I blant må det være nok å gjøre noe kun for seg selv.

Det er lørdag. Jeg bruker ikke å skrive blogg på lørdager. Så det at jeg gjør det nå, er en forandring. Uten at akkurat det betyr så mye. Forandringen er neppe stor nok til at ringvirkningene får noen betydning.

Men jeg trenger en forandring, kjenner jeg. Og jeg trenger den nå. For noen uker siden begynte dagene å bli tyngre, og etter hvert måtte jeg bare innse at en ny depresjon hadde åpnet dørene sine for meg, og dradd meg over terskelen. Jeg skriver ny, for dette er jo ikke første gangen sånn skit overmanner meg. Det gjentar seg gang på gang, uten at jeg finner noe mottrekk som kan hindre det.

For noen dager siden så jeg et program på NRK2, som het «Den deprimerte inspiratoren». Det handlet om Alistair Campbell, som er tidligere Tony Blairs talsmann. Tony Blair var statsminister i England (1997-2007). I programmet forteller Allaister Campbell om hvordan det er å leve med en tilbakevendende depressiv lidelse.  I dag også kalt Unipolar lidelse. 

Om du ikke så dette programmet, så se det om du får anledning. Enten om det blir satt opp igjen, eller om du klikker deg inn her. Om du selv ikke er plaget med depresjoner, så kjenner du kanskje noen som er det, og programmet viser på en veldig god måte hvordan det kan oppleves. Selv kjente jeg meg igjen. Og i løpet av programmet kjente jeg i tillegg på at depresjonene jeg til tider må gå igjennom ikke nødvendigvis er min egen feil, eller at de gjør meg til et dårligere menneske enn folk flest. Nå er det ikke slik at dette var ny kunnskap for meg, men det var noe jeg trengte å bli minnet på akkurat nå. Jeg fikk på et vis en syndsforlatelse. Og det trengte jeg. For jeg er lei av å be om unnskyldning. Jeg er lei av å rettferdiggjøre det at jeg ikke orker mer enn jeg gjør, og det at jeg ble som jeg ble. Jeg er lei av å forklare depresjonene mine, angsten min og alt jeg ikke klarer å få til slik jeg ønsker, eller slik noen andre ønsker. Jeg er lei av å føle på skyld og skam over noe jeg ikke selv velger. 

En depresjon er ikke noe en kan velge seg bort fra. Like lite som du kan velge deg bort fra kreft, selv om Derek Verrett visstnok skal påstå at en kan tenke seg bort fra det meste, skal en tro det media sier om saken. Uansett har jeg selv aldri klart å tenke meg bort fra noe som helst når det kommer til depresjoner. I stedet ender jeg gjerne opp med å tenke meg dypere inn i skiten. Inn i mørket. Inn i håpløsheten og meningsløsheten og tiltaksløsheten. Og jeg finner ikke veien ut igjen. 

At jeg ikke finner veien ut igjen, ender jeg veldig ofte opp med å se på som en karakterbrist hos meg selv. Det skyldes at det er en feil ved meg. En feil jeg selv har skylden for. Jeg er lat, uintelligent, egoistisk, uelskelig, jeg er ikke verdt noe, osv. Jeg gir opp for fort, jeg prøver ikke nok, og finner jeg et håp, forteller jeg meg selv at jeg ikke fortjener det jeg måtte håpe på. Og slik går dagene. Til det plutselig løsner. For løsner gjør det. Jeg kommer ut av det igjen. Jeg forstår bare ikke hvordan og hvorfor. Og slik går årene, slik har det vært fra da jeg var barn, med tunge perioder og lettere perioder, uten at det egentlig finnes en synlig rytme. Noen ganger må jeg ty til medisiner for å komme ut av mørket, andre ganger går det av seg selv. Noen ganger kan en depresjon vare i flere måneder, noen ganger tar det år å komme ut av det, og andre ganger kun noen dager. Depresjonene kan komme med forsterket angst, og de kan komme med kun en nummenhet. 

En depresjon er ikke lik hver gang. Den kan trykke deg ned i sofaen eller senga der tomheten og det meningsløse regjerer, og nøye seg med det, eller den kan også føre deg ned i den dypeste kjelleren, der det suicidale ender opp med å bli overveldende. Uansett er det lite du kan gjøre med det, utover å forsøke å huske på at du har opplevd det før, og at du har kommet ut av det igjen. Opplever du at det blir uhåndterlig, bør du søke hjelp. For hjelp finnes.

Litt av problemet mitt, slik jeg opplever det, er at omgivelsene ikke ser hvordan det er inni meg. Dermed begynner jeg å tenke at det blir vanskelig for folk å tro at det er så ille som jeg sier at det er, noe som igjen gjør det vanskeligere for meg. Jeg begynner å forestille meg hva andre tenker om meg, og det er ikke noe tankegods som akkurat inviterer til å løfte meg opp av en depresjon jeg finner fram til da, kan en kanskje si. Programmet med Allaistar Cambell var en hjelp i så måte. Det viste så tydelig hvordan det kan være å leve med depresjoner. Hvor lite eller mye en selv kan gjøre med det, og at det at en melder seg ut av det meste en periode ikke er bare en unnskyldning. Det gjorde godt å se andre sette ord på det jeg selv opplever. Det gjorde godt å få se det utenfra, ikke kun innenfra.

Om det jeg skriver her i dag betyr noe for noen andre enn meg selv, aner jeg ikke. Men jeg skriver det likevel. En kan ikke gjøre alt for alle andre bestandig. I blant må det være nok å gjøre noe kun for seg selv. Å skrive hjelper meg med å se ting i perspektiv. Og perspektiv trenger jeg. Det trenger vi alle. 

Bildene ble tatt utenfor døra mi for noen minutter siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Tyskertøser, kvinner og barn i Syria, og et dreiekurs.

I dag våknet jeg til ti grader ute, men jeg har ca 24 inne. Joda, innetemperaturen er kanskje litt høy innendørs, men jeg liker det slik. Jeg har det med å like ting. I hvert fall enkelte ting. I blant. Selv om jeg nok hadde fått mest på «hva jeg ikke liker lista», om jeg skrev ned disse tingene, men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Det er mye jeg ikke har tenkt å gjøre. Antagelig langt mer enn jeg har tenkt å gjøre. I morgen har jeg likevel tenkt å starte opp et lite keramikkurs. Eller nærmere bestemt dreiekurs. Jeg fikk en forespørsel fra Hieronimus her i Bergen om jeg kunne tenke meg å hjelpe til litt, og det kunne jeg selvfølgelig. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe for angst. Men de tilbyr i tillegg muligheten til å arbeide med kunst. Så vidt jeg har forstått går det mest i maling og keramikk. I tillegg driver de sitt eget galleri, og har kurs for voldsutsatte kvinner, bare for å nevne noe av det de tilbyr.

Det er ikke bare jeg som ikke alltid er så glad i å gjøre ting. Regjeringen, for eksempel, vil ikke hjelpe kvinnelige Syriafarere med barn hjem til Norge. Samtidig tar de støtten til glutenfri mat, briller og tannregulering fra de ungene som tross alt finnes her, og satser på å gi avgiftslette på de dyreste bilene kun rike kan kjøpe, og tilskudd til ei pille homofile menn kan ta i stedet, slik at de slipper å ha beskyttet sex med andre menn. Pillen gjør at de kan droppe kondomen. Og ei slik pille høres veldig bra ut, men det er det jo mye som gjør, uten at en får det gratis av den grunn. Satt opp mot de nevnte kuttene, framstår prioriteringen i mine øyne litt merkelig, uten at jeg ser på dette som et innlegg for eller i mot homofili av den grunn. I mitt hode er det vel snart på tide at vi godtar folk som den de er, så den diskusjonen bør legges død like godt først som sist. 

Jeg lurer på hvordan historien til den nåværende regjeringen vil bli oppfattet, når den får noen år på baken, slik at vi kan se den litt utenfra. I dag leste jeg en artikkel om hva som skjedde med kvinner i Finnmark da krigen gikk mot slutten. Hvordan norske soldater - jepp, norske - voldtok og snauklipte dem som hadde hatt en forhold til en tysker. Der og da følte vel enkelte at dette handlet om rettferdighet, men i dag er det vel få som ser slik på det. Jeg tviler på at historien om barna og kvinnene i Syria vil framstå noe bedre når noen år får gått. I stedet blir det vel nok en skamplett på Norges selvgode overflate. Mens Erna, Siv og Sylvi neppe kommer til å framstå som de som reddet landet, men heller som de som raserte velferden til store grupper.  

Det var nå det. Eller slik gikk no dagan, som en sier. Her hos meg ramlet jeg ned i ei lita dump for noen uker siden, men håper jeg klarer å kravle meg opp igjen med det første. Plutselig ble livet mitt litt tomt og meningsløst, det ble mange timer på sofaen framfor tv-skjermen, og lite tid brukt på atelieret. Men sånn er det i blant. Og siden jeg er diagnostisert med en tilbakevendende depressiv lidelse, er det vel ikke annet å forvente. En får bare ri´an av, som en sier. Og ute skinner solen, mens jeg straks skal bort til kjæresten og drikke en kopp kaffe og spise et kakestykke. Så noen lyspunkt finnes. De gjør gjerne det, for de fleste av oss. Vi sliter bare med å få øye på dem til tider, og i tillegg verdsette dem. På den annen side, er du et sykt, norsk barn i Syria, stå kanskje ikke lyspunktene i kø.

Det øverste bildet var det min yngste datter som tok av meg for noen år siden. Hun kalte det "My beautiful dad." Maleriet lagde jeg selv for ganske mange år siden, og det er i dag malt over, men det handlet om å bli trykket ned og gjort hjelpeløs. Det vil si et overgrep. Om du ikke ser det i første omgang, så kommer det en gigantisk tommel ned for å skvise personen som ligger der. Jeg synes dette bildet illustrerer ganske godt hvordan jeg opplever holdningen til regjeringen overfor svake grupper.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Sex, penisstørrelse, kvinnens underliv, megaorgasmer og rævpuling.

Dagen startet med å titte innom sosiale medier og aviser på nett. Slik den alltid gjør. Og mye av det som bringes til torg der, har ord som naken, sex, underliv, penisstørrelse, kvinnens underliv, megaorgasmer eller en eller annen form for henvisning til vold i overskriften, slik dette innlegget mitt også har i dag. I tillegg har avisene en jevn strøm med videosnutter som begynner med slikt som « se hva som skjer etter dette». Men, ofte skjer det veldig lite, dessverre. Og i hvert fall altfor lite til å rettferdiggjøre tiden du må bruke på å se en reklame eller tre, før videoen det ble reklamert for vises. Så slike ting holder jeg meg stort sett unna. Jeg føler meg jo alltid lurt om jeg klikker meg inn på dem, og det å føle seg lurt er ingen god følelse.

Nå har årets statsbudsjett blitt lagt fram. Jeg vet ikke om det fikk deg til å føle deg lurt, men lurt ble du nok uansett. For ting som i blant høres bra ut, er ikke nødvendigvis bra for deg eller folk som deg. For eksempel blir en bil som BMV M2 hele 160 000 kroner billigere nå. Men hvem kjøper egentlig en slik bil, og hvor mange blir solgt i løpet av et år. Kanskje ikke så mange. Men, de som blir solgt, blir nok stort sett solgt til såkalte «entusiaster», dvs til folk som har nok penger til slikt. Ikke til deg som er i markedet for en tre til fem års gammel bruktbil, gjerne en stasjonsvogn stor nok til å romme hele familien pluss barnevogn og annen bagasje når du skal til Legoland. Om du har råd til Legoland i det hele tatt. Så dette avslaget er egentlig bare nok en skattelette til dem med mye penger, slik trenden har vært de siste årene. Og de pengene må jo hentes et sted, så de blir tatt fra de som har minst. Slik som briller og tannregulering til barn, bleier til eldre, hjelp til glutenfri kost for dem som blir syke av noe annet, bostøtte til de som har minst, bilstøtte til handikappede osv osv. Og dette kan bli deg, eller noen som står deg kjær, helt plutselig. Din mor eller din far, dine søsken eller dine barn. Om det dukker opp sykdom, ulykker, eller at noen mister jobben. Så klart du blir lurt av populismen til regjeringen. Spesielt om du stemte på noen av dem som sitter i den. Den må svi, eller den vil komme til å svi. Gjerne brått, plutselig og overraskende. På godt norsk kalles det å blir rævpult. Vi blir rævpulte alle sammen, noen foreløpig bare med en lillefinger, men mange er ikke klar over det enda, på grunn av store doser populistiske glidemidler og distraksjoner. Klar over det blir du først i det det begynner å gjøre vondt nok. Og det skjer gjerne når alle glemte valgløfter og de brutte illusjonene dine skal samlet opp der bak. 

Nok om det. Livet går videre, selv om småfolk, eldre og syke får stadig mindre å rutte med, og forskjellene mellom rik og fattig øker. I mitt liv tar kunst en god del plass. Ikke i form av kjøp, jeg er tross alt fattig, men i form av å lage den. Og for tiden går det i keramikk, som du kan se av bildene. 

Å arbeide med kunst er stort sett moro. Det som ikke er moro er om noe blir ødelagt, eller om du ikke får til det du vil. Men jevnt over er det ganske gøy, utviklende og tilfredsstillende. I tillegg er det sosialt, i hvert fall om du deler atelier med noen. Og det gjør jeg. Tre dager i uka er jeg på atelieret noen timer. Og det gjør meg godt. Det gjør hele forskjellen i livet mitt. Jeg er tross alt ufør og har en del fysiske og psykiske utfordringer, men det å arbeide får meg til å finne en mening i tilværelsen likevel. Det gir meg en grunn til å stå opp om morgenen. Ikigai, kaller japanerne det: En grunn til å være til. Og alle har sitt personlige Ikigai i seg. Du også. Enten du vet det eller ei. Samfunnsmessig hadde det kanskje vært bedre om slike som jeg visket ut mitt Ikigai og døde relativt kjapt, for da kunne jo Erna og co spart noen penger der. Men, siden jeg fortsatt lever, spiser de bare opp litt av inntekten og livskvaliteten min hvert år, og begrenser livet mitt i stedet for å ta det. De plukker en liten bit her, og en liten bit der. Akkurat nok hver gang til å skape fortvilelse hos folk som meg, men likevel ikke nok til at folk flest bryr seg. Det er en balansekunst det der. Men kanskje ikke en kunst jeg selv vil applaudere, eller du burde applaudere. Alt som kalles kunst er ikke nødvendigvis god kunst. 

Vi trenger alle menneskelig kontakt. Vi trenger berøringer, mentale og fysiske. Vi trenger motgang og medgang. Vi trenger kjærlighet i livene våre, å få gi og ta i mot. Vi trenger en mening, vi trenger vår egen Ikigai, og vi trenger å føle oss som en del av et fellesskap. I tillegg trenger vi et sted å bo, vi trenger klær, mat og varme. I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Det er mange rundt oss som sliter. Ingen av de som sliter blir bedre av at rike Norge med sine millionærer og milliardærer tar fra dem det lille de har. Ingen kommer heller ut i jobb av å bli fortvilet og utestengte fra samfunnet og dets tilbud. I stedet blir de i sykere, svakere, hjelpeløse. Snart er det slik at de fattigste ikke har salt til såret en gang. Og da blir de numne. Livet slutter å bety noe. De blir til ingenting. Jeg håper ikke det vil skje med deg, eller noen du bryr deg om.

Bildene viser noen store fat jeg holder på med. De er ikke dreide, men håndbygde, og er ca førti cm i diameter. Faren for at de sprekker i bunnen under tørkingen er absolutt til stede, men en får leve i håpet om at det går bra.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

I dag er det som nevnt verdensdagen for psykisk helse, og i de senere år har det kommet mer åpenhet rundt tema som dette. Ikke kun blant folk flest, men også blant mer kjente mennesker. Forbildene våre. En av dem som har vært åpen om sin bipolare lidelse, er Sinead O´Connor. Og det trenger vi, vi trenger åpenhet,  i denne vår tid med silikon, dyre merkevarer og et håpløst jag etter status og det perfekte.

I dag er en fin dag i Norge (for noen).

Solen skinner over Bergen. Eller solA, som de sier der jeg kommer fra. Hadde jeg kommet fra Somalia, ville jeg kanskje sagt qorraxda, forteller google oversetter meg. Men jeg kommer ikke fra Somalia, heller ikke fra Polen, Afganistan eller Syria, jeg kommer fra det indre Østlandet, så for meg var det en gang i tiden solA, som gjaldt. Men det er lenge siden, nå er det 40 år siden jeg flyttet til Bergen, så språket har forandret seg litt etter som tiden gikk. Uansett, sommerEN her vest kom med et lite hikst helt på slutten, og vi har fått et par fine dager. Det gjør jo ikke akkurat vondt det.

Noe som derimot gjør vondt, er å se spalteplassen enkelte politikere får i pressen. Som for eksempel Siv Jensen. Når et parti får 8,2 % oppslutning i et valg, så blir det litt uinteressant å lese artikkel opp og artikkel ned om at de skal «bli tøffere» og tydeligere på den politikken de står for. Det er jo ikke mangel på tøffhet som er problemet til Frp, det er politikken de fører som fører til at folk ikke stemmer på dem, og spredningen av fremmedfrykt. At de så etter hvert får et brunt stempel på det de holder på med, burde i mine øyne forundre verken dem selv eller andre. Det er jo ikke så mange andre politiske farger igjen å velge mellom, i et system som vi har med mange partier og kolører. Mange farger er allerede tatt. Er du opptatt av miljøet, er du unektelig grønn. Er du opptatt av å dele på godene, er du rød. Er du opptatt av å sikre dem som har mest gjennom å ta fra dem som har minst, så er du blå. Og er du opptatt av og bruker fremmedfrykt som en strategi for å få makt, så drar det seg vel til mot det litt grumsete, og blant de grumsete fargene finner en jo gjerne brunt i forskjellige valører, eller det tenderer mot svart. Surprise, surprise. Og så kan en jo hisse seg opp over det, og få spalteplass i offerrollen sin, og skrike opp om å bli tøffere. Skrekk og gru. Jeg er usikker på om det er det dette landet vårt og folka som bor her trenger. I mine øyne, er den lille gruppen i det politiske Norge som sprer frykt og fremmedhat, mye skumlere enn at det bor noen fra et annet land i nabolaget mitt.

At frykten som Frp er med på å nøre opp under berører enkeltmennesker tungt, er en konsekvens som de færreste på den siden av politikken ser ut til å bry seg om. På samme vis som at de blå ikke ser ut til å bry seg, om at godene de svakeste i samfunnet har fått så de kan leve mest mulig verdig, langsomt kuttes bort og forsvinner. Det gjelder jo uansett kun de syke og de som falt utenfor. Ikke dem selv. Høyre er likevel rause når de støtter lønnsøkning til politikerne på stortinget, og skattelette til de som har for mye. Den skal de ha.

I går så jeg på Stjernekamp. Og en av låtene som utmerket seg,  ble framført av Sondre Mulongo Nystrøm. Navnet i seg selv, forteller sitt om et opphav som kanskje ikke er det enkelte ynder å kalle urnorsk, og ja - hudfargen også. Sånt kan komme med en pris. Noe Sondre fortalte om både med ord, mimikk og sang. Hva som framstår som farlig ved ham, vet jeg ikke. Hvor mange farlige folk som kommer hit til Norge, vet jeg heller ikke. Folk flest er jo greie og vil bare ha et nogenlunde greit liv, akkurat slik som jeg vil ha. Tenker jeg. Men jeg tenker jo så mye. Og det kan jo hende hele tankegangen er tuftet på at det visstnok skal finnes en dråpe taterblod i meg, donert av en oldemor på farssiden.

Tatere ble også brukt som skremsel. Akkurat som samer, jøder og nordlendinger har blitt. Jepp, nordlendinger. Kom du til Oslo på syttitallet og snakket nordlandsk, så sleit du litt med å få leie bolig. Siden ble det lettere, for da kom pakistanerne, og da ble det de som ble «fienden». Og fiender trenger vi visst. I hvert fall trenger enkelte fraksjoner det, om ikke annet enn for å ha noe å samle seg om. Noe enkelte politikere vet å utnytte. Slik at fremmedfrykten ender opp som et røykteppe, der de selv kan sitte i skjul og konsentrere seg om ting de ikke vil at folk skal vite noe om. For jo, slik det ser ut nå, vil de som har sin brede godt plassert på taburetten helst ikke at vi skal få vite for mye. Det er jo ikke bare for å ha noe å drive på med, at høyre med Erna i spissen ikke vil at samfunnet skal få innblikk i slikt som avtaler og kalendere, hvem de snakker med, og hva de snakker om.

«Graset er grønt for alle», sang Alf Prøysen i visa om Jørgen Hattemaker. Men det er kanskje det eneste som er for alle etter hvert. 

Sånn. Det var det. Nok om Siv og fremmedfrykt, nok om Erna og ranet av de svake i samfunnet. Solen skinner, jeg har kaffe i koppen, og dagen tegner til å bli ok. I går kom bonusdatteren min hjem på ferie, neste uke kommer datteren min, og så blir det vel en fellesmiddag eller to mens de er hjemme. Det blir bra. Det er ikke så ofte alle er samlet. Sånn er det for mange av oss. Ungene flytter ut, studerer og etablerer seg. Slik jeg selv gjorde, da jeg reiste vestover til Bergen for 40 år siden. Men heldigvis slipper de fleste av oss å reise til et land hvor politikerne er mest opptatt av å få folk til å hate oss.

Dagens bilder viser et veggobjekt i leire jeg så vidt har startet på, pluss et selvportrett jeg ga tittelen Tater.

Ha en fin dag i Norge.

Bjørn

Dagens link: 

Dessverre fant jeg ikke Sondre Mulongo Nystrøm sitt innslag fra Stjernekamp på YouTube, så her kommer Karpes originalversjon i stedet. Ta deg tid til å se den.

Som et tre av ideer som sprer grenene, opp, opp...

Regn, vind og stengte veier i løpet av natten i Bergen. Men her jeg sitter er det tørt, som det gjerne er innomhus. Likevel, nå har høsten kommet. Det nytter ikke å lure seg selv lenger. Samtidig er det rart at sommeren gikk så kjapt. I mitt hode er det ikke lenge siden løvet sprang, og jeg gledet meg over alt det grønne og at varmen var kommet. Men nå er det altså høst. Og så kommer vinteren. Og kulden. Og snøen. Og det er noe dritt. Men heldigvis kommer våren igjen etter det. Yeiii.

Forrige mandag leverte jeg inn to veggobjekt/fat til Årsutstillingen for kunsthåndverkere på Kode i Bergen, etter å ha kommet igjennom første juryering. Fredag falt dommen, og i går måtte jeg dra den tunge veien og hente arbeidene mine igjen. Jeg kom dessverre ikke videre denne gangen. Og det var litt kipt, kjenner jeg. Noe som medførte at jeg gikk rett inn i gamle vaner med å rakke ned på meg selv, og opplevde derfor også at hentingen ble litt som «The walk of shame». Å ikke strekke til er jo aldri moro. Og jeg glemte fullstendig at 1216 verk var levert inn, og at jeg var en av 87 som gikk videre etter første juryering. Noe som jo er en anerkjennelse i seg selv. Likevel, det suger at jeg ikke gikk videre etter andre juryering også, kjenner jeg, og det ble vanskelig å holde fast ved noe positivt.

Vi opplever alle slike slike ting som å ikke gå videre i en konkurranse i løpet av et liv. Alt er jo en konkurranse. Hvem er rikest, hvem er penest, hvem er lykkeligst? Men vi kommer igjennom det om det ikke går helt vår vei. Se bare på alle idrettsfolk som forsøker igjen og igjen. 

Ofte handler det å kunne bære nederlaget, samtidig om å opprettholde en fasade. Greier vi det, er mye oppnådd. Selv er jeg vel kanskje ikke en av dem som er mest opptatt av fasaden. Jeg opplever at mange har det verre på det feltet. For eksempel har jeg erfart at hvis noen forsøker å kutte røyken, slanke seg eller lignende, så vil de ikke si det noen. I mitt hode er motivasjonen for et slikt valg at de ikke vil blir konfrontert med nederlaget om de ikke klarer det de forsøkte seg på likevel, og kanskje er redde for at noen vil godte seg over nederlaget deres. Men det der har jeg aldri fått til. Jeg forteller det i stedet om jeg forsøker på noe. Og så må jeg også forsøke å stå oppreist om ting ikke går min vei. Noe det selvfølgelig ikke alltid gjør. Men alt trenger jo ikke å skjules. Ikke nederlagene vi møter, skuffelser, sorgen, tilkortkommenhet eller utfordringene vi ble gitt i livet. Det er lite vi egentlig trenger å skjule, som vi likevel skjuler. Jeg kunne for eksempel skjult at jeg sendte søknad til Årsutstillingen, og så ville ingen fått vite at jeg ikke kom med. Men det ville vært latterlig. Det var jo kjempemoro å søke, og enda mer morsomt å komme gjennom første juryering. Det gjorde at jeg ble stolt av meg selv. Så hvorfor skulle jeg unnlate å dele den gleden? Nei, det blir for dumt. 

Ei dør ble lukket, nå må jeg åpne noen nye. Og allerede nå er tankene i full gang med å utvikle det jeg lærte da jeg laget de nevnte arbeidene, og se hva som skjer videre. Arbeidene mine var jo ikke dårlige, de passet bare ikke inn i konseptet denne gangen. Likevel kan de ble bedre. Og det skal ikke stå på ideer. Jeg har veldig lyst til å utvikle dem videre. Det blir som et tre av ideer som sprer grenene og strekker seg, opp, opp.... 

Hvilken gren jeg vil velge å følge i tiden som kommer, vet jeg ikke enda, det er slikt som viser seg etter hvert. Men jeg tror det blir gøy å jobbe videre, bare jeg blir ferdig med å rakke ned på meg selv først. Den indre stemmen vår er jo ikke alltid av det hyggeligste slaget, og i blant bruker vi litt tid på å overdøve den og samle oss igjen. Selv føler jeg at jeg er godt på vei allerede, og det har bare gått to dager siden jeg møtte skuffelsen og min indre stemme begynte å plukke meg fra hverandre bit, for bit, til jeg sto naken og avslørt for mitt indre øye.

Det er søndag. Livet går videre. Jeg har vannet blomstene mine og spist frokost. I går lagde jeg middag til min kjære og meg selv, og det smakte godt. Denne gangen ble det en thai-inspirert kyllingrett. Du kan finne oppskriften her.

I dag blir det ikke gjort så mye. Det er jo søndag. Men i morgen er det tilbake på atelieret, og jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre der. Sånn sett er jeg tross alt heldig. Det er mange av som er heldige. Vi må bare forstå det, og minne oss selv på det i blant.

De to øverste bildene viser de nevnte keramikkarbeidene. De er ganske store, ca. 50 cm i diameter. Det nederste bildet viser kyllingretten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Fremmedfrykt og manipulering, leire og lungemos.

Det nærmer seg Årsutstillingen for norske kunsthåndverkere. For en tid siden leverte jeg inn en søknad med foto av noen av arbeidene mine, og kom gjennom første juryering med to objekt for vegg. Nå på mandag skal de fysiske arbeidene leveres inn, for juryering nummer to. Om jeg er spent? Joda, det er vel en måte å si det på det. Men jeg legger ikke forventningene for høyt. Det er mye å velge mellom for dem som skal sette opp utstillingen, og et trangt nåløye å komme igjennom for en gammel pottemaker. Men det hadde jo vært morsomt å få se arbeidene sine henge i slik setting nå på tampen av karrieren. Jeg skal ikke unnslå det.

Enten jeg nå kommer gjennom juryering nummer to med arbeidene mine eller ei, føler jeg at jeg allerede har fått en viss anerkjennelse for det jeg holder på med for tiden. Og slikt er inspirerende. Så jeg ser fram til separatutstillingen jeg skal ha i mai. Mange av arbeidene mine der, vil nok være som en forlengelse av det jeg søkte årsutstillingen med. Har en først kommet inn på et spor, så tar det jo i blant en stund før en hopper av det igjen. 

Det er mange felt en kan konsentrere seg om når det kommer til leire. Ikke alt trenger å handle om lysestaker, kopper eller andre bruksting. En trenger heller ikke å være opptatt av at noe skal selges. I blant er det å få lov til å arbeide med noe absolutt nok i seg selv. 

For egen del er jeg for tiden opptatt av japansk keramikk. Samtidig er jeg opptatt av det plastiske i leira, og jeg liker at det sitter igjen spor av selve arbeidsprosessen når verket er ferdig. Det gjør med andre ord ikke noe om det sitter et synlig fingermerke der, eller spor etter et redskap jeg brukte til å kappe vekk noe. Jeg tenker at slike ting er med på å fortelle en historie. I og i mitt hode er det bedre med historie enn historieløshet. 

Det går mot kommunevalg. Mye handler derfor om nye løfter fra politikerne, og bortforklaringer rundt at de ikke holdt de forrige løftene de ga. Og folk biter på. Vi er enkle sånn. Vi glemmer historien og at dette har vi hørt mange ganger før, og hiver oss etter smulene som blir tilbudt her og nå nok en gang, mens vi glemmer at indrefiletene er utenfor rekkevidde for folk flest uansett. Og selv om det virker nesten latterlig på i hvert fall meg, så finnes det folk der ute som virkelig tror at bompengene vil forsvinne bare valget er over. Om ikke alt, så i hvert fall et stort jafs av dem. Selv tror jeg det blir få forandringer som monner der. Og om det ble noen, så ville jo regningen måtte dekkes inn på annen måte. På samme vis som regjeringen har gjort over tid nå, ved å ta penger og goder fra dem som trenger det mest, slik at de som har mer enn de trenger kan få skattelette. 

Noe av det verste er i mine øyne likevel hvordan det fremmes fremmedhat for at politikerne skal få holde på taburettene sine. For jo, jeg opplever det som at det er det som skjer. Flyktinger og innvandrere er roten til alt vondt nok en gang. Slik har det vært i lang, lang tid. Og folk biter på. Blir redde. Det virker, med andre ord. Og selv om eldre- og folkehelseminister Listhaug bruker tiden og energien på å spre frykt framfor å bruke muligheten til å fokusere på, pluss litt vilje til å ivareta de eldres behov og daglige liv, så biter folk likevel på. Så får det heller være så som så med pensjonene, sykehjemsplassene - private eller andre - nedbemanning og det som hører med,  at ytre høyre går løs på moskeer eller at trusselnivået høynes pga av økt fare for ny terror fra ytre høyre. Frykten for mørke hudfarger er sådd, og den må holdes ved like, og helst overdøve mer reelle farer. En felles fiende er alltid til god hjelp slik. Enten det er snakk om båtflyktninger, uføre eller andre som står lagelig til for hogg, og i tillegg har få muligheter til å forsvare seg.

Jeg vet ikke hvordan dette valget vil ende. Jeg vet ikke hvem som vil få makt, eller hvor.  Men jeg  er ganske sikker på at det uansett ikke vil påvirke livet mitt i en eksplosiv positiv retning. Mange av de godene jeg som ufør hadde for bare noen år siden, er borte, og de vil neppe gjeninnføres. Opposisjonen vil alltid skrike opp når sparekniven påvirker svake grupper negativt, men de reverserer det ikke om de selv kommer til makten. Da skyldes alt på dem som satt vaglet på taburetten før dem, og alt mulig annet de kan hoste opp av bortforklaringer.

I dag er jeg hjemme fra atelieret. Og for noen dager siden kjøpte jeg litt lungemos, som jeg planlegger å ha til middag i dag. Grunnen er at en kollega nevnte at hun nylig hadde spist det, og da ble minner fra min egen barndom vekket. Slik jeg husker det, blandet vi inn litt makaroni i lungemosen for å drøye retten litt, så det vil jeg forsøke. Antagelig smaker det høgg, men det er gøy å forsøke på noe fra barndommen, kjenner jeg. Sist gang jeg ble fristet av noe slikt, kjøpte jeg blodpølse. For det mente jeg å huske smakte godt. Noe det ikke gjorde lenger. Så det forsøker jeg neppe igjen. Selv om mye kan bli det, så blir ikke alt bedre av å forsøke flere ganger. Ikke i hverdagen og på privaten, og ikke i politikken.

Bildene viser et par detaljer av arbeidene jeg søker inn til Årsutstillingen, slik de var før de ble brent.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Jeg satt tørt i bilen, mens de to kysset hverandre i regnet.

Det er vått. Stort sett. Mye regn om dagen, med andre ord. Selv hater jeg det, men ikke alle ser ut til å bry seg like mye. Da jeg for noen dager siden kjørte hjem fra atelieret, åpnet plutselig slusene seg, og det ramlet ned vann i bøtter og spann. Et skikkelig skybrudd. Og der, på et hjørne, midt i regnet i Bergen by, sto det et par i tjueårene og kysset hverandre dypt og inderlig. Kliss våte, antagelig, men det affiserte dem ikke. De bare kysset videre.

Jeg syntes det var ganske fint å se de to som sto der og kysset så inderlig. Alle andre hadde søkt ly, men ikke de. De var bare opptatt av seg selv. Og noen ganger er det helt ok å være opptatt av seg selv. Det må det være lov til å si. Selv i disse tider hvor politikerne slåss med både enkle og simple knep for å sikre seg selv, og langt mindre for å sikre de som har det vanskelig i landet vårt. De to som kysset var uansett ikke opptatt av å lure noen, tror jeg. De hadde ingen skjult agenda. 

Å gjemme seg bak en skjult agenda er det mange som gjør.  Vi har nok alle møtt dem også. De ønsker noe, og så kaster de et slør over deg slik at du ikke lenger blir i stand til å se hva det egentlig handler om. Og blir de gjennomskuet, så nekter i de, og forsøker å framstå som helt uskyldige. Gjerne som et offer. Mange er så flinke til å manipulere, at du ikke får gjort noe selv om du gjennomskuer dem. For kanskje har de i tillegg manipulert hele kretsen rundt deg, og går uten hemninger inn i offerrollen, slik at du i verste fall ender opp som synderen, og manipulatoren som den uskyldige og misforståtte. Om dette er et tema som interesserer, enten fordi du selv mistenker at du er utsatt for en manipulator, eller ser at andre er det, så gjør et lite søk på google. Da vil det dukke opp både råd og forklaringer i forhold til dette med manipulasjon.

Det er søndag. I går lagde jeg lasagne hos kjæresten. I dag blir det rester. Lasagne er best dagen etter, sies det. Så selv om det smakte ganske fortreffelig i går, har jeg altså noe å glede meg til i dag også. Jeg liker å ha noe å glede meg til. Samtidig hater jeg å grue meg til ting. I perioder opplever jeg likevel at jeg gruer meg til ting oftere enn jeg gleder meg, så det handler dessverre ikke alltid om hva en selv velger. Årsakene til manglende valgfrihet kan være mange. Og det er ikke alt vi er herre over og klarer å gjøre noe med. Då får vi gjerne tre valg å forholde oss til. Vike fullstendig unna, henge med, mens vi svelger kameler og stolthet og later som ingenting, eller stå opp mot det en gruer for. Alt kommer med en potensiell gevinst og en potensiell pris. 

Selv om jeg gruer meg til ting, gleder jeg meg altså også i blant. Og nå om dagen gleder jeg meg til å se den ferdige filmen av et intervju som ble gjort av meg. Det ble filmet i forbindelse med min siste maleriutstilling. Foreløpig har jeg fått se råutkastet, og det var veldig kjekt. 

Det dukker gjerne opp noe en ikke liker, som en blir gjort oppmerksom på når en ser seg selv på film. Akkurat som når en ser seg selv på bilder. Likevel føler jeg at jeg for egen del får et klarere bilde av hvordan jeg framstår når jeg får se meg selv litt utenfra. Å se meg selv tydelig kan jeg oppleve som vanskelig i blant, og føler jeg lett ender opp et sted mellom illusjon og virkelighet, som gjør meg usikker. Å bli filmet blir en slags korrigerende kraft i denne kampen.  Hvorfor det er slik at jeg sliter med se et ærlig bilde av meg selv, skyldes nok oppveksten min, der jeg måtte tilpasse den jeg framsto som i forhold til trusselbildet i hjemmet. Et bilde som kunne være ganske uoversiktlig. Jeg var derfor sjelden ærlig i  familiesituasjonen. For ærlighet straffet seg. I stedet forsøkte jeg å dempe aggresjon ved et skinn av positivitet og underkastelse.

I dag forsøker jeg ikke på samme vis å dempe aggresjon som måtte bli rettet mot meg, eller underkaste meg mennesker som forsøker å ta makt, rettigheter, identitet og sjelefred fra meg. Det kommer dessverre også med en pris. Til tider kan den prisen oppleves som høyere enn det en må betale ved å unnvike og harmonisere, men det er bare tilsynelatende. For gir en avkall på seg selv, blir det ikke så mye igjen. Trust me. 

Det er søndag. Blomstene mine er vannet, frokost spist, og jeg har fått satt på en klesvask. Senere skal jeg som nevnt spise lasagnerester sammen med kjæresten, og så blir det vel tv og data utover kvelden. Hvordan din søndag er og vil bli videre utover, vet jeg ikke, men jeg håper den vil blir bra. Det samme håper jeg for de to som sto og kysset i regnet. Kanskje vi alle burde forsøke akkurat det, kysse litt mens regnet bøtter ned over oss. Det ville nok ikke skade.

Det øverste bildet viser gårsdagens lasagne, mens bilde nummer to viser en fiskerett kjæresten serverte meg her en dag. Smakte utmerket. Og ja, det blir litt mye matbilder for tiden, og mindre av kunst jeg lager. Det skyldes at jeg holder på med et ganske stort objekt som består av knuste keramikkskår, som tar veldig lang tid, så det blir lite som avfotograferes. Men her kan du se litt av det:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: