På tross av et om ikke akkurat krampaktig forsøk, så likevel
et forsøk på å strekke natten ut, måtte jeg til slutt gi tapt og se dagen i
hvitøyet. Ingen vei utenom, selv om jeg klarte å slumre bort en time før
resignasjonen kicket inn for fullt, i det minste. Og dagen, ja den er litt grå.
Litt meningsløs.
Stemningsleiet minner
om sorg, tristhet, og jeg kjenner en trang til å isolere meg fra andre. Kanskje
fordi jeg i tillegg opplever forsvarverkene mine som litt nede. Men også fordi jeg ikke vet
hvem jeg skal være i møte med andre når jeg har det slik som nå. Jeg vil helst
ikke bli sett slik. Så jeg vet jeg vil ta på meg ei maske i møte med andre, det vil si
vise noe annet enn det jeg egentlig kjenner på. Og det er på et vis å være utro mot
det jeg føler. Og er det noe som gir meg angst så er det i hvert fall det.
Og dette handler vel kanskje om sårbarhet, på ett eller
annet plan. Med en eller annen grunn, som nok ligger et eller annet sted
tilbake i tid. Det meste i livene våre henger sammen på et vis. Men skitt, det
går seg til igjen. All min levde erfaring forteller meg det. Og i kveld skal kjæresten og jeg se en amatørteaterforestilling hvor bonusdatteren min spiller. Og det
blir sikkert kjekt. I tillegg gir det meg noe annet å se på enn min egen navle. Mens i morgen skal vi på åpningen av en spennende utstilling. Og det tror jeg blir en stor opplevelse. Jeg gleder meg. Det betyr at ikke alt er dønn statisk i livet mitt. Eler består av kun grått. Og det er en kunnskap det er verdt å ta med meg.
I omtalen av Katy Penny sin utstilling som vi skal på i morgen, står det blant annet:
Det visuelle fokuset for utstillingen er en frittstående dør som kan åpnes og lukkes, og man kan bevege seg rundt og gjennom døren – døren blir inngangen til et rom som er definert av lyd og menneskelig samhandling; enkelte handlinger i rommet overstyrer andre.
Jeg synes det er spennende å tenke over disse ordene, og
forsøke å overføre dem til vårt daglige liv. Samhandling, valg, overstyring, forståelse. Om du bor i Bergen og har anledning, så ta deg en tur til Galleri VOX kl. 17 i morgen lørdag, så får du også med deg en musikalsk opplevelse i forbindelse med åpningen.
Det følgende er noe jeg skrev en gang for ganske lenge siden, antagelig på en dag som
minner litt om denne:
VITEN
Livet går i rykk og napp. Noen dager er gode, andre ikke
fullt så gode. Noen forsøker en å glemme, andre forsøker en å huske. Og noen
kan en kanskje titte litt nærmere på, gjennom for eksempel å sette dem opp mot
andre dager. Så en får et perspektiv på ting.
For å få opplevelsen av et perspektiv trenger en minst ett
punkt mer enn sin egen navle. Det vil si at en trenger minst to punkt. Slik at
det oppstår en avstand en kan forholde seg til. Men ikke en gang et lite punkt
er likegyldig, så en må velge dem med omhu. Om mitt ene punkt var fra en dag
som var mye bedre enn punktet Nå, ville jeg kanskje følt at dagen i dag var
enda verre enn den er. Om punktet jeg bruker er fra en dag som var verre enn i
dag, blir kanskje Nå litt bedre.
Men ingenting er
absolutt. For minnet om en god dag kan få deg til å huske at gode dager er
mulige, mens dårlige dagers minner kan føre deg ned i avmakt. Så kanskje minst
tre punkt kan være en fordel. Eller enda flere. Kanskje noen som streker blikket
ditt helt til en horisont, og kanskje enda til forbi den. Kanskje ett av
punktene til og med kan være et annet menneskes stemme. Eller tilstedeværelse.
Og nå tikket det akkurat inn en tekstmelding, så dermed runder jeg av.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Is There Anybody Out There
Akkurat må er jeg bare i mellomrommene, mellom ord og tid. Mellom forståelse og avmakt.
SvarSlettSolen skinner grått der ute.
Også mellomrommene har sin verdi, spesielt om en ser dem i sammenheng med ytterkantene. Livet kan ikke hele tiden foregå i ytterkantene. Det ville slite oss ut.
SlettEt lite apropos til dine tidligere skrevne ord, om viten
SvarSlettI morgen er det sikkert en ny dag.
Og uansett, nå er nå.
Jepp, i morgen er det en ny dag. Ny dag, nye muligheter. Og dagen i dag er litt lysere nå enn den var tidligere i dag, opplever jeg. Ikke verst bare det.:)
SlettHa en fin kveld.:)
Bjørn
Hei! Jeg synes du skriver innmari godt! Det er en fornøyelse å lese, kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. For eksempel det med å ikke vite hvor man skal eller hvor man er på vei. Det er en følelse jeg har kjent på mange ganger. Gleder meg til å følge bloggen din fremover.
SvarSlettHei, Frk. M,
Slettog velkommen til Vannlandet.:)
Jeg har lagt deg til min lille liste, så jeg ser fram til å lese mer fra deg også.
Å vite hvor man vil/skal, eller hvor en er på vei, er nok ikke noe vi alltid klarer. Selv om noen har tydeligere mål en andre, så skjer det jo lett ting hele tiden. Saker vi ikke har kontroll over, som igjen fører til nye saker, og nye veivalg. Og plutselig er man på et helt annet sted i livet enn man hadde trodd. Noe som kan være sårt eller utfordrende, men også spennende og gi aha-opplevelser. En vet jo aldri på forhånd. Men en vet likevel noe om hvor en ikke burde gå, så en viss kontroll over retning kan en på en god dag føle at en har, kanskje.:)
Ha en fin søndag:)
Bjørn
Hei Bjørn.
SvarSlettNå har jeg fått lest meg opp hos deg igjen. Jeg ser det veksler en del hos deg nå. Så satser på at det blir mye bedre dager for deg igjen.
Gratulerer med utsmykningsoppdraget! Fantastisk, rett of slett. :)
Og dette har jeg jo skrevet til deg før, men jeg gjentar det likevel: Takk for alltid gode tekster.
Hei Liv Tove.
SlettLivet går i bumper. Noen ganger ramler en litt ned, noen ganger snubler man bare litt og skifter retning, mens atter andre ganger får en følelsen av å stå på noe som løfter en litt og gir ny utsikt. Og kanskje innsikt også.:)
Takk for godordene, og ha en flott søndag.:)
Bjørn