Det er mandag, og jeg skulle vært på atelieret i dag, men det er jeg ikke. Formen er ikke på topp for tiden, slik det ofte blir for meg på vinteren. Astma og kols liker sommeren bedre enn vinteren. Og når pusten blir så kranglete at det er litt for tungt til at det er behagelig å ta seg en dusj og kle på seg om morgenen, påvirker det gjerne stemningsleiet samtidig, og da går jeg litt i kjelleren. Noe som antagelig interesserer veldig få utover meg selv, men siden det er jeg som styrer skuta her på Vannlandet, gjør jeg det til et tema likevel.
Det er ikke alltid så lett å se hvordan andre har det. Ofte møter vi folk gjerne kun i forbifarten, og da har kanskje den som sliter litt akkurat nok energi eller vilje til å ta seg sammen. Men må en ta seg sammen nok ganger i løpet av en dag, ender det gjerne opp med at en går seg litt tom, og kvelden og natta ender kanskje opp med å bli ganske slitsomme. Og så starter det på nytt dagen etterpå, og dagen derpå, og dagen derpå…
Jeg er lei av å ta meg sammen, kun fordi jeg tror noen forventer det av meg.
For dem som har det slik at de må ta seg sammen litt mer enn andre, er det viktig å huske på at nedturer gjerne går over. Det er ikke så lett å huske på akkurat dette, men de som har opplevd ned- og oppturer før, vet det likevel av erfaring.Det er lite som er stabilt når det kommer til stemningsleiene våre. Før eller siden forandrer de seg. For noen bare fordi de har en dårlig hårdag, påstår enkelte som mener å vite litt om sånne mennesker. Men dårlige hårdager skal vi ikke nødvendigvis kimse av, enten det gjelder oss selv eller andre. Kanskje er en dårlig hårdag ikke så stor greie i seg selv, men for enkelte kan det kanskje være akkurat det på toppen av alt alt annet som får et korthus til å rase. For slik er vi jo sammensatt: Vi erfarer ting, vi opplever ting, vi tenker ting og vi føler ting som samler seg opp. Mens utenfra kan være vanskelig å få med seg annet enn overflater. Noe som igjen gjør det vanskelig for den store hopen å forstå, men desto lettere å tro noe. Det leie med å tro, er at når folk tror, så tror de gjerne sterkt, og ser det gjerne som sin oppgave å spre det de tror på.
Nok om det.
Frp er ute - yeiii. Men samtidig er de kanskje synligere i media enn på lenge nå i etterkant, og har visst også fått noen nye tilhengere. Om det er gamle tilhengere som hadde flyktet og nå kommer tilbake, er ikke godt å si. Men det at noen i det hele tatt velger å gi støtte til et lite, populistisk filleparti som bygger sin eksistens mye på fremmedfrykt og saker de aldri får gjort noe med, forundrer meg. Men nå er de i hvert fall ute av regjering, så får vi se hva de som ble igjen får til videre. Etter hva Frp sier, fikk de selv lite gjennomslag for sine saker da de var inne i varmen, så det må vel bety at ikke mye vil forandre seg i tiden framover heller. Svaksynte barn vil nok ikke får mer hjelp til briller, de som trenger tannregulering vil ikke få tilbake støtten, de med cøliaki vil ikke få tilbake delen av grunnstønaden de tok, gratis fysioterapi for brannskadde, kreftsyke og amputerte vil neppe stables på beina igjen, bostøtte til de svakeste vil neppe bli mer tilgjengelig, mens skatteletten de rike fikk vil nok heller ikke bli rørt.
Regjeringen suger!
Sånn, godt å få det ut. Men nå får jeg gi meg for nå.
I går lagde jeg Jambalaya for første gang. En stor gryte. Tolv porsjoner, tror jeg det ble. Om jeg kommer til å lage det igjen, skal du ikke se bort ifra. For det smakte veldig godt.
Det er mye mat jeg aldri har laget enda, og mye jeg aldri har gjort på andre felt. Samtidig er det ganske mye jeg har gjort som jeg aldri burde gjort om igjen, men som jeg likevel fortsetter med. Selv om jeg stort sett kjører ganske pent og aldri har fått en fartsbot, kan jeg for eksempel ligge litt over åtti i bilen der det er åttisone. Ikke fordijeg kommer fram nevneverdig kjappere av den grunn, men jeg gjør det likevel. Noen ganger fordi jeg føler trafikken rundt meg krever et ekstra lite trykk på pedalen, fordi jeg stadig får noen tett opp i ræva om jeg holder fartsgrensen. Jeg lar med andre ord sjåføren bak meg bestemme valgene mine, selv om jeg vet det er galt av meg.
Jeg regner med at du også har noen slike reaksjonsmønstre. Kanskje applauder du noe som du er i mot, når du er sammen med venner eller bekjente. Fordi du av en eller annen grunn ikke våger å stå opp i mot dem. Eller kanskje du i stedet velger å være helt stille, fordi det er det tryggeste, og på det viset lar den som står for noe du er i mot, få stå uimotsagt.
Å være unnvikende i situasjoner er noe de fleste av oss tyr til. Fordi det ligger en gevinst i det. Gevinsten er blant annet at vi ikke blir synlige, og på det viset slipper å stille oss lagelig til for hogg. Og så forklarer vi gjerne denne konfliktskyheten, denne fasadeframvisingen,på et vis som får oss til ikke å miste ansikt overfor oss selv. For eksempel med at «det er jo ikke noe poeng i å krangle». Eller «jeg orker ikke drama». Du vet at personen rett overfor deg uttaler ting som for eksempel er kvinneundertrykkende, homofobt eller rasistisk, men du holder kjeft. Da har du flyttet ansvaret for egne valg vekk fra deg selv, og brenner inne med det du mener er galt eller rett.
Selv hater jeg konflikter. Jeg hater å si ting som får noen til å føle seg avslørt eller angrepet. Jeg hater å bli utsatt for sinne, og jeg hater å bli sint. Men jeg hater også i blant å bite ting i meg. For selv om jeg kan rettferdiggjøre unnvikenheten min, og til og med se at den er til min egen eller situasjonens fordel, så gir det meg ofte også en flau smak i munnen. Så jeg må forsøke å balansere det. Blir jeg for tydelig, så får jeg kjapt en følelse av at ingen liker meg, men blir jeg helt usynlig, så teller jeg jo ikke. Og dette er ingen gode følelser. Så jeg forsøker å «velge mine kamper». Noe som sikkert ikke er det dummeste valget jeg kan ta.
Noen er redde for konflikter, andre skaper dem hele tiden. I blant er det lett å unnskylde sine konfliktskapende egenskaper med at «jeg må jo få si hva jeg mener». Men jeg er ikke så sikker på at det er helt sant. Jeg tror vi har lett for å forveksle «jeg må jo få si hva jeg mener», med «jeg må jo få MENE det jeg mener». Og det er to forskjellige ting. Vi sier jo for eksempel ikke til et barn at tegningen det lagde til oss er dårlig. Det er helt unødvendig, selv om tegningen langt fra vil nå kunsthistoriebøkene. Og slik er det kanskje på mange andre felt i hverdagen vår også. Vi kan mene noe, men vi må ikke alltid trykke det opp i fjeset på folk. Igjen handler det om balanse.
Når jeg lager mat, så er dette med balanse en selvklart greie. Surt og søtt og salt og chili. Om dette ikke balanseres så blir maten ikke god. Og slik er det i samvær med folk rundt oss også. Vi liker at de er tydelige, men ikke overtydelige. Og slik ønsker de andre å få oppleve deg også. De vil gjerne se deg, vite hva du tenker, føler og står for, men de vil ikke ha deg som en aggressiv sjåfør helt opp i rassen hele tiden. Så noen ganger er det bra å trekke seg litt tilbake, men uten å parkere seg selv fullstendig samtidig.
Det er mye vi skal balansere i livene våre. Og veldig ofte vipper det over enten til den ene eller den andre siden. Dette er jo menneskelig, vi feiler. Greia er å lære av det. Forsøke å forstå hva som skjer med oss og rundt oss, og ikke trykke verken seg selv eller andre ned, alternativt glorifisere noen. Selvinnsikt er en undervurdert egenskap, samtidig er det vanskelig å oppnå den. Selv er jeg snart 65 år, og sliter med å oppnå den fremdeles. Og det er dumt, for med litt selvinnsikt blir gevinsten vi kan høste ut av valgene våre potensielt mye større. Selvinnsikt viser deg hva du vil og hva du ikke vil, samtidig viser det deg hva du kan og klarer, og hva du ikke kan klare. Men selvinnsikt krever derfor også at vi stiller spørsmål ved oss selv, våre valg og handlinger, og våger å se svar vi ikke liker i hvitøyet. Ikke alltid like lett det der.
Nok om det.
I dag er det søndag, og svigermor fyller år. Derfor skal kjæresten og jeg i besøk i ettermiddag, og vi skal spise kjøttsuppe. Jeg tenker at kjøttsuppe er en like god løsning i en bursdag som søte kaker. I det hele tatt finnes det et utall av løsninger på veldig mye. Så om en stadig opplever at ens løsninger blir helt feil, eller bare kjedelige, forutsigbare og oppbrukte, så forsøk en annen. Det er verdt forsøket.
De øverste bildene viser noe keramikk som kom ut av ovnen før helgen, og det nederste viser Jambalayen. Jeg brukte denne pluss denne oppskriften som utgangspunkt, uten at jeg fulgte noe slavisk. For eksempel droppet jeg rekene, men doblet chirozoen. Jeg tenker at dette er litt som lapskaus, der en gjerne tar det en har for hånden.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Jeg synes dette var ganske vakkert (teksten ligger her), og at det passer til det jeg har skrevet om i dag:
I dag sto jeg opp klokken syv. Ingen nyhet i seg selv, men jeg har fri i dag, og da liker jeg å sove litt lenger. Grunnen til den tidlige morgenen, er at jeg la meg tidligere enn vanlig i går kveld. Og det straffet seg altså.
Det er mye som straffer seg. Å ha vært tilknyttet IS, blant annet. Og nå får vi en mor hjem til Norge som var det. Så da skal det straffes. Og hun blir slik jeg har forstått det skilt fra barna sine når hun kommer hit, så da blir de også straffet. Hvordan det å straffe barna gjennom å skille dem fra moren forandrer på noe som helst av hva som har skjedd tidligere, er jeg litt usikker på, men noen mente at det var viktig og riktig å mishandle «tyskertøsene» også, og barna deres måtte bære konsekvensen av gode nordmenns rettferdighetssans. I ettertid ser en kanskje litt annerledes på det som skjedde etter krigen.
Grunnen til at kvinnen og barna omsider får komme til Norge, er at de er norske statsborgere. Noe som i utgangspunktet ikke var grunn god nok, men siden sønnen hennes er syk, ble det slik likevel. Og hva skjer? Jo, Frp går fullstendig av skaftet. Og beskyldninger fra Listhaug om at moren kynisk bruker ungene sine for å få komme hit, blir spredd i media. Og så kan en kanskje spørre seg selv hvem som rir kynismen heftigst. Er det en mor som forsøker å redde livet til sønnen sin, eller er det høyrevridde politikere som forsøker å gjøre mynt på saken, gjennom å gamble med barnets liv. Om Frp ikke har nådd et bunnpunkt før, så nærmer de seg det i hvert fall nå, spør du meg.
Det er mye en kan lese om i media om en vil. Det er det lille fillepartiet Frp med alle sine skandaler, sine brutte valgløfter, sin fryktretorikk og sitt oppgulp av populisme. Det er NAV-skandalen. Det en en spion i Russland som nå krever reiseregning og blir bedt om å ti stille, branner i Australia og en litt skummel president i USA. I tillegg er det ting bak betalingsmurer, som lokker med løsningen på ting du bekymrer deg over. Gjerne noe som har med kropp og sex å gjøre. Men livene våre er jo heldigvis mer enn dette. Livene våre er ikke kun frykten regjeringen forsøker å spre, når de hyler opp om uføre og pensjonister som får for mye penger, eller bløffer om både det ene og det andre for å kunne rettferdiggjøre avgifter og rasering av sosiale goder. Livene våre er hovedsakelig en tur på jobben, unger, ektefeller, kjærester, trimstudio, sorg, gleder, en pose chips og tv om kvelden. Så slik er det for meg også. I hvert fall delvis. Det blir lite trimstudio og ikke så mye chips. Men jeg jobber i hvert fall litt. Selv om jeg har en uføretrygd. Og den jobben er tung for tiden. For lungene mine fungerer dårlig nå. Jeg har ikke cystisk fibrose slik gutten til IS-kvinnen har, men jeg har astma og kols. Så jeg blir langsomt sykere, og vet jeg kommer til å dø av det, slik den unge gutten var dømt til å dø om Frp fikk viljen sin. Selv føler jeg sterkt med gutten, og er glad for at han nå får hjelp. Jeg vet noe om å ikke få luft nok, og hvordan det oppleves. Spesielt om vinteren er det ille for meg. Noe det ikke er så mye å gjøre noe med. Men jeg går på atelieret de dagene jeg orker, og er stort fornøyd med å få lov til det, og med det livet jeg lever.
Vi har alle noen utfordringer. Men vi har heldigvis mer enn det. Selv om jeg sliter med å puste, kan jeg fremdeles være glad i noen. Jeg kan kjenne at god mat er godt, og lillejulaften kunne jeg hjelpe kjæresten min med å pynte juletreet og få en gløgg etterpå. I tillegg kan jeg glede meg til vår, sol og varme, og en keramikkutstilling jeg skal ha i juni. Og jeg tenker at slik er det i livet ditt også. Økonomien er kanskje trang, men du har gjerne til smør på brødet, og varme i huset. Kanskje er du ensom, kanskje har du en kronisk sykdom, fysisk eller psykisk, men du har øyne til å se at noen smiler til deg, og ditt eget smil er det gjerne noen som blir glad for.
Nå mener ikke jeg at alt blir bra bare en tenker litt positivt, men det er kanskje ikke slik at ting blir verre av det heller. Og kanskje glemmer vi litt det som faktisk er greit i livene våre, fordi vi har så stort fokus på det negative. Vi trenger ikke å hate IS-kvinnen, vi kan i stedet glede oss over gutten som nå får hjelp med å puste, og slipper å leve i en leir, til han kveles og dør i ung alder. Så får heller Frp-dyrkerne med sitt livssyn ta seg av hatingen. Det er uansett ikke så mange av dem. Og vil Frp ut av regjering fordi vi redder et barn, så vel bekomme. Jeg skal ikke stå i veien for dem.
Om vi forsøkte å legge merke til de små, positive tingene som omgir oss, om vi ga dem litt rom og litt himmel, så kanskje livene våre ikke ville oppleves som så trange som de til tider kanskje gjør. Jeg for min del har det ganske greit. Livet mitt ble slik at det var først i godt voksen alder at jeg fant litt fred inni meg selv, og fikk oppleve å ha det ganske godt. Jeg har kun en liten uføretrygd å leve av, jeg har ødelagte lunger, jeg har beinskjørhet i ryggen, trøbbel med binyrene, cøliaki, angst og tilbakevendende depresjoner. Men innimellom alt dette har jeg det altså ganske godt, innenfor de rammene livet har å tilby meg i dag. Og dét er i grunnen ikke så verst. Ikke helt som å vinne i lotto, kanskje, men likevel noe å verdsette, selv om de fleste nok synes det er veldig lite. Jeg tenker at evnen til å se slik på ting og tang, bor i deg også, og om du finner den fram, vil du kanskje få oppleve noen små lysglimt du ellers ville oversett. Du må bare minne deg selv på det fra tid til annen. Og nå har jeg også minnet deg på det, så der har du den. Værsågod.
Og så har jeg vel sagt nok for nå.
Det øverste bildet viser en kake min datter lagde til sønnen sin da han hadde bursdag for en tid tilbake. Tenk om den lille gutten fra krigen også kunne få en slik kake en gang, fordi vi ikke lot han dø i en sølete teltleir uten håp. Bilde nummer to viser et vaffeltårn jeg lagde til bonussønnen min sin nittenårsdag, som vi feiret i helgen. Og det siste bildet viser noen fargerike sokker jeg fikk til jul av døtrene mine. Jeg blir glad av fargerike sokker. De gjør noe med meg. De utvider meg. De får meg til å føle at jeg danser, selv de dagene jeg sitter stille. Og de sier fuck you til alle trange rom og mennesker.
Jula er over og nyttår er det samme. I morgen er det tilbake til hverdagen og atelieret. Noe som ikke kjennes udelt greit ut. For det har vært godt med ferie. Bare det å kunne sitte oppe litt utover natta og så våkne uten vekkerklokke, er i mitt hode nok til at en ferie kan kalles gode dager. Når det kommer til jul, så har vi dette med god mat også da, men nå er jo det over for i fjor, og det er tilbake til hverdagsmaten. Eller festmaten. Det kommer an på øynene som ser. I går ble det Chop Suey med kylling, som sto på menyen, en stor gryte, nok til fjorten porsjoner. Men det er egentlig helgemat, selv om hver porsjon så vidt vippet tretti kroner. Det lønner seg å lage stort og så fryse ned til en annen dag. Likevel, rundt tjue kroner er målet for hverdagsmiddagen min. Noe jeg selvfølgelig ikke alltid lykkes med, men en kan jo ha et mål å strekke seg mot, selv om en ikke alltid lykkes med det. Hvis ikke ville det blitt lite mål på folk rundt om kring i stue og hjem, skulle jeg mene.
Skulle jeg ramse opp en liste med andre mål jeg har, så måtte jeg tenkt meg om først. For livet mitt handler nok ikke så mye om måloppnåelse lenger, tror jeg. Ikke at det gjorde det i yngre år heller, men nå er det enda mindre. Og de målene jeg måtte ha, er ganske små. Som å huske på å vanne blomster, og slikt. I dag har jeg også som mål å få vasket litt klær. Redde verden og gjøre småfolks live verre i dragsuget, får Erna og Co. ta seg av, med sine bærekraftsmål. Hva nå det kan være. I blant virker mye av det ganske ullent, så det er vanskelig å få øye på de egentlige motivene for å ta briller, tannreguleringer til unger, støtte til glutenfri kost til dem med cøliaki, pluss bleier til de eldre, samtidig som hver eneste Tesla subsidieres med tusenvis av kroner. Som om det er Teslaene i Norge som skal redde hele verden.
Det største målet jeg har for tiden, er å få ferdig en keramikkesutstilling jeg skal vise i mai/juni. Om en da ser bort i fra målet om å holde seg i live lengst mulig. Men det siste er mest en fantasi. Jeg gjør i grunnen lite for å leve lenge. Det stopper ved inntaket av litt vitaminpiller og tran, egentlig. Jeg tenker ofte på at jeg kunne trene litt også, men det havner vel helst i kategorien «burde». Og der ligger det en del andre ting og gjærer og lukter vondt også. Det skal ikke stå på det.
I tidligere år var alt jeg «burde» ofte linket opp til skam. Skammen kom fordi jeg ikke fulgte opp og gjorde tingene jeg burde. Nå skal jeg i tillegg skamme meg over at jeg blir eldre, for pensjonen min vil rævpule samfunnet, sies det med vektig skremselspropaganda i det de rikeste av oss får skattelette, de som sitter bredt og trygt på taburetter i stortinget bevilger seg selv lønnsforhøyelser, og de ureturnerbare flyktingene nektes skikkelig helsehjelp eller å tjene ei krone. Som om det er de ureturnerbare som er den store utfordringen i dette samfunnet, og derfor må trykkes enda lenger ned enn der de er allerede. I blant kan det blir litt for mye symbolpolitikk for å tekkes Frp, spør du meg.
Jeg tenker at skam over ting jeg ikke kan gjøre noe med, er det flere enn meg som opplever. Men det er jo bortkastet. En oppdrar verken seg selv eller andre ved hjelp av skam. Like lite som en kan oppdra noen ved hjelp av frykt. En kan kanskje til nød tvinge igjennom noe der og da, men motivasjonen må komme fra et sted inni deg selv, om det skal bli noe vedvarende. Og er ikke motivasjonen der, vel, så er den ikke der. Så da kan en egentlig begynne å bruke tiden sin til noe annet enn å gremmes over akkurat det. Det kommer uansett lite godt ut av å bare gi mer og mer næring til skam og frykt og den stinkende følelsen av mindreverd. Det eneste det leder til er angst og depresjoner og håpløshet.
I disse dager er det mange som har funnet fram glitteret og strødd det over de fine nyttårsforsettene sine. Gjerne de samme forsettene som de strødde glitter over året før også. Og året før det.For så å oppdage at det hele visner ganske fort, og legger seg til å råtne i den gamle haugen av skam og skyld, som aldri ser ut til å minske. Heller tvert om. Er det noe som har en stabil vekst i livene våre, så er det gjerne slike dynger av dritt.
Jeg er ikke sikker på om vi er tjent med å dra rundt på dritthaugene våre. De kan bli ganske tunge etter hvert. Gjerne langt tyngre enn for eksempel fettet en håpet på å bli kvitt da en nok en gang tegnet seg som støttemedlem på et treningssenter, eller gikk til innkjøp av nye treningsklær en planlegger å bruke når været bare blir litt bedre og en skal gå tur. Turer fungerer gjerne like godt, selv om en bruker skoene fra i fjor også, bare så det er sagt. Så kanskje en heller skulle konsentrere seg litt mer om at en ikke trenger å gjøre alt det en føler en burde, og i stedet senke skuldrene litt. Det er nok av ting i livene våre som vil pushe dem oppover igjen likevel. Om en forsøker å konsentrere seg om det som gir en litt lyst og glede i stedet for det en selv eller andre maser på at en burde, så kanskje en fikk energi nok til at en del ting begynte å gå litt av seg selv. For slik er vi gjerne skrudd sammen, noen av oss. At energi og livsglede gir mer energi og livsglede, mens skyld og skam spiser opp det meste som har et snev av lys og potensiale i seg.
Bildene viser Cop Suey´en fra i går, og litt keramikk jeg lagde i løpet av året som gikk.
Det er jul. Nærmere bestemt romjul. Snart er det nyttår. Og så går vi inn i 2020. Uten at akkurat det skillet vil bety så mye mer en raketter, noen skadde øyne og for enkelte litt for mye å drikke.For egen del blir det lite å drikke, ingen raketter, men kalkun til middag. Med fløtesaus, potetmos med cheddar i, og Waldorfsalat. Og det blir nok godt. Selv om jeg ikke stapper et firekilos fjærkre inn i ovnen. Det får holde med et bryststykke. I år feirer kjæresten og jeg nyttårsaften alene, så det får jo være måte på.
Ellers har jula i år vært veldig fin. Lite stress, men mye og god mat. Vi har spist pinnekjøtt, klippfisk, ribbe med medisterkaker og pølser, og i går hadde vi røkt svinekam. Alt smakte fortreffelig. Men nå får vi begynne å roe ned med litt restemat i dag. Og litt mindre søtsaker. Årets nyttårsforsett er å bli kvitt litt av fettet rundt magen. Ikke det at det er så veldig mye der, men jeg har uansett ikke bruk for det. Det er kun dødvekt jeg hele tiden må gå og bære på. Så planen er å begynne å bevege meg mer enn fram og tilbake til bilen i tiden framover. Noe som sikkert kommer til å holde hardt, om en ser forsøket i lys av tidligere nyttårsforsett, men pytt, pytt, en må jo forsøke igjen. Og igjen. Og igjen.
I jula ga Ari Behn opp. Han orket ikke mer. Så han tok livet av seg. Det var noe dritt, og det gikk inn på meg. Selvmord har en lei egenskap slik sett, de går gjerne inn på folk. Selv har jeg gjennom et langt liv fått oppleve ganske mange selvmord rundt meg. Og alle har vært triste. Flere sitter tungt i meg flere tiår etter at det skjedde. Og mye av følelsene jeg kjente på da, dukket opp igjen i jula pga Ari Behn. Heldigvis har jeg en kjærest som jeg kan snakke med slike ting om. I det hele tatt kan jeg snakke om veldig mye med henne. Sånn sett jeg er jeg heldig. Selv om lottogevinsten uteblir.
I forbindelse med nyttår, er det lett å tenke tilbake på året som har gått. Og det har jeg også gjort. Året har gitt meg noen gode øyeblikk, og noen utfordrende. Hvordan jeg har taklet disse sakene kan sees fra minst to sider. Det kan sees fra mitt eget ståsted, i tillegg til gjennom øynene til de som står rundt meg, familie, bekjente og kolleger. Ved en del av det kan det derfor selvfølgelig dukke opp divergerende synspunkt, men slik er det jo for de fleste av oss. Uansett føler jeg ikke at det positive har fått selvnytelsen til å gå fullstendig av skaftet når noe gikk litt min veg, og jeg har ikke gått til grunne over det som ble vanskelig.
Hva det nye året som kommer nå vil tilby en mann som meg, er usikkert. Noe av det vil gi meg vekst, mens annet vil forsøke å trykke meg ned. Slik er det bare. Ikke kun for meg, men for deg også. Mye handler om hva vi velger. For jo, vi har valgmuligheter. Også når noe blir valgt for oss av andre. Så får vi bare håpe at det vi har opplevd tidligere, har gitt oss erfaringene som skal til for å takle både oppturer og nedturer som nødvendigvis vil komme. Store, eller små.
Èn ting som kan komme til å bli merkbar for meg, er at jeg vurderer sterkt å pensjonere meg i løpet av året som kommer. Lungene mine er nå så dårlige, at det er slitsomt å skulle stå i en arbeidssituasjon. Så i forbindelse med en keramikkutstilling jeg skal ha i mai/juni, takker jeg antagelig for meg. I hvert fall som utøvende kunstner. Om jeg ikke starter på et grafikkprosjekt jeg har tenkt en stund på. Det gjenstår å se. Arrrgh, jeg hater ambivalenser!
At det ble kunstner jeg skulle ende opp som, er det tilfeldigheter som må få litt av æren for. Men det ledet til noe som skulle bli bra for meg, og det er jeg takknemlig for. Uten kunsten vet jeg ikke hvordan livet mitt ville blitt. Jeg hadde en ganske tung ryggsekk med meg inn i voksenlivet pga en vanskelig oppvekst, så ingen ting var gitt. Men det løste seg. Med rikelig av både opp og nedturer, arr og skrubbsår, har jeg i 2020 arbeidet med kunst i 40 år. Og det er jo noe bare det.
***
Det øverste bildet ble tatt for noen år siden av min yngste datter. Bilde nummer to er fra min siste utstilling, og fikk tittelen "The point of no return". Det handler om et selvmord, og jenta som døde heter Solveig. Bilde nummer tre er av kjæresten og meg, tatt for noen år siden, men jeg liker det veldig godt, så jeg liker å hente det fram. Det rommer det jeg opplever som oss. Oss, er en god ting å være. Bildet "The Joker" er fra en utstilling som fikk tittelen "It´s all about love me", og viste en serie med selvportrett. Mens det siste er et element fra en større utsmykning jeg hadde for NAV.
Sånn, dett var dett. Nok for nå. Takk for meg for 2019.
Jeg ønsker deg et 2020 som blir veldig godt å være deg i.
Så var det jul igjen. Eller nesten, da - det er bittelillejulaften. Og folk drar kredittkortene så svitåka legger seg over handlesentrene. De samme handlesentrene som har navn som Gullgruven, Lagunen og Oasen. I hvert fall her i Bergen. Jeg regner med at de har tilsvarende navn andre steder også.
Hos meg er det meste ferdig nå. I år startet og endte julepynten med en syvarmet i vinduet. Jeg bor jo alene, og i år får jeg ikke julebesøk, så da gidder jeg ikke å plukke fram ting og tang. I stedet pynter vi hos kjæresten min. Og der er nisser, kongler, lam, krybbe og tre vise menn kommet på plass. Alt som gjenstår er treet, som vi pynter i morgen, akkopagnert av gløgg og pepperkaker. Julegavene er handlet inn og blitt pakket i kulørt papir, og det som skal til andre kanter av landet er sendt i posten. Forhåpentlig vis kommer det fram. Helst i tide.
Når det gjelder julemat, så blir det kjøtt. Jepp, ikke noe i vegansk her. Kjøttskammen får vente. Likene av sauer og griser og klippfisk er handlet inn og skal tilberedes, etes og nytes. Slik vi pleier å gjøre det i jula. Tradisjoner står sterkt. Sånn er det bare. Så jeg rygger skrikende og klorende inn i framtiden mens jeg tviholder på både det ene og det andre jeg påberoper meg å ha rett på.
Mens jeg venter på julaften, er det vanskelig å ikke tenke på tidligere julefeiringer, selv om jeg forsøker å hoppe over de som var i barndommen. De var ikke spesielt gode. Ofte endte de med litt for mye alkohol, med derpå følgende drama, skrik og skrål, men minnene mine er heldigvis litt diffuse. De blander seg sammen med hverdagsdramatikken. Samtidig forsøker jeg å glemme at en bestefar døde på en lillejulaften, og at min mor ble begravet på en annen lillejulaften. De ligger i samme grav som min bestemor, ved Heggen kirke utenfor Vikersund. Mine to andre besteforeldre ligger i Åmot, en mils vei unna. Der ligger også far min. Begge steder er utenfor rekkevidde for meg, siden jeg bor i Bergen. Så noe kirkegårdsbesøk blir det ikke i jula.
De gode juleminnene mine begynte å lagre seg i de små grå først da jeg selv fikk barn. Men bedre sent enn aldri. Nå har ungene mine flyttet ut og fått egne familier, men likevel synes jeg jula er ganske grei nå for tiden, selv om jeg ikke er så glad i styret i framkant. Best er den når ungene er hjemme sammen med barnebarna mine, men det blir ikke hvert år, siden de bytter på å være hos moren og meg på julaften, pluss at de også feirer med svigerforeldre som har kommet til. Min yngste bor i tillegg et annet sted i landet nå. Men jula består jo av mer enn julaften, så da samles de som kan gjerne litt i romjula. Og de som ikke kan, møter vi til neste jul.
I år skal kjæresten og jeg feire både julaften og førstedag hos moren hennes og mannen. Der har vi vært før, så det vet vi vil bli bra. Ikke noe bråk eller tumulter, men stille og fredelig.
Jeg er ikke alene om å ha opplevd vanskeligheter i forbindelse med jula. Rundt om kring i vårt landstrakte finnes det både voksne og barn som vil få oppleve at julaften ikke blir til et godt minne for framtiden. Gjerne på grunn av rus. Hva en skal gjøre med det, vet jeg ikke, men en får vel henstille til de voksne, og be dem tenke seg litt om. Noe som antagelig er bortkastet, men en må jo forsøke. Om du føler du Må ha en liten akevitt til ribba, så la det bli med det. Du trenger ikke å bøtte nedpå i mengder. Om du trenger mengder, så ta med deg et telt og dra til skogs på lillejulaften, så kan du ta grøftefylla der, langt fra folk. Der kan du hyle og spy og krangle med en granstubbe så mye du vil, uten at ungene dine må lide under uvettet ditt.
Dett var dett, dagens blogg går mot slutten. Takk til dere som leser det jeg tenker og skriver, til dere som deler på FB og til dere som kommenterer. Og så må dere ha den beste jula noensinne.
Det øverste bildet viser Heggen kirke ved roten av Vikersundbakken. De andre ble tatt da jeg kjørte over fjellet før jul for et par år siden.
Det er søndag, og slik mitt til tider rutinepregede liv har utkrystallisert seg i det siste, betyr det noen ord her på Vannlandet. Dagen startet ellers som den bruker, med litt enkel frokost og nyheter på dataskjermen.
Jeg bruker mye tid på å lese nyheter. Både via aviser og sosiale plattformer. Akkurat hva jeg klikker mest på, er jeg usikker på, men jeg er frustrert over hvordan regjeringen herjer med de små i samfunnet, så pekefingeren brukes heftig på musa når slike saker dukker opp. Og det gjør de jo hele tiden. Samtidig er det jo en del klikkåter som lurer meg i blant, selv om jeg ikke går inn på saker og ting bak betalingsmur, som gjerne lover superorgasmer eller andre former for lykke du kanskje ikke visste du savnet en gang. Enten det gjelder sex, penger eller det å bli frisk av en lidelse. Stort sett er ting av denne sorten likevel selvfølgeligheter eller svada, som en voksen mann som meg for lengst har fått med seg, eller ikke ønsker å bli påtvunget.
Jeg klikker heller ikke så ofte på små videosnutter der overskriften starter med ting som: «Se hva han gjør etter dette». For klikker jeg på det, må jeg ofte gjennom en reklame først, og det spesielle som overskriften gjerne lover, er stort sett ikke interresant nok til at jeg kan rettferdiggjøre å brukte tid på det. Jeg hater reklame, i hvert fall den delen som lyver åpenlyst, og som presser seg fram der jeg ikke vil ha den. Og aller mest hater jeg reklamer for pengespill.
Om jeg oppdager noe som handler om kunst på min reise gjennom internetts landskap, så er jeg derimot ganske villig til å klikke på det. Derfor fikk jeg for eksempel med meg at mannen som fant et verdifullt maleri på Fretex, ikke var fornøyd med prisen han selv fikk for det på en auksjon.
Det er mye folk putter i boksen kunst. Selv tenker jeg det er helt greit, og så får vi i stedet for å diskutere hva som er kunst, heller diskutere om det er god eller dårlig kunst som vises. Og det er klart det finnes dårlig kunst. Noe er så langt ned på skalaen som det er mulig å komme, mens noe stiger til topps og legger seg til å glitre der. Men det meste legger seg et sted i mellom. Og kanskje er det i blant nok for en selv å forholde seg til om en liker noe eller ikke. Det åpner for et spenn både for kunst og for folk, og spenn er bra. Ofte langt bedre enn at ting skal være for en elite. Det elitistiske har en tendens til snevre ting inn, og gi en noe uoppnåelig å strekke seg mot, samtidig som det forteller at du ikke er bra nok. Folk må selv få velge om en vil ha et anerkjent kunstverk, elg i solnedgang eller fargerik drit på stueveggen sin. Frihet til å velge er konge.
Selv har jeg arbeidet med kunst i mesteparten av mitt voksne liv, og har vært innom mye forskjellig. Fra keramikk til maleri, tegninger og installasjoner. Mye av det jeg har skapt, kan jeg i ettertid se det finnes mangler ved. Men noe er jeg også glad i, og litt holder en standard jeg er fornøyd med. Så bildene jeg legger ved teksten i dag viser litt av det jeg er ikke skammer meg over. Samtidig legger jeg ved en video, som viser et intervju som ble gjort med meg, etter den siste utstillingen jeg holdt. Sett gjerne av litt tid til å se den:
I den nevnte utstillingen viste jeg abstrakte malerier. For første gang. Alle områder jeg har beveget meg inn på, har jeg hatt et første møte med. For slik er det jo med så mye i livet. Enten det er et møte med kunst, kyss, en forelskelse eller et ligg - alt har sin jomfrutur, som en sier. Men en sier jo så mangt, og kaller ting så mangt. Ikke all kunst er noe mer enn keiserens nye klær, mens alt som kalles en spade handler likevel ikke om spader, for å bruke Listhaug som eksempel. I stedet handler det om helt andre ting. Men så lenge du pakker det inn i løfter om nirvana eller frykten for helvete, så står folk ofte i kø for å tilbe idiotiske ytringer eller den som kom med dem.
Selv om det heldigvis er et mindretall som biter på Frp sin retorikk og populisme, er det mange nok til at den får plass i media og på sosiale plattformer. Skroller en ned til kommentarfeltene, ser det kanskje ut til at Norge flommer over av mennesker med fremmedfrykt eller hat, og at det er innvandrere som har skyld i alt. Men det er nok en illusjon. Det er bare det at de roper så høyt og så ofte og er så gjerrige, selvsentrerte, sinte og ondskapsfulle. Folk flest er nok av en helt annen støpning, har et helt annet fokus enn Listhaugs spader, de har helt andre verdier.
Folk er forskjellige. Selv har jeg en uføretrygd. I tillegg har jeg tidligere fått bostøtte, jeg fikk hjelp til å kjøpe en bil siden lungene mine nesten ikke fungerer lenger, og hjelp til å drifte en bil. Jeg har dessuten cøliaki, så jeg fikk også hjelp til det dyre kostholdet den lidelsen krever. I dag er bostøtten borte. Da bilen ble gammel og streiket, fikk jeg ikke støtte til ny. Støtte til glutenfri kost og hold av bil har det også blitt kuttet i. Så økonomien min er nå så trang at jeg må være ganske forsiktig med å bruke penger på noe utover det aller nødvendigste. Og tro meg, det var ingen innvandrere som tok fra meg dette. Det var regjeringen. De samme folkene som selv bestemmer sin egen lønnsforhøyelse. Akkurat det er det ingen vits i å diskutere en gang. Det er regjeringen som tar fra de som har minst, og gir til de som har mest. Tror du på noe annet, så har du et problem med hjernecellene. Samtidig er det regjeringen som styrer det meste av alt annet også. Det er ingen innvandrere som saboterer klimamål, de gir ikke tilskudd til folk med med nok penger slik at de kan kjøpe en Tesla litt billigere enn det i utgangspunktet ville kostet, de startet ikke politireformen eller legger ned sykehus og fødehjem. Ikke krever de bompenger, ikke setter de prisen på bensin, ikke øker de momsen, ikke gir de store kjeder kontroll over matvarehandelen og gjør Hagen og co. rikere og rikere. I det hele tatt er det veldig lite flyktninger og innvandrere velger for deg og meg. De bygger ikke vindkraftmøller, gir ikke EU eller store utenlandske selskap kontroll over naturresursene våre, stjeler ikke beitemark fra samene eller dumper gruveslam i fjordene våre, og ikke profitter de på å selge våpen til krigsherjede områder. Selv om de blå-blå hele tiden har fokus på dem og forsøker å få det til å se ut som om de er det største problemet vi har her til lands ved siden av syke og pensjonister. At det blir trøbbel av at mange fattige folk utenfra samles i egne bydeler samtidig som tilbud til ungdom har blitt rasert, så er det likevel ikke innvandrere som nekter innvandrere jobb, framtidsmuligheter eller verdighet. Det er samfunnet Norge. Og vi vet hvem som styrer Norge for tiden. Det er de vi har valgt fram via stemmeurnene. Men å ha fokus på innvandring og flyktninger er jo et greit grep for å få folk til å glemme andre ting en kunne stille spørsmål ved. I stedet for at de faktisk gjør noe med det som kan være en utfordring.
Over til noe mer hverdagslig. Ofte legger jeg ved en matoppskrift her på Vannlandet. Denne gangen har jeg ikke noe veldig spennende å by på, men i går landet jeg en barnevennlig fiskesuppe/gryte. Den hadde relativt tykk, hvit ostesaus (ca tre liter) som base, og jeg puttet oppi en pakke gulrøtter, to blomkål, et par cm finhakket ingefær, en stor purre og tre frosne blokker med sei og torsk (ferdig tint, billigste sort). I den rekkefølgen, slik at gulrøttene fikk koke lengst. Krydderet var salt, pepper, buljongterninger og en knivsodd chilikrydder (type sterk, fra innvandrerbutikk).Om en liker det, kan en også ta å strø litt Chili Explosion over hver porsjon. Det setter en spiss på det. Suppen smakte slett ikke verst, og det ble 13-14 porsjoner. Dvs at hver porsjon koster et sted mellom tjue og tretti kroner. Og det er jo ikke verst for en middag.
Sånn, dette var vel nok å lese for deg i dag. Samtidig føler jeg på min side at jeg har skrevet nok også, så da avslutter jeg like godt her. Ta vare på de gode tingene i livet dit, for de finnes. De finnes selv når du sliter med livet og hverdagen og lett glemmer det du har i tillegg til utfordringer. Gi de gode tingene litt rom til å puste, så blir de synlige for deg igjen. Ikke la deg forlede til å tro at alt som ser ut som gull er gull, at spader alltid er spader, tro ikke alt du hører fra de som er satt til å styre landet, og husk å tenke selv.
