Dommedag er avlyst og det går mot vår.

Dommedag uteble. Det er liv i både meg og sneglene mine.

 Jepp, der andre har bikkje, har jeg snegler. Kjæledyr skal en jo ha, og ikke alle velger Golden Retriver.  Akkurat nå mesker sneglene mine seg på litt squasj, og har vel jevnt over gitt katta i dommedagsprofetiene. Det betyr at sneglene mine og jeg har noe felles, siden jeg heller ikke tok dommedag så alvorlig at det stjal nattesøvnen. Men det finnes også ting ved sneglene og meg som er forskjellig. Heldigvis, kan en si. Alle sneglene mine kalles for eksempel eplesnegle, og har ikke et eget navn, men det har jeg. Jeg kalles Bjørn. Og jeg er bevisst det.  Og der sneglene stort sett eter, driter og forplanter seg, har jeg i tillegg til å gjøre de samme tingene også fått et språk, og evne til å vurdere før jeg tar et valg.

Ved siden av sneglene mine har jeg fisk. De lever i samme akvarium som eplesneglene. Det vil si i fem stykker. Og i dag får jeg akvarium nummer seks i hus. Noe som blir kjekt. Det akvariet som startet det hele var min datters. Etter hvert fikk også jeg mine kar. Nå har datteren flyttet ut, mens jeg driver hobbyen videre. Og det har pakket litt på seg, kan en kanskje si. I akvarienerdeverden kaller en det litersyken.  Når man bor alene og ikke har noen som henger over skulderen sin kan en tillate seg slikt.

Det er kjekt å kunne tillate seg ting. Jeg tillater meg å bo i et vannland. Og har akvarier rundt meg på alle kanter. Andre tillater seg ikke slikt i det hele tatt. Enkelte vil kanskje kalle det uhørt. Til gjengjeld tillater de seg andre ting. For eksempel å fortelle deg akkurat hvordan du bør leve og elske og tro.

Noen som ikke ville tillatt seks stykk akvarier i en liten leilighet, tillater seg kanskje å bo i en IKEA-kloning, men er skeptiske til å tillate folk å støve rundt seg. Andre har kun en pappeske hvor de tillater seg selv å leve for eksempel uten flatskjerm, og kanskje ikke bryr seg om støv i det hele tatt. Folk tillater seg det meste. Ikke alt like bra. Enkelte tillater seg selv å leve i et voldelig eller på andre måter kvelende samliv, og atter enkelte tillater far i huset å ha seg med døtrene, ved å legge et teppe av taushet over det som foregår.  Ordføreren i Vågå hadde sin versjon av hva en kan tillate seg, da han snakket på skype i sin trang etter å være det han kaller en farsfigur. Jeg synes seks akvarier og en neve snegler blir som ei pingle i sammenligning med mye annet folk tillater seg.  Mens sneglene mine er tause om sin holdning.

I akvariene mine har jeg litt forskjellig type fisk, men jeg er spesielt interessert i de som kommer fra Malawi- og Tanganyikasjøen  i Afrika. Nærmere bestemt fra The Big Rift Walley. En annen stor sjø fra dette området er Victoriasjøen, men fisk derfra har jeg ikke prøvd meg på enda. Felles for fiskene fra disse sjøene er at de fleste kalles ciklider, og at de stort sett er munnrugere. Det vil si at de bærer eggene i munnen til de klekkes, og deretter også yngelet noen uker, for å gi dem en større sjanse til å overleve.

Når jeg nå får et nytt akvarie til rådighet, skal jeg også ha ciklider, men denne gangen fra Mellomamerika. Nærmere bestemt Ildbuk. Eller Thorichthys Meeki, som er det latinske navnet. For det går gjerne i latinsk i akvariehobbyen. I tillegg skal jeg ha en stim Puntius Tetrezona, eller Tigerbarbe, som det heter på norsk. En forskjell mellom disse nye fiskene og de jeg har fra Tanganyika og Malawi, er at de første trives i et steinbiotop, mens de nye skal ha planter og røtter i plaskedammen sin. Om du vil se litt av min lille akvarieverden, kan du sjekke ut under album på Facebooksiden min. Der finner du både bilder og videoer, om du leter litt.

Og nå kan det hende at dette ble litt vel nerdete, men det får stå sin prøve. Her på Vannlandet er jeg Kongen på Haugen og kan tillate meg å skrive om det jeg vil. Og siden livet mitt består også av annet enn det som er vanskelig eller politisk korrekt, så blir det gjerne til at jeg skriver litt om gledene i hverdagen. Og de er mange, selv om de ikke alltid brauter seg fram og slår seg selv på brystet. Noen av gledene mine er ganske beskjedne. Nesten litt sjenerte. Og de forlanger ikke å rule territoriet alene. Jeg synes slike gleder er verdt å fokusere på, de som går litt stille i dørene. En trenger ikke å bli overveldet av en glede for å merke tilstedeværelsen. Noen ganger skal det bare bitte litt til. Som at kjæresten din smiler til deg når du blir litt ivrig etter å fortelle noe. Eller at ungene dine titter innom. Små gleder kommer i mange former. Akkurat som pepperkaker. Én glede kan for noen være å leke seg litt med ord. Kanskje skrive et dikt. Selv har jeg skrevet noen opp igjennom årene, selv om det blir lite nå for tiden. Men siden Dommedag er avlyst, og det går mot vår, henter jeg fram dette:

VÅRDIKT

Du har album i et skap
med minner i
og ei hylle med bøker du aldri leste

Du har timer med musikk
å drømme til
et sted har du brev du aldri skrev

Du har venner du kan møte
og lytte til
timer i stillhet har du òg

Du vet ting du vil si
men ikke hva å gjøre
med alt det du har å gi

Du har dikt du en gang leste
gjemt i hodet ditt
lengsler du ikke våger å gi ord

Du har kjærtegn som er døde
i et landskap som er øde
og du tørker, du tørker, du tørker

Du har lenker rundt din fot
du som en gang lengtet mot
fuglenes frie flukt

Du har roller du må lære
deg selv å bære
og du kjenner hvordan vekten tynger

Du har et hjerte med en stemme
du forsøker å glemme
og stemmen sier: Elsk meg!

Du vet tiden går
ser den også gi sår
mens du håper den tilgir og ikke dømmer

Du sier at du vet
det der med kjærlighet
er bare noe diktere drømmer

Men i diktets stemme
er de ord du vil glemme
de du hører når lyset våkner

Du har en vinter å forsvare
og vet hvor du står
men glem det der
kjære
se
det er vår

Og jeg skriver dette diktet
for at du skal forstå
at du må elske
mens du kan
og det er
nå
nå
nå


************************

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  En sang til de som våger å tro på morgendagen