så lett å vite. Hva som er unnvikenhet og hva som er angst er heller ikke så lett å vite bestandig. Likevel vet jeg noe om det. Og slik er det for deg også. Du vet noe om hvorfor du unnviker ting. Men om du alltid vil ta til deg denne kunnskapen er et helt annet tema. Noen ganger er det mye lettere å bortforklare ting enn å ta tak i dem.

At jeg nå avslutter denne dagens blogg handler ikke om unnvikenhet. Det handler om fokus. Og prioritering. For vi skal ha storfamiliemiddag hos kjæresten i dag, og det er jeg som skal lage den. Så jeg må hive meg rundt. Det er alltid jeg som lager middag når vi er sammen. Slik har det vært i syv og et halvt år. Mens Beate gjør noe annet. For det mangler ikke på ting å gjøre. Og vi trenger jo egentlig ikke alle å gjøre det samme. Eller kreve av andre at de må gjøre ting akkurat som vi gjør. Eller føle som vi gjør. Eller prioritere som vi gjør. Eller å være akkurat som vi er. Noen ganger er det helt fint at folk er akkurat som de er, synes jeg, og ikke en kloning av meg selv. For med kloninger rundt på alle kanter hadde jeg jo ganske sikkert møtt meg selv i døra langt oftere enn jeg gjør nå. Og det er jo ikke alltid så moro.

Ps.

For alle de millioner av lesere der ute som nå lurer, så kalles fiskene på maleriet som følger dagens blogg for Krobia sp. "Red Cheek", og kommer fra elven Xingu i Søramerika. En elv som nå holder på å demmes opp, med de konsekvenser det får for urbefolkning og dyreliv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: People of Xingu