Noen ganger er det klokt å fokusere litt på de gode tingene.

Så var det søndag, og jeg har tid til å skrive litt på Vannlandet. Det har blitt mindre hakking på tastaturet her inne etter hvert. For noen år siden kunne det i perioder skje nærmest daglig. Nå er det mest i ferier det blir mer enn en gang i uka. Hva det skyldes er ikke godt å si. Fremdeles får jeg noe ut av det å skrive, men kanskje det har kommet ting til i livet som likevel gir mer. Uten at jeg kan si akkurat hva det er.

Åkkesom, i dag skriver jeg. Og jeg kunne ganske sikkert si noe om valgkampen som foregår, bompenger og panikken som så ut til bre seg blant regjeringspartiene, men det får vel de fleste med seg uansett hva jeg skriver eller ikke skriver. Selv synes jeg det hele grenser til det latterlige. Alt ser jo ut til handle om å holde på taburettene, og for å klare det svelges det kameler til og med raskere enn de skifter ut justisministere. Og hva skjedde egentlig med madammen til Wara? Der har det blitt stille. Men det foregår vel ting i kulissene som vi vanlig dødelige ikke får innsikt i. 

Ellers er det visst sparing av penger som står på tapetet blant de ferme damene, hvis vi ser bort fra bompengestriden da. Der handler det om å gi almisser. Slik det har fungert i de siste årene, har regjeringen spart mye på å fjerne goder de svakeste i samfunnet hadde. Men jeg leste et sted, at det hvitsnippene klarer å svindle til seg, er langt mer enn utgiftene til uføre og pensjonister. Og det forundrer meg ikke i dele tatt. Likevel er det de som har mest som får mer og mer. Forstå det den som stemmer på høyresiden. Selv forstår jeg det ikke. 

Nok om politikk. De fleste av oss har vel nok å gjøre med å få hverdagen til å gå rundt. Enten en sliter her helseproblemer, eller er der i livet hvor unger krever sitt, og det skorter på både tid og penger. Heldigvis kommer de fleste gjennom både det ene og det andre,  og lander før eller siden på beina igjen. 

Inne på fjesboka leste jeg et innlegg i går. Det var ei, i mine øyne ung dame, som etterlyste noen å tilbringe tid sammen med. Hun er aleneboer, og inne i en tung depresjon. Så hun spurte om noen ville komme på besøk, kanskje bare for å spise et måltid sammen med henne. Og det synes jeg var tøft gjort. De fleste holder jo slike utfordringer som den nevnte damen sliter med godt skjult for omverden. 

Selv vet jeg hvor tungt det kan oppleves å stå i en depresjon, og hvor alene du føler deg mens det står på. Depresjoner har fulgt meg gjennom årene siden jeg var liten. Jeg vet også hvordan jeg har forsøkt å skjule det for andre. Kanskje ikke i de senere år, men helt klart tidligere. Det følger gjerne en skam med det å være deprimert, eller å slite med psyken generelt. Og skam er de fleste av oss dårlige til å takle, tror jeg. Var det lett å takle den, ville vel ikke skammen hatt så mye makt, og vi hadde flashet den like villig som ungdommene i Ex on the beach flasher den totale mangelen på den.

Nå kunne selvfølgelig jeg ha svart på innlegget til den nevnte damen og tilbudt meg å tilbringe litt tid sammen med henne. Men akkurat den sitter litt lang inne, kjenner jeg. Min verden handler jo mye om å takle mitt eget liv, som i tillegg til den depressive delen også handler mye om angst. Både generell og sosial angst. Noe som har fått meg til å isolere meg veldig mye de siste årene. Et mønster som jeg for tiden forsøker å bryte, gjennom å gå på besøk og å ta i mot besøk. Men jeg er likevel ikke helt der at jeg våger å kaste meg ut i det å stille opp for et fremmed menneske som sliter med mye av det samme som jeg selv gjør. Jeg er redd det ville koste for mye, om jeg vågde det. Dette gir meg litt dårlig samvittighet, men dårlig samvittighet er jeg vant med å bære på, så det får jeg klare av med på en eller annen måte.

Hvor mange som stilte seg til disposisjon overfor henne som trengte støtte, vet jeg ikke, men jeg håper innlegget ledet til noe. Jeg vet av erfaring hvor vanskelig det er å be om hjelp, og jeg vet hvor sårbar en er når en er i en depresjon. Veldig mye en ville taklet bra ellers, blir bare nok en negativ bekreftelse på hvor meningsløst alt er. 

Selv er jeg ikke deprimert for tiden. Jeg lå og lurket litt i vannskorpa et halt års tid for en stund tilbake, men jeg klarte heldigvis å karre meg på land igjen. En sommerferie var det som skulle til i mitt tilfelle. I tillegg til litt avstand til en uholdbar situasjon, som jeg ikke klarte å løse. Nå er jeg mer der at jeg innser at jeg ikke trenger å løse det jeg forsøkte på. Jeg har ansvaret for meg selv, og ikke alle andre bestandig. Noen ganger er det best å bare distansere seg, både fra praktiske problemer og problematiske mennesker, og fokusere mer på de tingene og de menneskene en har i livet sitt som gir glede og vekst. Både når de har det vanskelig, og når de har det bra. Og denne erkjennelsen føles god å ha kommet fram til. Samtidig har energien kommet tilbake, sammen med kreativitet, visjoner og muligheter. Ikke minst på kunstfronten. Så jeg tror tiden framover blir bra for meg.

Når det gjelder akkurat denne søndagen, så skal jeg spise middag hos kjæresten. Og jeg skal komme til ferdig dekket bord. Ofte er det jeg som lager maten når vi er sammen, så det å bli servert i stedet for å servere er veldig kjekt når det skjer. I dag blir fisk. I går, da jeg lagde mat til oss, ble det ku, nærmere bestemt Kinesisk chilibiff. Det var det det bonussønnen min som hadde valgt. Og det smakte utmerket. Forrige helg lagde jeg Szechuan gunpowder chicken. Det var det kjæresten som ønsket seg, og også det smakte godt.

Her er oppskriften på chilibiffen, pluss oppskrift på en salat jeg hadde ved siden av. Og her er oppskriften til Gunpowdwer chicken. Selv tok jeg litt mindre chili og szechuanpepper en i oppskriften, og det ble hot nok likevel.

Det øverste bildet er av noen superdeilige muffins eldste datteren min serverte en under en bursdagsfeiring før helgen, bilde nummer to er chilibiffen, mens det nederste er gunpowder.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Hat er ingen psykisk lidelse.

Søndag formiddag og regn. I hvert fall er det regn ute. Og vått. Inne er det relativt tørt. Om en ser bort fra kaffen jeg har i koppen min og  at blomstene mine har blitt vannet på morgen. Etter hvert blir det vel en dusj på undertegnende også, og den blir rimelig våt, skulle jeg mene. Reine fossefallet.

I går var det lørdag. Da lagde jeg middag til kjæresten og poden hennes, pluss til meg selv. Hvit bacalao. Og den smakte himmelsk. I hvert fall godt. Hvordan himmel smaker vet jeg egentlig ikke. Jeg vet heller ikke om jeg noen gang får oppleve det. Så fram til den endelige oppklaringen, får jeg nøye meg med smaken av god mat. Eller en smak av fugl, som noen sier når vi nærmer oss det fortreffelige, selv om det altså ble fisk i går.

Høsten nærmer seg. Ferien er for de fleste kanskje over. Nå blir det hverdag som gjelder en stund framover. For min del blir det mye atelieret som blir stående i fokus denne høsten. Og jeg føler jeg har fått ladet batteriene skikkelig i løpet av ferien, så jeg er ved fatt mot, som en sier. Det er mye å se fram til. Jepp, psykisk og fysisk syke mennesker med diverse utfordringer kan også se fram til noe. Til og med de som opplever at mange dører er lukket, kan se fram til noe. Svigerfar, for eksempel, ligger på sykehjem, men ser fram til besøk. På et sykehjem skjer det ikke så mye. Dagene går mest med til rutiner. Så et besøk som kanskje har med noe godt å bite i kan bli en høydare. Slik er det for meg også, selv om jeg ikke er på sykehjem. Helsen har stengt en del dører, men noen står fremdeles åpne, og jeg kan velge å gå over terskelen for å se hva som er på andre siden. Om jeg vil. Og våger. Det er ikke alltid jeg våger det jeg vil, så begge deler må falle på plass før det skjer noe. 

De gangene jeg ikke våger det jeg kjenner at jeg vil, ender jeg opp med fullt fokus på alle de stengte dørene i livet mitt. Når jeg våger, begynner jeg å fokusere på dem som står på gløtt. Ting henger gjerne sammen. Har en fokus kun på dritt, smaker det meste av dritt.

Én dør jeg snuser litt på for tiden, som har en litt annen duft enn dritt, er inn til gallerier. Så nå holder jeg på å lage i stand litt cv, bilder og noen ord som følge, så får vi se hva det kan lede til. I tidligere år da jeg arbeidet som pottemaker, var jeg ikke så opptatt av dette med utstillinger og gallerier. Det handlet mest om matauke, og derfor fungerte det best å levere produktene mine til butikker som solgte kunsthåndverk rundt om kring i landet. Det var de som kunne dette med å selge. Selv er jeg dårlig på den delen. Jeg liker best å gi bort ting. Jeg har kunstutdannelse, men null utdannelse innen salg. Likevel, selv uten utdannelse innen salg og markedsføring, erfarte jeg kjapt at en utstilling jeg kanskje brukte et halvt år på å få i stand, ikke nødvendigvis genererte så mye inntekter, selv om det kunne styrke egoet. Men et ego gir lite næring til annet enn seg selv. Og siden jeg hadde hus og unger og forpliktelser, måte jeg velge inntektene den gangen. Nå, er det litt annerledes. Og jeg kan lage det jeg vil. 

Nok om det.

Nylig har det vært skrevet en del i avisene om skyting og drap. Stort sett har det vart masseskyting i USA, men nå ble det skutt her hjemme også. Når slikt skjer, bruker Sylvi Listhaug og Frp å være raskt spå banen for å fordømme og skrike på mer politi, samtidig som de legger ned nærpolitiet over hele landet. Men denne gangen var det ingen muslimer å fordømme, for angriperen angrep en moské, og var slik det ser ut å være en nordmann med riktig herkomst og hudfarge. Så da ble det stille fra Listhaug og Co., i hvert fall så langt jeg har sett. 

Trump, derimot, er sjelden stille. Og etter siste skytingen der borte i de mer eller mindre forente statene, angrep han de som har en psykisk lidelse, og kalte dem farlige. Noe som sier mer om Trumph enn de psykisk syke, siden psykisk sykdom er så mangt, og siden veldig mange vil slite med noe som kommer under den paraplyen en eller annen gang i løpet av livet, eller har noen i familien som vil slite. De færreste av alle disse menneskene vi ale kjenner er nok farlige. Selv opplever jeg ikke meg selv som veldig farlig. Ikke andre i min nærhet som sliter opplever jeg som farlige heller, og jeg har møtt og kjenner mennesker med schizofreni, bipolaritet, angst og depresjoner, bare for å nevne noe. Ingen av dem har skutt noen, så vidt jeg vet. Jeg tror neppe noen av dem kommer til å skyte noen heller. Så det Trump sier er like dumt som det ville vært om han sa at alt skyldes fysisk syke mennesker. At de er farlige. Enten de har diabetes eller vondt i ryggen eller kreft. Men de fleste forstår jo at det ikke er noe sammenheng mellom fysisk sykdom og massekyting, selv om en en eller annen angriper har vondt i ryggen. Så det handler nok om enkle løsninger, noe som skal gi et skinn av handlekraft og vilje og et felles fiendebilde, og ofte på bekostning av svake grupper. Både i USA og her. Slik som at syke er kun en økonomisk belastning og innvandrere er roten til alt vondt. Mange "gode nordmenn" hater jo dypt og inderlig både uføre og folk med annet språk eller hudfarge. Akkurat som den unge mannen som begynte å skyte i Moskeen var full av hat. Men hat er ingen psykisk lidelse.

Her kan du lese en liten greie skrevet av en ung dame der borte over dammen, som sier noe om dette.

Det regner i Bergen i dag. Kanskje regner det der du bor også. Men inne er det jo som sagt tørt, og gjerne varmt, og de færreste av oss opplever at noen stormer inn og begynner å skyte mot oss i vårt varme og tørre. Så vi har det jo ikke så verst, ikke på den måten. Og slik er det heldigvis utenfor vårt lille rede også. Det er ikke så verst der, selv om det regner i blant. Hvordan vi skal hindre at det tross alt skjer noe dritt, vet jeg ikke helt, men å fremme rasisme og fremmedhat, er nok ingen god løsning. Å forsøke å gjøre mynt på mennesker som har fått en utfordring hjelper nok heller ikke så mye. I det hele tatt bringer vilje til splid lite godt med seg. Splid er et dårlig lim for et samfunn, og bør ikke nøres opp under verken av deg eller meg eller Listhaug og Co.. Enten det handler om tro, politisk ståsted, helse eller hudfarge.

Bildet er av gårsdagens baccalao. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Litt blod får en ofre.

I dag får jeg besøk. Jepp, kaffebesøk. Og det er hyggelig, eller det blir hyggelig, tenker jeg. Foreløpig sitter jeg jo bare her med kaffen min og hakker ned bokstaver og tanker på tastaturet. 

I sommer har jeg opplevd opptil flere koselige kaffebesøk. Hos meg selv eller hos andre. Og det har jeg tenkt å fortsette med. Det skader jo ikke å være litt sosial, akkurat, og med pernsjonsalderen som nærmer seg, er det på tide å finne andre sosiale treffpunkt enn atelieret. Alternativet blir jo å sitte dønn alene, og det kan nok bli litt ensomt.

I går lagde jeg chop suey. Hos kjæresten. Hver lørdag lager vi oss noe godt til middag. Gjerne nok til at det rekker til flere dager. Og i går ble det 14 porsjoner. Så det ble ei solid gryte. Og mye kutting av grønnsaker. Men litt jobb for maten er ikke det verste. Og vi er jo sammen og koser oss med småprat under forberedelsene. Så det er verdt det.

Det er ikke kun grønnsaker som har blitt kuttet den siste tiden. På atelieret jobber jeg med et objekt som består blant annet av knuste potteskår, så det blir litt litt kutt av det også. For skårene er ganske skarpe. Men litt blod får en ofre, for kunsten.

Det er mye en kan ofre. Men ofte kommer ofrene med en gevinst, og da kalles det vel ikke akkurat offer lenger, men en investering. Om alt en gjør er offer, blir gjerne du et offer også. I hvert fall i egne øyne. Og folk som hele tiden setter seg selv i en offerrolle er slitsomme. En blir lett lei av å høre på dem. Lei av ansvar og skyld de plasserer hos andre hele tiden, gjerne hos deg. For de har jo en tendens til å snakke om all urettferdigheten de lider under. Det er lite poeng i å sette seg selv i en offerrolle om en ikke får delt det med noen. 

Selv er jeg et offer. Jeg vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie, hvor vold, frykt og andre overgrep var standarden. Det endte med noen konsekvenser for resten av livet mitt. Men heldigvis er livet mitt større enn barndommen, jeg er mer enn et offer, og den er ikke ditt ansvar. Så selv om et hjørne av tilværelsen min handler om akkurat dette, så er det flere hjørner igjen, pluss alt som ligger i midten. Det går an å dele det vanskelige, men det finnes langt mer å velge mellom blant det som er godt, eller spennende, eller gøy, eller utviklende. Det er med andre ord ikke nødvendig å være offer hele tiden og kun det. Ikke overfor oss selv, og ikke overfor alle som potensielt kan synes synd på oss. 

Om en hele tiden velger å sette seg seg selv i en offerrolle, så snevrer en inn en verden som allerede kan være litt snever for mange. Livet kommer jo ikke uten utfordringer og lukkede dører, selv om mange dører også står åpne. Noe vi oppdager om vi ser opp fra navlen et øyeblikk. Offerrollen blir som skylapper, og en mister vidsynet. Samtidig blir den som et speil, der du hele tiden kan speile deg og finne bekreftelser på hvorfor offerrollen er på sin plass. Uten nødvendigvis i samme slengen å se din egen rolle i eget liv, ansvar, egne muligheter og valg en tar og har tatt. Alt er jo en konsekvens av noe.

Jeg har skrevet litt om det å bli eldre i det siste. For jeg tenker en del på det. Om tre år er jeg pensjonist. Og jeg tenker at pensjonisttilværelsen min skal få lov til å være noe jeg får i gave, og ikke noe jeg er et offer for. De potensielle årene som pensjonist skal ikke få være en deprimerende avslutning av livet der jeg kan sitte på min brede og sukke over både det ene og det andre, mens jeg nærer meg stort sett kun på egen ensomhet og bitterhet. Blir jeg ensom, er det nok mest min egen feil. Jeg må med andre ord tilpasse meg. Tilpasse meg livsfasen, dens muligheter og begrensninger, tilpasse meg folk jeg har rundt meg, de som er på samme alder som meg, og de som er i en annen livsfase enn jeg selv er. Jeg må gå i meg selv og belyse min egen rolle,  og ikke leve i en forestilling der det er resten av verden som skal tilpasse seg meg. Ikke havne i fella der de eneste ytringene og betraktningene jeg har å komme med er «sånn har det blitt» eller «alt var bedre før», gjerne under krigen, selv om jeg ikke var født da. Betraktninger som uansett er en bagatell i regnskapet. For regnskapet er mye større enn det en ikke er fornøyd med. Om en begynner å tilpasse virkeligheten til en offerrolle, begynner en samtidig å snevre både livet og seg selv inn. For offerrollen kommer med krav til deg.

Ja, ja, dette ble visst som en tale til meg selv og mitt fremtidige meg. Men nå får jeg avslutte den. For jeg får som sagt besøk i dag, så jeg får finne fram støvsuger og støvklut, og gå over noen overflater. Ikke det at det ser så ille ut her, men skal en først ha besøk så får en ta det på alvor og gjøre det beste ut av det. 

Ha en fin dag.

Bjørn.

De øverste bildene viser den nevnte Chop suey´en, de kuttede råvarene, og som ferdig på tallerkenen. Neste bilde viser den spede begynnelsen på objektet av potteskår. Det ser kjedelig ut foreløpig, men blir nok bra etter hvert.  Og det nederste bildet viser en tebolle jeg plukket ut av keramikkovnen i uken som gikk. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Kunsten å forgylle arr - Kintsugi.

I går hadde vi svigers på besøk, og jeg hadde dradd i gang ei solid gryte med sosekjøtt. Noe som smakte utmerket. Ikke minst fordi jeg hadde nærmere en liter med redusert kraft  i frysen, som jeg gjorde i stand til for en stund siden. Å fryse ned litt rester og avskjær for så å koke kraft er en lettvint greie, som gir et godt resultat. Når du synes du har nok bein, kjøttrester, fett og sånt, lar du det stå og koke noen timer sammen med litt grønnsaker av ymse slag. Stort mer arbeid enn det koster det ikke.

I dag skal jeg i kaffebesøk hos en kollega. For andre gang denne sommeren. Han har flyttet til et sted i nærheten, og da blir det kort vei. Regner med at det blir kjekt, siden det var veldig hyggelig forrige gang. Neste gang igjen får vi vel kanskje ta det hos meg. Selv om det er lettest for meg å bevege meg rundt siden jeg har bil, er det jo noe med å dele på ting.

I dag er også siste dagen av ferien. I morgen er det tilbake på atelieret. Og når jeg tenker tilbake på de siste ukene nå, så må jeg innrømme at dette har vært en fin ferie. Ikke fordi den har inneholdt så veldig spektakulære opplevelser eller fancy reiser, men fordi den har inneholdt en del små og i tillegg gode opplevelser.

Hva jeg skal gjøre på atelieret i morgen, er jeg litt usikker på enda, men jeg får vel så smått gå i gang med et ganske stort objekt jeg planlegger, som skal bestå av knuste keramikkskår. Jepp, sånn er det, alt kan brukes, ikke kun kraftbein for å lage sosekjøtt. Så nå må jeg i gang med å knuse ting jeg har laget. Og ganske mye også. Kan jo bli moro. Planen er å kalle objektet Kintsugi, eller Kintsukurii. Navnet henviser til en gammel japansk tradisjon med å reparere keramikk med gull. Tanken er at dette ikke forringer for eksempel en krukke, men tilfører den en historie, slik at den i stedet på sitt vis blir vakrere. Dette lar seg lett overføre til oss mennesker og vår historie. Noen riper i lakken må ikke nødvendigvis gjøre deg til et menneske som er mindre verdt enn andre. På mange vis kan det gjøre deg rikere. Eksempelvis er det jo mange som ikke er så begeistret for broilerfabrikkene innen politikken, der det avles glatte unge, mennesker til å styre oss, uten at de har fått en mulighet til å kjenne på livet slik det framstår for dem som for eksempel jobber på gulvet, før de selv havner på taburetten. Et par sår og arr hadde kanskje ikke vært så dumt for disse broilerne å ha bli litt preget av. 

Nå er det ikke slik at objektet jeg skal lage vil bli limt sammen med gull. Men jeg tenker at akkurat valg av "lim" ikke er så viktig. Noen friheter får en ta seg. Det skal uansett bestå av skår som bringes sammen. Og sporene etter hver kopp og krukke som er knust, vil forhåpentlig bringe en egen skjønnhet og historie til verket.

De fleste av oss har fått noen arr gjennom livet. Noen sitter på huden og noen sitter i sjela. «Jeg bærer mine arr som medaljer», sier Ulf Lundell et sted. Og kanskje flere av oss gjør det. Men før vi kommer dit at vi våger å flashe dem, har vi gjerne bært arrene skjult så godt vi kan bak en skam i mange år. Å komme dit at en kan plukke vekk dette sløret av skam er en god ting. For skam er som å leve med en utpresser. I det du selv viser fram det du skammer deg over, har ikke utpresseren makt lenger. Dette skjønte jeg etter hvert gjaldt også i forhold til det med å ha en psykisk lidelse, og jeg bestemte meg for ganske mange år siden om å være mest mulig åpen rundt det. Fram til nå har det gitt få, om noen i det hele tatt, negative konsekvenser. Så i dag er ikke det største problemet mitt hva andre vet eller mener om meg, angsten og kolsen min, så da kan jeg heller bruke kreftene på å klare å leve så godt som mulig med de utfordringene jeg har. 

Nå er det ikke slik at all skam forsvant fra livet mitt fordi jeg fortalte verden at jeg har noen utfordringer. Jeg flasher uansett ikke alt. Og det er nok skam å ta av fremdeles, det skal ikke stå på det. I tillegg kommer det ny skam inn i livet mitt hele tiden. Mye knyttet til ting jeg sier og ting jeg gjør, men minst like mye knyttet til ting jeg ikke sier og ikke gjør.

Samtidig er det kanskje slik, at uten den motstanden livet har gitt meg, ville jeg ikke skrevet denne bloggen, og jeg ville heller ikke laget et verk av knuste koppeskår, så på den måten blir også jeg et  Kintsugi-verk. Kanskje ikke limt sammen av gull, akkurat, men likevel… noe ble jeg jo. Akkurat slik du også ble noe.

Bildene viser litt av det som skal knuses, men mesteparten vil være porselen. Og vi snakker massevis, vi snakker kassevis.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Konformiteten bare er der, som svaret på et krav fra noe i oss selv

Ferien går mot sin slutt. Og det føler jeg er en erkjennelse som kommer med litt ambivalens knyttet til seg. Det kan bli kjekt å treffe kolleger igjen og å få jobbet med leira, men det er også godt å sove til en våkner uten vekkerklokke, og legge seg når en måtte føle for det.

I sommer har jeg vært mer sosial enn på lenge. Det betyr ikke at jeg har løper gards imellom hele tiden, men med et utgangspunkt som mitt, som har vært lite sosial omgang over mange år, blir alt mye.

I de siste årene har jeg stort sett hatt kvinnelige venner. Omgangen har i tillegg vært begrenset med tanke på hvor ofte jeg har møtt noen utenfor arbeidet. Når det gjelder menn, har det vært enda dårligere stelt. Det er lenge siden jeg har hatt en kamerat. Den siste døde for flere år siden. Han tok livet sitt. Etter det ble det vanskelig å knytte seg til noen, følte jeg. Men nå forsøker jeg altså igjen å rive ned murene rundt meg selv, for å slippe noe inn. Hva det vil medføre på sikt, vet jeg ikke. Men én problemstilling dukket kjapt opp da jeg beveget meg litt ut av mitt trygge bur i ferien:

Hvem er jeg?

Er jeg angstBjørn, gladBjørn, depresjonsBjørn, er jeg filosoferendeBjørn, sinnaBjørn, dårlighumorBjørn, tanketommeBjørn, er jeg pappaBjørn, bestefarBjør, kjæresteBjørn, bonuspappaBjørn, kunstnerBjørn, eller er jeg noe annet? Kanskje alt sammen og enda mer? 

Plutselig ble jeg veldig oppmerksom på at jeg har forskjellige roller i forhold til hvem jeg omgås. Når en går i det vante, er rollene stabile, forutsigbare og de blir ikke utfordret, men går en ut av det vante må en tilpasse seg noe nytt. Sånn er det bare. Vi gjør det alle sammen. Vi oppfører oss annerledes overfor en samboer enn vi gjør overfor en nabo vi sjelden ser, eller noen vi møter i en kø.  Det finnes et vidt spekter vi har å spille på, selv om vi gjerne bærer på ideen om at vi er den samme overfor alle. Denne egenskapen kan vi kalle sosial smidighet. Noe som igjen forutsetter sosiale antenner.

Jeg tror ikke at denne problemstillingen jeg har kjent på og tenkt litt rundt vil føkke opp identiteten min fullstendig - at det vil få bildet av meg selv til å krakelere og falle til marken som små biter jeg må forsøke å sette sammen igjen som et puslespill - det ene rette og ærlige bildet. Jeg har heller ingen diagnose som inkluderer forskjellige personligheter. Jeg er meg, allsidige meg, slik du er allsidige deg. Men det å møte forskjellige mennesker innenfor en begrenset tidsperiode ga meg noe å tenke på, samtidig ga det meg noe å føle på, som igjen ledet til at jeg fikk noe å snakke om og skrive om. For slik fungerer opplevelser med derpå følgende handlingsrekker for meg i blant. Jeg går gjerne igjennom både tanker, følelser og det å sette ord på ting før jeg kanskje kan legge det litt bort igjen,  eller i det minste ha fått plassert det der det hører hjemme. Jeg liker å sette ord på ting. Si dem høyt eller skrive dem ned. Det gjør tingene klarere for meg. Mer bastante. Mindre tåkete. Dette medfører at jeg kanskje kan åpne opp for temaer i sosiale sammenhenger som enkelte opplever som uvante. Men sånn er det altså. Jeg er meg. Jeg liker å pirke litt bort i folks sannheter, fasader og illusjoner, og samtidig samtidig snakke om det jeg mener betyr noe. Jeg kan ikke snakke kun om været eller skiftenøkler eller hvordan det var da jeg var en ung mann. Mens du er deg, med dine tanker, følelser og erfaringer, sannheter og ditt syn på meg. Vi trenger ikke å være helt like, vi trenger kun å akseptere våre likheter og våre forskjeller som noe reelt. Og med det mener jeg ikke at vi skal godta eller applaudere alt som blir sagt eller gjort av andre, men kun at vi skal akseptere at det finnes en forskjell, at vi ikke trenger å være like. Selv om det meste rundt oss hevder at det er nettopp like vi må være. Konformiteten slåss med nebb og klør mot egenarten, som den angstfylte og degraderende organismen den er. Om en kan kalle den en organisme. Det kan vi vel egentlig ikke. Konformiteten bare er der, som svaret på et krav fra noe i oss selv. Vi tror og vi hevder at kravet ligger i de andre, men det ligger i oss selv også. Og nærer seg på det angstfylte og dømmende mellomrommet mellom oss og dem, meg og deg, deg og ideen om deg.

I dag skulle jeg vært i et kaffebesøk igjen, men det ble avlyst og utsatt til nest uke. Telefonen kom da jeg sto i dusjen. De gjør gjerne det, telefonene.  Men avbudet passet meg egentlig bra, siden jeg lå våken med rennaræv i natt. Jepp, sånt skjer. I de beste familier. Plutselig er det bare noe som vil ut. Kjapt. Og gjerne gjentagende. Men forandringen i planer ga meg jo en tidslomme hvor jeg kunne skrive litt her i stedet, og det føles slett ikke verst, nå, når det er gjort. 

Planene videre i dag er noe begrenset. Det blir vel en tur til kjæresten, og så må jeg vel fylle opp magen og tarmsystemet med litt mat av ymse slag igjen. Noe som burde gå greit. Selv om det buldrer og rumler litt inni meg fremdeles, har det roet seg betraktelig. Det meste gjør det - roer seg - I livene våre - og det er bra. For jeg hater drama som bare varer og varer og varer.

Ha en fin og udramatisk dag.

Bildene er fra et grillmøte hos svigermor og mannen for noen dager siden.

Bjørn

Dagens link: 

Det som suger trenger ikke alltid å få plass fremst på scenekanten.

I dag skrelte jeg nepa. Dvs barberte skallen. Så der jeg i yngre år i lange perioder hadde lange fjoner nedover skuldrene, er det nå bare en millimeter igjen. Og det føles godt nå på sommeren. 

Det er mye som føles godt på sommeren. Sol, for eksempel, og i dag er den framme. Videre har du jordbær, og is, bare for å nevne noe. Pluss grillmat. På onsdag skal kjæresten og jeg en tur til svigermor og mannen hennes og grille litt, for andre gangen denne sommeren. Dette tar jo helt av. Og neste søndag kommer de på middag til oss. Da skal jeg lage sosekjøtt - kjøtt i mørke, eller hva den enkelte kaller det. Kanskje med potetmos. Vi får se.

Denne sommeren forsøker jeg å være litt sosial. Så i morgen skal jeg i kaffebesøk hos en tidligere kollega. Det regner jeg med blir kjekt. Så lenge angsten ikke kicker inn, er dette med sosialt samvær en veldig god ting, opplever jeg. Samtidig er det slik for meg, at den siden av livet har vært det vært lite av de siste årene. Det som har blitt, har vært knyttet til den nærmeste familien. Men så går årene da, og plutselig nærmer en seg pensjonsalder, og da er det vel på tide å få etablert et litt nettverk, så en ikke risikerer å bli sittende dønn alene hele tiden. Ikke for det, jeg trives stort sett i eget selskap, så jeg kommer nok ikke til å renne ned dørene hos folk i alderdommen, men det er best når jeg har en valgmulighet. Når jeg ikke MÅ sitte alene hele tiden.

Utover dette med jordbær, is og grilling, har den siste tiden også bydd på litt asiatisk mat. Jepp, det er der jeg er for tiden, det er det jeg gjerne tyr til når jeg skal lage noe godt. Og kjæresten er helt med på dette. Så nå har det blitt Nudler med ingefær- og chili-kjøttsaus på oss. Den smakte utmerket, og var kjapp å lage, men jeg glemte å ta bilde. For NEI, jeg tar ikke bilde av alt jeg spiser. I dag har jeg spist en banan - men null bilde - så der har du den.

Noe som tok litt lenger tid enn nudelretten, var Kylling Kung Pao, eller Gong Bao. Der måtte jeg i tillegg løpe i gang hjemmelaget hoisinsaus, siden den i butikken inneholder hvete, og jeg har cøliaki. Uansett tiden det tok, så smakte det deilig.

Den siste middagen jeg spiste, i går, var reke- og purredumplings, fra frysen i en innvandrerbutikk. De har ligget i min egen frys siden april, da jeg fikk dem i bursdagsgave fra døtrene mine, jeg serverte dem med rester av den nevnte hoisinsausen, og hadde en liten flaske sake ved siden. Saken var et nytt bekjentskap. Den jeg fikk tak i var musserende, og skulle drikkes kjølig. 

Smaken var slett ikke verst. Men utpå ettermiddagen ble jeg ganske dårlig, så det var bra at jeg serverte denne middagen kun til meg selv. Om det var rekedumplingsene, saken eller noe annet som var årsaken til det, er usikkert, men det ble ubehagelig. Litt som om jeg hadde fått i meg gluten, uten at jeg kan se hvordan det skulle ha skjedd. Og i natt fikk jeg mareritt og våknet med feber.  Så sånn kan det gå. Men i dag er jeg i fin form igjen. Og i dag blir det panert torsk med potetmos. En kan jo ikke spise bare asiatisk.

Det er gøy å lage mat, som jeg har nevnt her på Vannlandet  både titt og ofte. For meg er det  også gøy om jeg kan få det til litt billig. Torsken jeg skal ha i dag er kjøpt til 50% på dårlig dato, og puttet i frysen her hjemme. Og selv om det sto på pakka at dette var frarådet fordi den hadde vært frosset tidligere, regner jeg med at det går fint. Har aldri merket noe når jeg har gjort liknende sprell tidligere.

Dette er siste ferieuka mi. Sånn er det med ferier, når du endelig har vent deg til dem, så er de over. Men det blir nok greit. Alt kommer med både gleder og utfordringer. Sånn er det med ferier og sånn er det med jobb. Planen er å jobbe med keramikk framover. Tanken har vært å lage noe grafikk også, men nå vet jeg ikke lenger - er litt gøy med keramikk igjen. Så vi får nå se. Keramikken min er for tiden inspirert av japansk keramikk. Derfor flasken med sake som jeg nevnte over her. Jeg har laget sakekopper, og da måtte jeg nesten smake sake også, syntes jeg. I tillegg fant jeg en japansk whisky, da jeg kjøpte saken. Og den ble en positiv opplevelse. 

De som kjenner til denne bloggen, vet at den i utgangspunktet var ment å handle om hvordan det er å leve med en psykisk lidelse, eller med angst og depresjoner, som er min egen utfordring. De siste innleggene har vel kanskje likevel ikke hatt så mye fokus på den biten. Men det er jo ikke alltid jeg er så dårlig at livet mitt handler kun om utfordringer. Noen ganger finner jeg noen gleder i tillegg. Og slik regner jeg med at det er for deg også. Innimellom kan saker og ting bli tunge, men så kvikner en til litt igjen. Reiser seg og går videre. Noe som kanskje kan være vanskelig å huske på akkurat når en er nede i en bølgedal, men sånn er det altså. Og jeg tenker at det er viktig å minne både meg selv og andre på den siden av livet, for å sette det litt i perspektiv. Derfor skriver jeg også om hverdagens små gleder når jeg finner dem, og lar utfordringene heller ligge der som et bakteppe, i stedet for at det alltid skal få plass helt framme ved scenekanten. Alt som blir satt ord på blir liksom litt mer virkelig, enn om en bare tenker tanker rundt det. 

Det øverste bildet er fra nærmiljøet, der kjæresten og jeg går tur i blant. En trenger ikke alltid å sette seg på et fly for å kunne kjenne på et hint av natur. 

Sånn, da får jeg runde av og ete noe igjen.

Ha en fortreffelig dag med deg og ditt.

Bjørn

Dagens link: 

Jeg liker folk, men er du full av møkk...

En kan ikke akkurat si at det blir tidlige morgener på meg for tiden. Men så er det da også ferietid, så å stå opp kl. tolv, som jeg gjorde i dag, må være innafor.

Selv om jeg sto opp sent, er rutinene ellers mye som de pleier å være. Dvs morrakaffe, litt å bite i og nyheter på dataen, som en start på dagen. Nå har jeg også fått tilgang til å lese det som ligger bak betalingsmuren i en bergensavis, etter at jeg skrev om mangelen på denne muligheten i forrige innlegg. En nær og kjær delte koden sin med meg, og svusj og svis og hei hvor det går, så var jeg innenfor muren. Ikke verst. 

I det siste har jeg også skrevet om at jeg vi forsøke å være litt sosial i sommer, og i går var jeg på besøk hos en tidligere kollega. Han har nylig flyttet og bosatt seg i nærheten av meg, så det ble en kort tur, i bilen. Til gjengeld ble besøket ganske langt og veldig vellykket. Vi snakket om løst og fast og livets store spørsmål, og plutselig hadde det gått tre timer. Det bringer fram et spørsmål i meg: Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Det var jo kjempekoselig. 

Jeg tror jeg er et sosialt menneske. I hvert fall i bunnen. Samtidig sliter jeg med angst, og den styrer mange av valgene mine. Et av valgene jeg gjerne tar er å isolere meg. Men når angsten ikke er der, føler jeg at jeg fungerer veldig godt sosialt. Og jeg liker det. Jeg liker å snakke med folk. Meninger har jeg jo så det holder om både det ene og det andre, så jeg mangler sjelden samtaleemner heller. Samtidig liker jeg å få høre hva andre tenker og føler. Når noen deler det de har under fasaden og forsvarsverkene sine, blir de tydeligere for meg. Og siden vi bruker andre mennesker til å speile oss selv i, blir jeg samtidig tydeligere for meg selv også. Å speile seg i et tåkete eller bulkete speil er ikke nødvendigvis det lureste en gjør. Da kan en kjapt ende opp med å få se et diffust vrengebilde av seg selv, og er en riktig uheldig kan en også ende opp med å tro på refleksjonen, og definere seg selv ut i fra den. Det er det som skjer med mennesker som over tid blir utsatt for for eksempel psykopater og narsissister, de mister langsomt bildet av seg selv. Så det å velge hvem en speiler seg i, er viktig. Det finnes speil der ute med en skjult agenda, og dem bør en styre unna. En bør likevel ikke velge det speilet som kun viser ens gode sider eller det du helst vil se, men en bør velge det som viser noe ærlig. For speilet som kun viser det som bygger opp om det som styrker egoet ditt, lyver like mye som det som kun viser dine dårlige sider. Og det du ikke får se, det du ikke vet noe om, kan du jo heller ikke gjøre noe med.

Jeg liker folk. Folk er en høydare. De fleste. De som oppfører seg som folk, og ikke noe helt annet. Oppfører du deg uakseptabelt, vil jeg ikke ha noe med deg å gjøre. Da holder jeg avstand så godt jeg kan. Og det er jo greit. Jeg trenger ikke å ta hensyn til eller underkaste meg alles forstyrra følelser, sære krav eller ondskapsfullheter bare for at de skal like meg. Alle trenger ikke å like meg, og jeg trenger ikke å like alle. Sorry Mac, er du full av møkk, får du finne deg et annet rede å drite i enn mitt. Her er døra stengt, og nøkkelen er kastet for godt. Sånn er det, men heldigvis er folk stort sett greie. Så det burde la seg gjøre å styre unna dem som ikke er det. I hvert fall etter hvert. Når en ser hvor landet ligger. Noe som kan ta tid i blant.

Nok om det. I dag kommer bonussønnen min hjem fra ferie. Han har vært en tur i Thailand sammen med faren. Og i morgen flytter bonusdatteren min til Kristiansand. Hun skal studere der en tid framover. I Kristiansand bor også den yngste datteren min. Hun reiste fra Bergen for å studere for en del år tilbake, fikk seg kjærest, kjøpte seg leilighet og ble værende. I dag jobber hun som lærer og spesialpedagog for autistiske barn på en skole der. På samme vis ble det med meg, flytting og studier. Jeg reiste vestover i 1979, og ble værende her i Bergen. Om bonusdatteren min kommer til å bli værende i Kristiansand, gjenstår å se. En vet aldri nøyaktig hva som skjer i livet. Hele tiden dukker det opp veivalg, med sine potensielle gevinster og konsekvenser. En av konsekvensene for meg, var at jeg ble boende langt unna søsknene mine, mens gevinsten var at jeg ble kunstner, fikk to nydelige barn, og etter hvert også kjæresten min gjennom tretten år, og hennes to barn, inn i livet mitt. Så sånn kan det gå. En vakler framover gjennom vår begrensede tid her på planeten, treffer åpne og stengte dører, engler og djevler, faller litt og slår kneet mot en spiss stein, stabler seg på beina igjen på et vis, og lever videre med nye håp, planer, illusjoner og et nytt arr som minne.

Sånn, da får jeg vel avslutte dette her som jeg pleier:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: