I dag er en fin dag i Norge (for noen).

Solen skinner over Bergen. Eller solA, som de sier der jeg kommer fra. Hadde jeg kommet fra Somalia, ville jeg kanskje sagt qorraxda, forteller google oversetter meg. Men jeg kommer ikke fra Somalia, heller ikke fra Polen, Afganistan eller Syria, jeg kommer fra det indre Østlandet, så for meg var det en gang i tiden solA, som gjaldt. Men det er lenge siden, nå er det 40 år siden jeg flyttet til Bergen, så språket har forandret seg litt etter som tiden gikk. Uansett, sommerEN her vest kom med et lite hikst helt på slutten, og vi har fått et par fine dager. Det gjør jo ikke akkurat vondt det.

Noe som derimot gjør vondt, er å se spalteplassen enkelte politikere får i pressen. Som for eksempel Siv Jensen. Når et parti får 8,2 % oppslutning i et valg, så blir det litt uinteressant å lese artikkel opp og artikkel ned om at de skal «bli tøffere» og tydeligere på den politikken de står for. Det er jo ikke mangel på tøffhet som er problemet til Frp, det er politikken de fører som fører til at folk ikke stemmer på dem, og spredningen av fremmedfrykt. At de så etter hvert får et brunt stempel på det de holder på med, burde i mine øyne forundre verken dem selv eller andre. Det er jo ikke så mange andre politiske farger igjen å velge mellom, i et system som vi har med mange partier og kolører. Mange farger er allerede tatt. Er du opptatt av miljøet, er du unektelig grønn. Er du opptatt av å dele på godene, er du rød. Er du opptatt av å sikre dem som har mest gjennom å ta fra dem som har minst, så er du blå. Og er du opptatt av og bruker fremmedfrykt som en strategi for å få makt, så drar det seg vel til mot det litt grumsete, og blant de grumsete fargene finner en jo gjerne brunt i forskjellige valører, eller det tenderer mot svart. Surprise, surprise. Og så kan en jo hisse seg opp over det, og få spalteplass i offerrollen sin, og skrike opp om å bli tøffere. Skrekk og gru. Jeg er usikker på om det er det dette landet vårt og folka som bor her trenger. I mine øyne, er den lille gruppen i det politiske Norge som sprer frykt og fremmedhat, mye skumlere enn at det bor noen fra et annet land i nabolaget mitt.

At frykten som Frp er med på å nøre opp under berører enkeltmennesker tungt, er en konsekvens som de færreste på den siden av politikken ser ut til å bry seg om. På samme vis som at de blå ikke ser ut til å bry seg, om at godene de svakeste i samfunnet har fått så de kan leve mest mulig verdig, langsomt kuttes bort og forsvinner. Det gjelder jo uansett kun de syke og de som falt utenfor. Ikke dem selv. Høyre er likevel rause når de støtter lønnsøkning til politikerne på stortinget, og skattelette til de som har for mye. Den skal de ha.

I går så jeg på Stjernekamp. Og en av låtene som utmerket seg,  ble framført av Sondre Mulongo Nystrøm. Navnet i seg selv, forteller sitt om et opphav som kanskje ikke er det enkelte ynder å kalle urnorsk, og ja - hudfargen også. Sånt kan komme med en pris. Noe Sondre fortalte om både med ord, mimikk og sang. Hva som framstår som farlig ved ham, vet jeg ikke. Hvor mange farlige folk som kommer hit til Norge, vet jeg heller ikke. Folk flest er jo greie og vil bare ha et nogenlunde greit liv, akkurat slik som jeg vil ha. Tenker jeg. Men jeg tenker jo så mye. Og det kan jo hende hele tankegangen er tuftet på at det visstnok skal finnes en dråpe taterblod i meg, donert av en oldemor på farssiden.

Tatere ble også brukt som skremsel. Akkurat som samer, jøder og nordlendinger har blitt. Jepp, nordlendinger. Kom du til Oslo på syttitallet og snakket nordlandsk, så sleit du litt med å få leie bolig. Siden ble det lettere, for da kom pakistanerne, og da ble det de som ble «fienden». Og fiender trenger vi visst. I hvert fall trenger enkelte fraksjoner det, om ikke annet enn for å ha noe å samle seg om. Noe enkelte politikere vet å utnytte. Slik at fremmedfrykten ender opp som et røykteppe, der de selv kan sitte i skjul og konsentrere seg om ting de ikke vil at folk skal vite noe om. For jo, slik det ser ut nå, vil de som har sin brede godt plassert på taburetten helst ikke at vi skal få vite for mye. Det er jo ikke bare for å ha noe å drive på med, at høyre med Erna i spissen ikke vil at samfunnet skal få innblikk i slikt som avtaler og kalendere, hvem de snakker med, og hva de snakker om.

«Graset er grønt for alle», sang Alf Prøysen i visa om Jørgen Hattemaker. Men det er kanskje det eneste som er for alle etter hvert. 

Sånn. Det var det. Nok om Siv og fremmedfrykt, nok om Erna og ranet av de svake i samfunnet. Solen skinner, jeg har kaffe i koppen, og dagen tegner til å bli ok. I går kom bonusdatteren min hjem på ferie, neste uke kommer datteren min, og så blir det vel en fellesmiddag eller to mens de er hjemme. Det blir bra. Det er ikke så ofte alle er samlet. Sånn er det for mange av oss. Ungene flytter ut, studerer og etablerer seg. Slik jeg selv gjorde, da jeg reiste vestover til Bergen for 40 år siden. Men heldigvis slipper de fleste av oss å reise til et land hvor politikerne er mest opptatt av å få folk til å hate oss.

Dagens bilder viser et veggobjekt i leire jeg så vidt har startet på, pluss et selvportrett jeg ga tittelen Tater.

Ha en fin dag i Norge.

Bjørn

Dagens link: 

Dessverre fant jeg ikke Sondre Mulongo Nystrøm sitt innslag fra Stjernekamp på YouTube, så her kommer Karpes originalversjon i stedet. Ta deg tid til å se den.

Som et tre av ideer som sprer grenene, opp, opp...

Regn, vind og stengte veier i løpet av natten i Bergen. Men her jeg sitter er det tørt, som det gjerne er innomhus. Likevel, nå har høsten kommet. Det nytter ikke å lure seg selv lenger. Samtidig er det rart at sommeren gikk så kjapt. I mitt hode er det ikke lenge siden løvet sprang, og jeg gledet meg over alt det grønne og at varmen var kommet. Men nå er det altså høst. Og så kommer vinteren. Og kulden. Og snøen. Og det er noe dritt. Men heldigvis kommer våren igjen etter det. Yeiii.

Forrige mandag leverte jeg inn to veggobjekt/fat til Årsutstillingen for kunsthåndverkere på Kode i Bergen, etter å ha kommet igjennom første juryering. Fredag falt dommen, og i går måtte jeg dra den tunge veien og hente arbeidene mine igjen. Jeg kom dessverre ikke videre denne gangen. Og det var litt kipt, kjenner jeg. Noe som medførte at jeg gikk rett inn i gamle vaner med å rakke ned på meg selv, og opplevde derfor også at hentingen ble litt som «The walk of shame». Å ikke strekke til er jo aldri moro. Og jeg glemte fullstendig at 1216 verk var levert inn, og at jeg var en av 87 som gikk videre etter første juryering. Noe som jo er en anerkjennelse i seg selv. Likevel, det suger at jeg ikke gikk videre etter andre juryering også, kjenner jeg, og det ble vanskelig å holde fast ved noe positivt.

Vi opplever alle slike slike ting som å ikke gå videre i en konkurranse i løpet av et liv. Alt er jo en konkurranse. Hvem er rikest, hvem er penest, hvem er lykkeligst? Men vi kommer igjennom det om det ikke går helt vår vei. Se bare på alle idrettsfolk som forsøker igjen og igjen. 

Ofte handler det å kunne bære nederlaget, samtidig om å opprettholde en fasade. Greier vi det, er mye oppnådd. Selv er jeg vel kanskje ikke en av dem som er mest opptatt av fasaden. Jeg opplever at mange har det verre på det feltet. For eksempel har jeg erfart at hvis noen forsøker å kutte røyken, slanke seg eller lignende, så vil de ikke si det noen. I mitt hode er motivasjonen for et slikt valg at de ikke vil blir konfrontert med nederlaget om de ikke klarer det de forsøkte seg på likevel, og kanskje er redde for at noen vil godte seg over nederlaget deres. Men det der har jeg aldri fått til. Jeg forteller det i stedet om jeg forsøker på noe. Og så må jeg også forsøke å stå oppreist om ting ikke går min vei. Noe det selvfølgelig ikke alltid gjør. Men alt trenger jo ikke å skjules. Ikke nederlagene vi møter, skuffelser, sorgen, tilkortkommenhet eller utfordringene vi ble gitt i livet. Det er lite vi egentlig trenger å skjule, som vi likevel skjuler. Jeg kunne for eksempel skjult at jeg sendte søknad til Årsutstillingen, og så ville ingen fått vite at jeg ikke kom med. Men det ville vært latterlig. Det var jo kjempemoro å søke, og enda mer morsomt å komme gjennom første juryering. Det gjorde at jeg ble stolt av meg selv. Så hvorfor skulle jeg unnlate å dele den gleden? Nei, det blir for dumt. 

Ei dør ble lukket, nå må jeg åpne noen nye. Og allerede nå er tankene i full gang med å utvikle det jeg lærte da jeg laget de nevnte arbeidene, og se hva som skjer videre. Arbeidene mine var jo ikke dårlige, de passet bare ikke inn i konseptet denne gangen. Likevel kan de ble bedre. Og det skal ikke stå på ideer. Jeg har veldig lyst til å utvikle dem videre. Det blir som et tre av ideer som sprer grenene og strekker seg, opp, opp.... 

Hvilken gren jeg vil velge å følge i tiden som kommer, vet jeg ikke enda, det er slikt som viser seg etter hvert. Men jeg tror det blir gøy å jobbe videre, bare jeg blir ferdig med å rakke ned på meg selv først. Den indre stemmen vår er jo ikke alltid av det hyggeligste slaget, og i blant bruker vi litt tid på å overdøve den og samle oss igjen. Selv føler jeg at jeg er godt på vei allerede, og det har bare gått to dager siden jeg møtte skuffelsen og min indre stemme begynte å plukke meg fra hverandre bit, for bit, til jeg sto naken og avslørt for mitt indre øye.

Det er søndag. Livet går videre. Jeg har vannet blomstene mine og spist frokost. I går lagde jeg middag til min kjære og meg selv, og det smakte godt. Denne gangen ble det en thai-inspirert kyllingrett. Du kan finne oppskriften her.

I dag blir det ikke gjort så mye. Det er jo søndag. Men i morgen er det tilbake på atelieret, og jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre der. Sånn sett er jeg tross alt heldig. Det er mange av som er heldige. Vi må bare forstå det, og minne oss selv på det i blant.

De to øverste bildene viser de nevnte keramikkarbeidene. De er ganske store, ca. 50 cm i diameter. Det nederste bildet viser kyllingretten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Fremmedfrykt og manipulering, leire og lungemos.

Det nærmer seg Årsutstillingen for norske kunsthåndverkere. For en tid siden leverte jeg inn en søknad med foto av noen av arbeidene mine, og kom gjennom første juryering med to objekt for vegg. Nå på mandag skal de fysiske arbeidene leveres inn, for juryering nummer to. Om jeg er spent? Joda, det er vel en måte å si det på det. Men jeg legger ikke forventningene for høyt. Det er mye å velge mellom for dem som skal sette opp utstillingen, og et trangt nåløye å komme igjennom for en gammel pottemaker. Men det hadde jo vært morsomt å få se arbeidene sine henge i slik setting nå på tampen av karrieren. Jeg skal ikke unnslå det.

Enten jeg nå kommer gjennom juryering nummer to med arbeidene mine eller ei, føler jeg at jeg allerede har fått en viss anerkjennelse for det jeg holder på med for tiden. Og slikt er inspirerende. Så jeg ser fram til separatutstillingen jeg skal ha i mai. Mange av arbeidene mine der, vil nok være som en forlengelse av det jeg søkte årsutstillingen med. Har en først kommet inn på et spor, så tar det jo i blant en stund før en hopper av det igjen. 

Det er mange felt en kan konsentrere seg om når det kommer til leire. Ikke alt trenger å handle om lysestaker, kopper eller andre bruksting. En trenger heller ikke å være opptatt av at noe skal selges. I blant er det å få lov til å arbeide med noe absolutt nok i seg selv. 

For egen del er jeg for tiden opptatt av japansk keramikk. Samtidig er jeg opptatt av det plastiske i leira, og jeg liker at det sitter igjen spor av selve arbeidsprosessen når verket er ferdig. Det gjør med andre ord ikke noe om det sitter et synlig fingermerke der, eller spor etter et redskap jeg brukte til å kappe vekk noe. Jeg tenker at slike ting er med på å fortelle en historie. I og i mitt hode er det bedre med historie enn historieløshet. 

Det går mot kommunevalg. Mye handler derfor om nye løfter fra politikerne, og bortforklaringer rundt at de ikke holdt de forrige løftene de ga. Og folk biter på. Vi er enkle sånn. Vi glemmer historien og at dette har vi hørt mange ganger før, og hiver oss etter smulene som blir tilbudt her og nå nok en gang, mens vi glemmer at indrefiletene er utenfor rekkevidde for folk flest uansett. Og selv om det virker nesten latterlig på i hvert fall meg, så finnes det folk der ute som virkelig tror at bompengene vil forsvinne bare valget er over. Om ikke alt, så i hvert fall et stort jafs av dem. Selv tror jeg det blir få forandringer som monner der. Og om det ble noen, så ville jo regningen måtte dekkes inn på annen måte. På samme vis som regjeringen har gjort over tid nå, ved å ta penger og goder fra dem som trenger det mest, slik at de som har mer enn de trenger kan få skattelette. 

Noe av det verste er i mine øyne likevel hvordan det fremmes fremmedhat for at politikerne skal få holde på taburettene sine. For jo, jeg opplever det som at det er det som skjer. Flyktinger og innvandrere er roten til alt vondt nok en gang. Slik har det vært i lang, lang tid. Og folk biter på. Blir redde. Det virker, med andre ord. Og selv om eldre- og folkehelseminister Listhaug bruker tiden og energien på å spre frykt framfor å bruke muligheten til å fokusere på, pluss litt vilje til å ivareta de eldres behov og daglige liv, så biter folk likevel på. Så får det heller være så som så med pensjonene, sykehjemsplassene - private eller andre - nedbemanning og det som hører med,  at ytre høyre går løs på moskeer eller at trusselnivået høynes pga av økt fare for ny terror fra ytre høyre. Frykten for mørke hudfarger er sådd, og den må holdes ved like, og helst overdøve mer reelle farer. En felles fiende er alltid til god hjelp slik. Enten det er snakk om båtflyktninger, uføre eller andre som står lagelig til for hogg, og i tillegg har få muligheter til å forsvare seg.

Jeg vet ikke hvordan dette valget vil ende. Jeg vet ikke hvem som vil få makt, eller hvor.  Men jeg  er ganske sikker på at det uansett ikke vil påvirke livet mitt i en eksplosiv positiv retning. Mange av de godene jeg som ufør hadde for bare noen år siden, er borte, og de vil neppe gjeninnføres. Opposisjonen vil alltid skrike opp når sparekniven påvirker svake grupper negativt, men de reverserer det ikke om de selv kommer til makten. Da skyldes alt på dem som satt vaglet på taburetten før dem, og alt mulig annet de kan hoste opp av bortforklaringer.

I dag er jeg hjemme fra atelieret. Og for noen dager siden kjøpte jeg litt lungemos, som jeg planlegger å ha til middag i dag. Grunnen er at en kollega nevnte at hun nylig hadde spist det, og da ble minner fra min egen barndom vekket. Slik jeg husker det, blandet vi inn litt makaroni i lungemosen for å drøye retten litt, så det vil jeg forsøke. Antagelig smaker det høgg, men det er gøy å forsøke på noe fra barndommen, kjenner jeg. Sist gang jeg ble fristet av noe slikt, kjøpte jeg blodpølse. For det mente jeg å huske smakte godt. Noe det ikke gjorde lenger. Så det forsøker jeg neppe igjen. Selv om mye kan bli det, så blir ikke alt bedre av å forsøke flere ganger. Ikke i hverdagen og på privaten, og ikke i politikken.

Bildene viser et par detaljer av arbeidene jeg søker inn til Årsutstillingen, slik de var før de ble brent.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Jeg satt tørt i bilen, mens de to kysset hverandre i regnet.

Det er vått. Stort sett. Mye regn om dagen, med andre ord. Selv hater jeg det, men ikke alle ser ut til å bry seg like mye. Da jeg for noen dager siden kjørte hjem fra atelieret, åpnet plutselig slusene seg, og det ramlet ned vann i bøtter og spann. Et skikkelig skybrudd. Og der, på et hjørne, midt i regnet i Bergen by, sto det et par i tjueårene og kysset hverandre dypt og inderlig. Kliss våte, antagelig, men det affiserte dem ikke. De bare kysset videre.

Jeg syntes det var ganske fint å se de to som sto der og kysset så inderlig. Alle andre hadde søkt ly, men ikke de. De var bare opptatt av seg selv. Og noen ganger er det helt ok å være opptatt av seg selv. Det må det være lov til å si. Selv i disse tider hvor politikerne slåss med både enkle og simple knep for å sikre seg selv, og langt mindre for å sikre de som har det vanskelig i landet vårt. De to som kysset var uansett ikke opptatt av å lure noen, tror jeg. De hadde ingen skjult agenda. 

Å gjemme seg bak en skjult agenda er det mange som gjør.  Vi har nok alle møtt dem også. De ønsker noe, og så kaster de et slør over deg slik at du ikke lenger blir i stand til å se hva det egentlig handler om. Og blir de gjennomskuet, så nekter i de, og forsøker å framstå som helt uskyldige. Gjerne som et offer. Mange er så flinke til å manipulere, at du ikke får gjort noe selv om du gjennomskuer dem. For kanskje har de i tillegg manipulert hele kretsen rundt deg, og går uten hemninger inn i offerrollen, slik at du i verste fall ender opp som synderen, og manipulatoren som den uskyldige og misforståtte. Om dette er et tema som interesserer, enten fordi du selv mistenker at du er utsatt for en manipulator, eller ser at andre er det, så gjør et lite søk på google. Da vil det dukke opp både råd og forklaringer i forhold til dette med manipulasjon.

Det er søndag. I går lagde jeg lasagne hos kjæresten. I dag blir det rester. Lasagne er best dagen etter, sies det. Så selv om det smakte ganske fortreffelig i går, har jeg altså noe å glede meg til i dag også. Jeg liker å ha noe å glede meg til. Samtidig hater jeg å grue meg til ting. I perioder opplever jeg likevel at jeg gruer meg til ting oftere enn jeg gleder meg, så det handler dessverre ikke alltid om hva en selv velger. Årsakene til manglende valgfrihet kan være mange. Og det er ikke alt vi er herre over og klarer å gjøre noe med. Då får vi gjerne tre valg å forholde oss til. Vike fullstendig unna, henge med, mens vi svelger kameler og stolthet og later som ingenting, eller stå opp mot det en gruer for. Alt kommer med en potensiell gevinst og en potensiell pris. 

Selv om jeg gruer meg til ting, gleder jeg meg altså også i blant. Og nå om dagen gleder jeg meg til å se den ferdige filmen av et intervju som ble gjort av meg. Det ble filmet i forbindelse med min siste maleriutstilling. Foreløpig har jeg fått se råutkastet, og det var veldig kjekt. 

Det dukker gjerne opp noe en ikke liker, som en blir gjort oppmerksom på når en ser seg selv på film. Akkurat som når en ser seg selv på bilder. Likevel føler jeg at jeg for egen del får et klarere bilde av hvordan jeg framstår når jeg får se meg selv litt utenfra. Å se meg selv tydelig kan jeg oppleve som vanskelig i blant, og føler jeg lett ender opp et sted mellom illusjon og virkelighet, som gjør meg usikker. Å bli filmet blir en slags korrigerende kraft i denne kampen.  Hvorfor det er slik at jeg sliter med se et ærlig bilde av meg selv, skyldes nok oppveksten min, der jeg måtte tilpasse den jeg framsto som i forhold til trusselbildet i hjemmet. Et bilde som kunne være ganske uoversiktlig. Jeg var derfor sjelden ærlig i  familiesituasjonen. For ærlighet straffet seg. I stedet forsøkte jeg å dempe aggresjon ved et skinn av positivitet og underkastelse.

I dag forsøker jeg ikke på samme vis å dempe aggresjon som måtte bli rettet mot meg, eller underkaste meg mennesker som forsøker å ta makt, rettigheter, identitet og sjelefred fra meg. Det kommer dessverre også med en pris. Til tider kan den prisen oppleves som høyere enn det en må betale ved å unnvike og harmonisere, men det er bare tilsynelatende. For gir en avkall på seg selv, blir det ikke så mye igjen. Trust me. 

Det er søndag. Blomstene mine er vannet, frokost spist, og jeg har fått satt på en klesvask. Senere skal jeg som nevnt spise lasagnerester sammen med kjæresten, og så blir det vel tv og data utover kvelden. Hvordan din søndag er og vil bli videre utover, vet jeg ikke, men jeg håper den vil blir bra. Det samme håper jeg for de to som sto og kysset i regnet. Kanskje vi alle burde forsøke akkurat det, kysse litt mens regnet bøtter ned over oss. Det ville nok ikke skade.

Det øverste bildet viser gårsdagens lasagne, mens bilde nummer to viser en fiskerett kjæresten serverte meg her en dag. Smakte utmerket. Og ja, det blir litt mye matbilder for tiden, og mindre av kunst jeg lager. Det skyldes at jeg holder på med et ganske stort objekt som består av knuste keramikkskår, som tar veldig lang tid, så det blir lite som avfotograferes. Men her kan du se litt av det:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Noen ganger er det klokt å fokusere litt på de gode tingene.

Så var det søndag, og jeg har tid til å skrive litt på Vannlandet. Det har blitt mindre hakking på tastaturet her inne etter hvert. For noen år siden kunne det i perioder skje nærmest daglig. Nå er det mest i ferier det blir mer enn en gang i uka. Hva det skyldes er ikke godt å si. Fremdeles får jeg noe ut av det å skrive, men kanskje det har kommet ting til i livet som likevel gir mer. Uten at jeg kan si akkurat hva det er.

Åkkesom, i dag skriver jeg. Og jeg kunne ganske sikkert si noe om valgkampen som foregår, bompenger og panikken som så ut til bre seg blant regjeringspartiene, men det får vel de fleste med seg uansett hva jeg skriver eller ikke skriver. Selv synes jeg det hele grenser til det latterlige. Alt ser jo ut til handle om å holde på taburettene, og for å klare det svelges det kameler til og med raskere enn de skifter ut justisministere. Og hva skjedde egentlig med madammen til Wara? Der har det blitt stille. Men det foregår vel ting i kulissene som vi vanlig dødelige ikke får innsikt i. 

Ellers er det visst sparing av penger som står på tapetet blant de ferme damene, hvis vi ser bort fra bompengestriden da. Der handler det om å gi almisser. Slik det har fungert i de siste årene, har regjeringen spart mye på å fjerne goder de svakeste i samfunnet hadde. Men jeg leste et sted, at det hvitsnippene klarer å svindle til seg, er langt mer enn utgiftene til uføre og pensjonister. Og det forundrer meg ikke i dele tatt. Likevel er det de som har mest som får mer og mer. Forstå det den som stemmer på høyresiden. Selv forstår jeg det ikke. 

Nok om politikk. De fleste av oss har vel nok å gjøre med å få hverdagen til å gå rundt. Enten en sliter her helseproblemer, eller er der i livet hvor unger krever sitt, og det skorter på både tid og penger. Heldigvis kommer de fleste gjennom både det ene og det andre,  og lander før eller siden på beina igjen. 

Inne på fjesboka leste jeg et innlegg i går. Det var ei, i mine øyne ung dame, som etterlyste noen å tilbringe tid sammen med. Hun er aleneboer, og inne i en tung depresjon. Så hun spurte om noen ville komme på besøk, kanskje bare for å spise et måltid sammen med henne. Og det synes jeg var tøft gjort. De fleste holder jo slike utfordringer som den nevnte damen sliter med godt skjult for omverden. 

Selv vet jeg hvor tungt det kan oppleves å stå i en depresjon, og hvor alene du føler deg mens det står på. Depresjoner har fulgt meg gjennom årene siden jeg var liten. Jeg vet også hvordan jeg har forsøkt å skjule det for andre. Kanskje ikke i de senere år, men helt klart tidligere. Det følger gjerne en skam med det å være deprimert, eller å slite med psyken generelt. Og skam er de fleste av oss dårlige til å takle, tror jeg. Var det lett å takle den, ville vel ikke skammen hatt så mye makt, og vi hadde flashet den like villig som ungdommene i Ex on the beach flasher den totale mangelen på den.

Nå kunne selvfølgelig jeg ha svart på innlegget til den nevnte damen og tilbudt meg å tilbringe litt tid sammen med henne. Men akkurat den sitter litt lang inne, kjenner jeg. Min verden handler jo mye om å takle mitt eget liv, som i tillegg til den depressive delen også handler mye om angst. Både generell og sosial angst. Noe som har fått meg til å isolere meg veldig mye de siste årene. Et mønster som jeg for tiden forsøker å bryte, gjennom å gå på besøk og å ta i mot besøk. Men jeg er likevel ikke helt der at jeg våger å kaste meg ut i det å stille opp for et fremmed menneske som sliter med mye av det samme som jeg selv gjør. Jeg er redd det ville koste for mye, om jeg vågde det. Dette gir meg litt dårlig samvittighet, men dårlig samvittighet er jeg vant med å bære på, så det får jeg klare av med på en eller annen måte.

Hvor mange som stilte seg til disposisjon overfor henne som trengte støtte, vet jeg ikke, men jeg håper innlegget ledet til noe. Jeg vet av erfaring hvor vanskelig det er å be om hjelp, og jeg vet hvor sårbar en er når en er i en depresjon. Veldig mye en ville taklet bra ellers, blir bare nok en negativ bekreftelse på hvor meningsløst alt er. 

Selv er jeg ikke deprimert for tiden. Jeg lå og lurket litt i vannskorpa et halt års tid for en stund tilbake, men jeg klarte heldigvis å karre meg på land igjen. En sommerferie var det som skulle til i mitt tilfelle. I tillegg til litt avstand til en uholdbar situasjon, som jeg ikke klarte å løse. Nå er jeg mer der at jeg innser at jeg ikke trenger å løse det jeg forsøkte på. Jeg har ansvaret for meg selv, og ikke alle andre bestandig. Noen ganger er det best å bare distansere seg, både fra praktiske problemer og problematiske mennesker, og fokusere mer på de tingene og de menneskene en har i livet sitt som gir glede og vekst. Både når de har det vanskelig, og når de har det bra. Og denne erkjennelsen føles god å ha kommet fram til. Samtidig har energien kommet tilbake, sammen med kreativitet, visjoner og muligheter. Ikke minst på kunstfronten. Så jeg tror tiden framover blir bra for meg.

Når det gjelder akkurat denne søndagen, så skal jeg spise middag hos kjæresten. Og jeg skal komme til ferdig dekket bord. Ofte er det jeg som lager maten når vi er sammen, så det å bli servert i stedet for å servere er veldig kjekt når det skjer. I dag blir fisk. I går, da jeg lagde mat til oss, ble det ku, nærmere bestemt Kinesisk chilibiff. Det var det det bonussønnen min som hadde valgt. Og det smakte utmerket. Forrige helg lagde jeg Szechuan gunpowder chicken. Det var det kjæresten som ønsket seg, og også det smakte godt.

Her er oppskriften på chilibiffen, pluss oppskrift på en salat jeg hadde ved siden av. Og her er oppskriften til Gunpowdwer chicken. Selv tok jeg litt mindre chili og szechuanpepper en i oppskriften, og det ble hot nok likevel.

Det øverste bildet er av noen superdeilige muffins eldste datteren min serverte en under en bursdagsfeiring før helgen, bilde nummer to er chilibiffen, mens det nederste er gunpowder.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Hat er ingen psykisk lidelse.

Søndag formiddag og regn. I hvert fall er det regn ute. Og vått. Inne er det relativt tørt. Om en ser bort fra kaffen jeg har i koppen min og  at blomstene mine har blitt vannet på morgen. Etter hvert blir det vel en dusj på undertegnende også, og den blir rimelig våt, skulle jeg mene. Reine fossefallet.

I går var det lørdag. Da lagde jeg middag til kjæresten og poden hennes, pluss til meg selv. Hvit bacalao. Og den smakte himmelsk. I hvert fall godt. Hvordan himmel smaker vet jeg egentlig ikke. Jeg vet heller ikke om jeg noen gang får oppleve det. Så fram til den endelige oppklaringen, får jeg nøye meg med smaken av god mat. Eller en smak av fugl, som noen sier når vi nærmer oss det fortreffelige, selv om det altså ble fisk i går.

Høsten nærmer seg. Ferien er for de fleste kanskje over. Nå blir det hverdag som gjelder en stund framover. For min del blir det mye atelieret som blir stående i fokus denne høsten. Og jeg føler jeg har fått ladet batteriene skikkelig i løpet av ferien, så jeg er ved fatt mot, som en sier. Det er mye å se fram til. Jepp, psykisk og fysisk syke mennesker med diverse utfordringer kan også se fram til noe. Til og med de som opplever at mange dører er lukket, kan se fram til noe. Svigerfar, for eksempel, ligger på sykehjem, men ser fram til besøk. På et sykehjem skjer det ikke så mye. Dagene går mest med til rutiner. Så et besøk som kanskje har med noe godt å bite i kan bli en høydare. Slik er det for meg også, selv om jeg ikke er på sykehjem. Helsen har stengt en del dører, men noen står fremdeles åpne, og jeg kan velge å gå over terskelen for å se hva som er på andre siden. Om jeg vil. Og våger. Det er ikke alltid jeg våger det jeg vil, så begge deler må falle på plass før det skjer noe. 

De gangene jeg ikke våger det jeg kjenner at jeg vil, ender jeg opp med fullt fokus på alle de stengte dørene i livet mitt. Når jeg våger, begynner jeg å fokusere på dem som står på gløtt. Ting henger gjerne sammen. Har en fokus kun på dritt, smaker det meste av dritt.

Én dør jeg snuser litt på for tiden, som har en litt annen duft enn dritt, er inn til gallerier. Så nå holder jeg på å lage i stand litt cv, bilder og noen ord som følge, så får vi se hva det kan lede til. I tidligere år da jeg arbeidet som pottemaker, var jeg ikke så opptatt av dette med utstillinger og gallerier. Det handlet mest om matauke, og derfor fungerte det best å levere produktene mine til butikker som solgte kunsthåndverk rundt om kring i landet. Det var de som kunne dette med å selge. Selv er jeg dårlig på den delen. Jeg liker best å gi bort ting. Jeg har kunstutdannelse, men null utdannelse innen salg. Likevel, selv uten utdannelse innen salg og markedsføring, erfarte jeg kjapt at en utstilling jeg kanskje brukte et halvt år på å få i stand, ikke nødvendigvis genererte så mye inntekter, selv om det kunne styrke egoet. Men et ego gir lite næring til annet enn seg selv. Og siden jeg hadde hus og unger og forpliktelser, måte jeg velge inntektene den gangen. Nå, er det litt annerledes. Og jeg kan lage det jeg vil. 

Nok om det.

Nylig har det vært skrevet en del i avisene om skyting og drap. Stort sett har det vart masseskyting i USA, men nå ble det skutt her hjemme også. Når slikt skjer, bruker Sylvi Listhaug og Frp å være raskt spå banen for å fordømme og skrike på mer politi, samtidig som de legger ned nærpolitiet over hele landet. Men denne gangen var det ingen muslimer å fordømme, for angriperen angrep en moské, og var slik det ser ut å være en nordmann med riktig herkomst og hudfarge. Så da ble det stille fra Listhaug og Co., i hvert fall så langt jeg har sett. 

Trump, derimot, er sjelden stille. Og etter siste skytingen der borte i de mer eller mindre forente statene, angrep han de som har en psykisk lidelse, og kalte dem farlige. Noe som sier mer om Trumph enn de psykisk syke, siden psykisk sykdom er så mangt, og siden veldig mange vil slite med noe som kommer under den paraplyen en eller annen gang i løpet av livet, eller har noen i familien som vil slite. De færreste av alle disse menneskene vi ale kjenner er nok farlige. Selv opplever jeg ikke meg selv som veldig farlig. Ikke andre i min nærhet som sliter opplever jeg som farlige heller, og jeg har møtt og kjenner mennesker med schizofreni, bipolaritet, angst og depresjoner, bare for å nevne noe. Ingen av dem har skutt noen, så vidt jeg vet. Jeg tror neppe noen av dem kommer til å skyte noen heller. Så det Trump sier er like dumt som det ville vært om han sa at alt skyldes fysisk syke mennesker. At de er farlige. Enten de har diabetes eller vondt i ryggen eller kreft. Men de fleste forstår jo at det ikke er noe sammenheng mellom fysisk sykdom og massekyting, selv om en en eller annen angriper har vondt i ryggen. Så det handler nok om enkle løsninger, noe som skal gi et skinn av handlekraft og vilje og et felles fiendebilde, og ofte på bekostning av svake grupper. Både i USA og her. Slik som at syke er kun en økonomisk belastning og innvandrere er roten til alt vondt. Mange "gode nordmenn" hater jo dypt og inderlig både uføre og folk med annet språk eller hudfarge. Akkurat som den unge mannen som begynte å skyte i Moskeen var full av hat. Men hat er ingen psykisk lidelse.

Her kan du lese en liten greie skrevet av en ung dame der borte over dammen, som sier noe om dette.

Det regner i Bergen i dag. Kanskje regner det der du bor også. Men inne er det jo som sagt tørt, og gjerne varmt, og de færreste av oss opplever at noen stormer inn og begynner å skyte mot oss i vårt varme og tørre. Så vi har det jo ikke så verst, ikke på den måten. Og slik er det heldigvis utenfor vårt lille rede også. Det er ikke så verst der, selv om det regner i blant. Hvordan vi skal hindre at det tross alt skjer noe dritt, vet jeg ikke helt, men å fremme rasisme og fremmedhat, er nok ingen god løsning. Å forsøke å gjøre mynt på mennesker som har fått en utfordring hjelper nok heller ikke så mye. I det hele tatt bringer vilje til splid lite godt med seg. Splid er et dårlig lim for et samfunn, og bør ikke nøres opp under verken av deg eller meg eller Listhaug og Co.. Enten det handler om tro, politisk ståsted, helse eller hudfarge.

Bildet er av gårsdagens baccalao. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Litt blod får en ofre.

I dag får jeg besøk. Jepp, kaffebesøk. Og det er hyggelig, eller det blir hyggelig, tenker jeg. Foreløpig sitter jeg jo bare her med kaffen min og hakker ned bokstaver og tanker på tastaturet. 

I sommer har jeg opplevd opptil flere koselige kaffebesøk. Hos meg selv eller hos andre. Og det har jeg tenkt å fortsette med. Det skader jo ikke å være litt sosial, akkurat, og med pernsjonsalderen som nærmer seg, er det på tide å finne andre sosiale treffpunkt enn atelieret. Alternativet blir jo å sitte dønn alene, og det kan nok bli litt ensomt.

I går lagde jeg chop suey. Hos kjæresten. Hver lørdag lager vi oss noe godt til middag. Gjerne nok til at det rekker til flere dager. Og i går ble det 14 porsjoner. Så det ble ei solid gryte. Og mye kutting av grønnsaker. Men litt jobb for maten er ikke det verste. Og vi er jo sammen og koser oss med småprat under forberedelsene. Så det er verdt det.

Det er ikke kun grønnsaker som har blitt kuttet den siste tiden. På atelieret jobber jeg med et objekt som består blant annet av knuste potteskår, så det blir litt litt kutt av det også. For skårene er ganske skarpe. Men litt blod får en ofre, for kunsten.

Det er mye en kan ofre. Men ofte kommer ofrene med en gevinst, og da kalles det vel ikke akkurat offer lenger, men en investering. Om alt en gjør er offer, blir gjerne du et offer også. I hvert fall i egne øyne. Og folk som hele tiden setter seg selv i en offerrolle er slitsomme. En blir lett lei av å høre på dem. Lei av ansvar og skyld de plasserer hos andre hele tiden, gjerne hos deg. For de har jo en tendens til å snakke om all urettferdigheten de lider under. Det er lite poeng i å sette seg selv i en offerrolle om en ikke får delt det med noen. 

Selv er jeg et offer. Jeg vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie, hvor vold, frykt og andre overgrep var standarden. Det endte med noen konsekvenser for resten av livet mitt. Men heldigvis er livet mitt større enn barndommen, jeg er mer enn et offer, og den er ikke ditt ansvar. Så selv om et hjørne av tilværelsen min handler om akkurat dette, så er det flere hjørner igjen, pluss alt som ligger i midten. Det går an å dele det vanskelige, men det finnes langt mer å velge mellom blant det som er godt, eller spennende, eller gøy, eller utviklende. Det er med andre ord ikke nødvendig å være offer hele tiden og kun det. Ikke overfor oss selv, og ikke overfor alle som potensielt kan synes synd på oss. 

Om en hele tiden velger å sette seg seg selv i en offerrolle, så snevrer en inn en verden som allerede kan være litt snever for mange. Livet kommer jo ikke uten utfordringer og lukkede dører, selv om mange dører også står åpne. Noe vi oppdager om vi ser opp fra navlen et øyeblikk. Offerrollen blir som skylapper, og en mister vidsynet. Samtidig blir den som et speil, der du hele tiden kan speile deg og finne bekreftelser på hvorfor offerrollen er på sin plass. Uten nødvendigvis i samme slengen å se din egen rolle i eget liv, ansvar, egne muligheter og valg en tar og har tatt. Alt er jo en konsekvens av noe.

Jeg har skrevet litt om det å bli eldre i det siste. For jeg tenker en del på det. Om tre år er jeg pensjonist. Og jeg tenker at pensjonisttilværelsen min skal få lov til å være noe jeg får i gave, og ikke noe jeg er et offer for. De potensielle årene som pensjonist skal ikke få være en deprimerende avslutning av livet der jeg kan sitte på min brede og sukke over både det ene og det andre, mens jeg nærer meg stort sett kun på egen ensomhet og bitterhet. Blir jeg ensom, er det nok mest min egen feil. Jeg må med andre ord tilpasse meg. Tilpasse meg livsfasen, dens muligheter og begrensninger, tilpasse meg folk jeg har rundt meg, de som er på samme alder som meg, og de som er i en annen livsfase enn jeg selv er. Jeg må gå i meg selv og belyse min egen rolle,  og ikke leve i en forestilling der det er resten av verden som skal tilpasse seg meg. Ikke havne i fella der de eneste ytringene og betraktningene jeg har å komme med er «sånn har det blitt» eller «alt var bedre før», gjerne under krigen, selv om jeg ikke var født da. Betraktninger som uansett er en bagatell i regnskapet. For regnskapet er mye større enn det en ikke er fornøyd med. Om en begynner å tilpasse virkeligheten til en offerrolle, begynner en samtidig å snevre både livet og seg selv inn. For offerrollen kommer med krav til deg.

Ja, ja, dette ble visst som en tale til meg selv og mitt fremtidige meg. Men nå får jeg avslutte den. For jeg får som sagt besøk i dag, så jeg får finne fram støvsuger og støvklut, og gå over noen overflater. Ikke det at det ser så ille ut her, men skal en først ha besøk så får en ta det på alvor og gjøre det beste ut av det. 

Ha en fin dag.

Bjørn.

De øverste bildene viser den nevnte Chop suey´en, de kuttede råvarene, og som ferdig på tallerkenen. Neste bilde viser den spede begynnelsen på objektet av potteskår. Det ser kjedelig ut foreløpig, men blir nok bra etter hvert.  Og det nederste bildet viser en tebolle jeg plukket ut av keramikkovnen i uken som gikk. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: