Vi blir til når noen tar på oss.

I går så jeg to program på tv, som jeg er glad for at jeg tok meg tid til å se. Det var ikke amerikanske serier med drap hvert femte minutt, ikke noe sportshysteri, ei heller innføring i hvordan steke ribba, akkopagnert av glitter, rødt, grønt og julesanger. I stedet var det noe fra forskjellige hverdagsliv. Det ene programmet viste hvordan mennesker i ei blokk i Oslo opplevde julaften, det het Glade jul. Det andre programmet het Bjarne vil ikke på film. Begge disse programmene tenderer kanskje mot det som kalles langsom-tv, selv om det ikke var i nærheten av å være like langsomt som å se på et tog snirkle seg gjennom landet i 24 timer.

Begge programmene gikk på NRK, og underbygger for meg viktigheten av å ha en tv-kanal som ikke er reklamestyrt eller eies av Discovery, slik at vi faktisk kan få denne type tv inn i stuene våre, og samtidig få litt perspektiv på livet. I blant trenger vi litt perspektiv på ting, kanskje langt mer enn vi trenger nye duppeditter eller spektakulære opplevelser.

Jeg liker å se på ting fra virkeligheten. Tidligere likte jeg kanskje best serier eller filmer, men nå er det altså virkeligheten som gjelder. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at livet jeg selv lever ikke gir rom for de største krumspringene, og at jeg derfor lever litt gjennom det andre opplever. Ikke godt å si. Realiteten er uansett at jeg liker slike program som de to nevnte. De viser menneskelig varme og sårbarhet, og ikke bare glatte fasader.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det ble sagt et par ting i det ene programmet som jeg selv har tenkt en del på. Det ene var: «Verdigheten er der fra du er født. Så lenge det er liv, skal det være verdig». Noe de som styrer skuta Norge for tiden burde tenke litt over også, der de fosser fram og raserer velferden og samtidig verdigheten til de svakeste i landet, mens de smiler på sitt aller glatteste, og satser på at folk flest ikke bryr seg om andre enn seg selv.

Det andre som ble sagt et sted, var «Vi blir til når noen tar på oss».

Spesielt det siste berørte meg. Ikke fordi det er nye tanker for meg, men fordi tanken vokser når noen andre også tenker slik. Og jeg kjente der og da at dette måtte jeg skrive noe om i morgen, som altså er akkurat nå, i dag.

Ta på meg!

Det er i blant skummelt å ta på andre. Det går gjerne fint med våre kjære og nære, men stryker du av en eller annen grunn noen andre over ryggen, på kinnet eller over armen, er vi plutselig på en helt annen banehalvdel, som ikke har blitt lettere å spille på etter #metoo. Det betyr ikke at #metoo ikke er en bra greie, for det er det virkelig. Likevel er det kommet noe inn på banen som en bør forholde seg til. Og det er kanskje lett å føle at det tryggeste er å ikke berøre noen. Ikke fordi det har tilkommet nye spilleregler nå, men fordi en har blitt minnet på de som allerede var der.

Ta på meg!

Jeg liker å bli berørt. Sånn er det bare. Jeg liker også å få en klem. Ikke av alle, men av dem jeg er trygg på og føler varme overfor. Og det gjelder de fleste av dem jeg omgås. Samtidig er det selvfølgelig noen sosiale nøkler en må forholde seg til, men som utgangspunkt liker jeg altså både å berøre og å bli berørt. Når noen tar på meg så merker jeg det veldig godt. Det er ikke en greie jeg er likegyldig til. Det er noe veldig konkret og elektrisk over en berøring, som på et vis et lite øyeblikk visker ut alt annet og snevrer inn verden, og jeg kjenner at jeg på et vis får en økt verdi. Jeg blir tilført noe. Jeg føler at noen bryr seg, har tillit til meg, og faktisk ønsker å ta på meg. Kanskje de til og med flørter litt med meg. Jeg liker litt flørt, et lite uskyldig kjærtegn, det gjør godt.

Nå er det likevel ikke alle berøringer som oppleves slik. Noen ganger liker jeg ikke å bli tatt på i det hele tatt. Men det skyldes gjerne at jeg ikke liker mennesket som står bak, eller at jeg setter spørsmål ved motivet. Det er for eksempel gjerne forskjell på en spontan berøring, og en berøring du opplever som kalkulert. En berøring som har til hensikt å etablere noe du ikke ønsker, er ingen god greie.

Stort sett er altså berøringer positivt, opplever jeg. Men det er ikke kun som kjærtegn, bekreftelser eller flørt de fungerer for meg. Livet mitt har blitt preget av angst gjennom mange år. Til tider panikkangst. Når den kicker inn, så hjelper det at noen tar på meg. Panikkangsten gir meg følelsen av å gå i oppløsning. Mitt fysiske jeg oppleves fragmentert, og det blir vanskelig å oppfatte skillet mellom det som er mitt indre liv og det som er rundt meg. Men det hjelper om noen tar på meg i en slik situasjon. Berøringen etablerer en kontakt med mitt fysiske jeg. Jeg blir med andre ord mer enn angsten og fragmentering, jeg blir på et vis til gjennom berøring, gjennom å bli tatt på.

Ta på meg!

Sånn, da har jeg skrevet litt av det jeg begynte å tenke på i går, kaffekoppen min er tom, og jeg får bevege meg videre inn i dagen. En dag som nok blir litt stille, siden jeg skal være alene. Kjæresten er syk med feber og forkjølelse, kanskje influensa, og jeg må være litt forsiktig så jeg ikke blir smittet. Mine herpa lunger trenger ingen lungebetennelse, for å si det sånn.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link måtte jo bli denne:

Desember.

Det går mot jul, og i dag skal vi ha den årlige julelunsjen på atelieret. Noe som bruker å bli en koselig liten happening i dannede former uten altfor store utskeielser eller fråtsing, og sikkert blir slik i år også. Andre gjør ting på annen måte. Gjerne iblandet store mengder alkohol. Som igjen gjerne gir noen konsekvenser, som en kanskje ikke alltid er like glad for i etterkant. 

Nå mot slutten av året, føles det ganske greit å tenke på tiden som har gått fra forrige julelunsj, synes jeg. I året vi snart legger bak oss har jeg hatt en maleriutstilling, og et intervju knyttet til den vil komme på nett etter hvert, når den er ferdig klippet og tilrettelagt. Denne utstillingen ble veldig annerledes alt annet jeg har gjort. 

Det er moro å gjøre nye ting. For eksempel male minimalistiske bilder, som til den nevnte utstillingen. Det som likevel har vært det morsomste, er at jeg har begynt å arbeide med keramikk igjen. Og enkelte dager er spenningen og gleden ved dette så sterk at det sitrer av forventning i meg før jeg går på jobb. Og det må jo være et bra sted å være i livet, for en uføretrygdet mann med depressive tendenser - det å ha en jobb å gå til, og en glede knyttet til den. 

I mai skal jeg vise hva den omtalte arbeidsgleden har resultert i. Da skal jeg ha en utstilling, hvor jeg viser arbeider inspirert av japansk keramikk. Noe som er både spennende og litt skummelt. De siste årene har jeg vist mest maleri og installasjoner, og en skulle kanskje tro at jeg var mer trygg på keramikkfeltet, siden det er derfra jeg kommer. Men jeg føler at fallhøyden er større når jeg skal vise ting som er knyttet til mitt opprinnelige fag, og det jeg ble utdannet til. Uansett, det går nok bra. Jeg er ikke lenger så opptatt av hva andre mener om det jeg gjør, som jeg kanskje har vært tidligere. Riktig og galt er ikke så tydelige størrelser, og jeg har hovedfokus på eksperimentering og min egen glede ved den.

Fram til mai er det likevel en vei å gå, og nå er det altså jul som står på trappene aller først. Selv skal jeg feire julaften med kjæresten og søsteren hennes. Deres barn er hos fedrene denne jula, men jeg får begge mine døtre hjem, pluss samboere og barnebarn. Og jula består jo av flere dager enn julaften, hvor vi alle kan samles. Så dette blir nok bra. Gaver er innkjøpt, og det samme er julematen. Jeg er med andre ord allerede ferdig med forberedelse. Det eneste som står igjen er pynting av kjærestens juletre på lillejulaften. Hjemme hos meg selv er dekorasjonene allerede på plass, som du kan se av dagens bilder. Etter som årene har krøpet innpå meg, har det i mitt hode blitt slik at tradisjoner og hvordan en markerer ting er litt opp til en selv, så da blir det som det blir.

Det er ikke alltid jeg har gledet meg til jul. Veldig ofte har jeg gruet meg. Noe som skyldes uheldige opplevelser som barn, pluss at julen i blant har kommet med noen dødsfall i familien. Så det blir litt følelser knyttet til høytiden, ikke alle like gode. Men i år gleder jeg meg litt nå, kjenner jeg, og alt det andre ligger litt mere gjemt i skyggen av forventninger enn det til tider har gjort. Så nå ser jeg fram både til julaften, og til fellesmiddager i romjula. 

Jeg tenker at det er mange flere enn meg som har hatt eller har et anstrengt forhold til jula. Og til deg eller dere skulle jeg gjerne gitt i julegave en oppskrift som redder skiten, noe som kunne gi deg litt trøst, og jula di et godt innhold,  men en slik oppskrift har jeg dessverre ikke. En må ta det som det kommer, og forsøke så godt en kan å ikke grave seg selv ned i gamle minner, savn eller sorg. Kanskje finne en alternativ måte å gjøre ting på. Noe som passer bedre for en selv enn de tradisjonene en likevel ikke får noe glede ut av. Det er du som styrer over ditt liv, og du som skal leve det. Slik er det i julen også. Selv om det selvfølgelig er viktig å huske på at en ikke skal styre andres liv i samme slengen, kun for å få dekket egne behov. Mye handler ofte om oss selv, men ikke alt trenger å gjøre det hele tiden. Skal en feire jula sammen med noen, så feire den ikke i de strenge reglenes tegn, men i romslighetens. Der du tar hensyn til både deg selv og de rundt deg.

Det var det. Nå må jeg bevege legemet inn i dusjen, før jeg drar på julelunsj, så da runder jeg av på vanlig måte. I dag med en litt melankolsk julesang, som jeg liker veldig godt. Jeg er jo til tider en liten melankoliker, må vite.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Under jakten på en japansk hage.

I morgen skal jeg på jobb. I dag er det søndag og gjøre_lite_dag, men mandag legger jeg inn et høyere gir igjen. Min lille ferie er med andre ord over. Egentlig jukset jeg litt i går, da stakk jeg en tur innom atelieret og satte en råbrann. Det vil si, jeg satte i gang første brenning i ovn for keramikken jeg holder på å lage. I morgen regner jeg med at ovnen er avkjølt, og da er planen å glasere og brenne tingene en gang til. Noe som alltid er spennende. For resultatet er ikke nødvendigvis gitt bestandig. Noe kan bli bedre enn forventet, mens annet kan bli bare ræva. Sånn er det å være keramiker, en trenger ikke å bestige verdens høyeste fjell for å få oppleve spenning. Og i mai skal tingene stilles ut. Blir ganske spennende det også. Selv om det er litt tidlig, kjenner jeg, siden jeg la opp som keramiker for atten år siden, og nok kunne trengt et år ekstra til å eksperimentere fram noe. Men sant å si begynner jeg å få det travelt. For etter utstillingen i mai, er det bare tre år igjen til jeg blir pensjonist. Og jeg rekker ikke så mange utstillinger fram til da. Kanskje to til etter den i mai, eller tre. Det gjenstår å se.

Det var likevel ikke keramikk jeg ville snakke mest om i dag. Jeg tenkte å si noe om det å skjerme seg. Min hjemmeuke handlet litt om det. Jeg var sliten, og da hjelper det å skjerme seg litt mot inntrykk, er min erfaring. Sikkert din erfaring også, selv om du kanskje ikke bruker samme ord på det. Men tenk deg at du er veldig sliten, og alt og alle rundt deg presser på med krav og lyd og stemmer. Da kunne det nok vært en fordel å kunne trekke seg litt tilbake og skjerme seg litt. Er en i alderen med masete unger, kravstore partnere og litt for store regninger, så blir det nok vanskelig, men i min alder lar det seg altså gjøre.

Det er mye jeg skjermer meg mot etter hvert. Til og med tv. I hvert fall noen programmer. For i blant blir det for vondt å se. Jeg dumpet for eksempel innom en programserie på NRK som heter Overleverne for litt siden. Temaet denne kvelden var historien til en dame som ble skutt av sin mann, og blant annet mistet den ene armen etterpå. Og det kjente jeg så langt inn i sjela at jeg skiftet kanal etter få minutter. 

Jeg føler at jeg etter hvert som årene har gått, har mistet noe av de filtrene jeg hadde da jeg var yngre. Den gang lo jeg litt av min bestemor, som ikke orket å se på Dagsrevyen lenger. Men nå er jeg altså litt der jeg også, selv om jeg stort sett fikser å se Dagsrevyen. Likevel, noen historier klarer jeg ikke å distansere meg nok fra. Og uten de nevnte filtrene som kan dempe eller fargelegge enkelte følelser, slipper alt inn til hvor det gjør vondest. Om dette skyldes empati eller noe annet, vet jeg ikke, men jeg adopterer i blant veldig fort følelsene til dem som lider, opplever jeg. Og det har jeg ikke alltid lyst til å gjøre. Jeg har nok med å navigere blant mine egne møkkafølelser og erfaringer, om jeg ikke skal henge meg opp alle andres også, selv om du bretter dem ut på skjermen i beste sendetid. Du får føle dem sjøl, det hjelper ikke deg om jeg føler dem også. Så i stedet velger jeg altså å skjerme meg litt, og ha fokus på andre ting. Helst ting som gjør meg godt. For poenget er jo ikke å ha det jævligst mulig kun på grunn av en forkvaklet form for solidaritet, skulle jeg mene. Så masochistisk er jeg ikke. Så jeg skrur av tv, skifter kanal, eller fjerner meg fra dem eller det som invaderer meg på en negativ måte så godt det lar seg gjøre. Stenger av. Sorry Mac, her slipper du ikke inn. Ikke i dag.

Hva det innebærer å stenge av, er ikke alltid godt å si. Stenger en for det ene, så kanskje en stenger for noe annet samtidig. Stenger en folk ute fordi de påvirker deg negativt, så stenger en kanskje for dem som vil deg godt også. Så det gjelder å finne en balanse.

Når en arbeider med kunst, opplever jeg at følelsene spiller en rimelig stor rolle. Jeg kan ikke basere alt på intellekt, kunnskap, læresetninger eller hva andre kan komme til å mene om det jeg gjør.  Jeg må være i kontakt med noe annet. Noe litt dypere i meg  enn smalltalkens glatte krumspring på mitt livs overflater. Nå, når jeg arbeider med japansk inspirert keramikk, kjenner jeg at det er best å kjenne på en form for harmoni. Litt sånn som jeg i mangel av bedre viten kan kalle et hint av en buddhistisk zen greie. Så det søker jeg på flere felt for å finne en vei inn i. Blant annet i det jeg spiser. Så det blir mye asiatisk mat for tiden. I går lagde jeg Chop Suey. Det smakte utmerket, uten at jeg skal påstå at jeg følte Buddhas nærvær av den grunn.

En gjør så godt en kan, der en kan. Og det er kanskje riktig å si at jeg søker en form for balanse for tiden. Et harmonisk sted inni meg hvor jeg føler en slags dialog med leira, dens muligheter og begrensninger. Det betyr i praksis at jeg må strekke ting mot sine grenser i blant, så forsøke å samle det igjen, for å kunne se på noe fysisk framfor kun å tenke det, som for eksempel ved bollen på det øverste bildet.  Jeg vet ikke om den fungerer, men jeg måtte teste det ut, ikke kun tenke det. 

Målet for arbeidsprosessen min nå er å finne noe som minner meg om å være i en japansk hage, hvor skillet mellom det ytre og det indre viskes ut, og jeg bare er der og da. Maler jeg et bilde, kan det være andre ting jeg må være i kontakt med enn harmoni. I blant må jeg hente fram vonde og vanskelige følelser og erfaringer for å oppnå det jeg vil, som i maleriet/selvportrettet under her. Men jeg kjenner at jeg vil velge selv hvor jeg vil være, og hva jeg vil være i kontakt med. Og for å få til det, må jeg altså sette opp noen stengsler i blant, fordi inntrykkene flommer jo gjerne på, og krever i blant stor plass. Så stor at stedet inni meg kommer i skyggen av pigger og torner og krav og andres sannheter, og risikerer å visne av mangel på næring, luft og lys.

Jeg vet ikke om du fikk noe ut av dette jeg har skrevet i dag. Men for meg handler det om å sette ord på det jeg tenker og føler, for på den måten å forstå det bedre. Om jeg forstår noe, er det lettere  forholde seg til det, opplever jeg, og lettere å ta riktige veivalg. For veivalg må vi jo ta hele tiden. Og nå, velger jeg å gå i den retningen som avslutter dette blogginnlegget. Så der har du den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Noen små tanker om gjerrighet, tenkt innimellom et og annet sukkerkoma.

Uka skrider framover, snart er det en ny uke, og dermed slutt på den lille ferien jeg har hatt. Noe som ikke plager meg nevneverdig, selv om det har vært godt å ha noen dager fri. Når det gjelder dagen i dag, så skal jeg gjøre lite. Kjæresten er opptatt, så jeg skal antagelig ikke ut av huset heller. Men i går var vi på farten. Min bedre halvdel er nettopp ferdig med studiene for i høst (fikk A på eksamen, applaus, applaus), så nå driver hun med litt konkurranser/julekalendre på nett i førjulsstria, og vi var en runde for å hente noen saker hun har vunnet. Blant annet ei diger pute i hotellkvalitet fra Clarion, og en kaffemaskin fra Rema. Samtidig var vi innom svigermor og mannen, og spiste sen frokost, noe som ble veldig hyggelig. Med litt handling og annet i tillegg gikk mesteparten av dagen med til dette.

Å kjøre kjæresten rundt i slike sammenhenger er stort sett bare hyggelig. Men grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg leste en artikkel i dag om gjerrighet. For jo, gjerrighet finnes. Og de fleste av oss besitter litt av sorten, uten at vi kanskje tenker over det. I stedet ser vi det gjerne slik at vi blant annet velger ut fra en form for rettferd (les: rettferdighet for oss selv). Kanskje vi måler tjenester eller penger eller vår tid på samme vis som da vi delte brus i to glass som barn. Det skulle være nøyaktig likt. Men i mitt hode funker det ikke slik i voksenalder, for alle tenker ikke slik lenger. Så vi bør snakke om, og ha litt fokus på det å gi, ikke kun på det å få.

Kjæresten min er ganske lav. Men om hun ber meg om å hente noe på øverste hylle for henne siden hun ikke rekker opp, krever ikke jeg at hun skal hente noe på en lav hylle for meg, og gjerne like ofte, fordi jeg må strekke meg lenger ned enn hun må. Det ville vært rimelig tåpelig, og hadde ikke handlet om rettferdighet i det hele tatt, men om en form for gjerrighet, antagelig iblandet makt. Og slik er vi gjerne på mange felt. Selv har jeg opplevd å bli kjørt hjem av noen, men blitt sluppet av fem hundre meter fra der jeg bor, fordi det var så kort å gå siste biten, eller litt kronglete å kjøre en liten omvei. Og de erfaringene har gjort at når jeg selv er sjåfør, blir folk kjørt helt fram dit de skal, så lenge det er mulig. Det får jo være måte på til gjerrighet, er mantraet mitt. Skal en først være gjerrig, får en finne noe skikkelig å være gjerrig på.

Om staten er gjerrig, vet jeg ikke. De siste årene har de langsomt spist av de godene vanskeligstilte har, og gitt mer til dem som har mye, men om det er gjerrighet de viser, er den likevel kanskje størst på feltet menneskeverd. For menneskeverdet og retten til den stjeles jo sammen med kronene, mens de selv unner seg selv mer og mer, og krever å slippe innsyn i både det ene og det andre der de ikke liker innsyn og spørsmål. De er altså gjerrige på åpenhet også. Noe som nok handler mye om makt og begjær, illustrert i det siste via blant annet Kristelig folkeparti og abortsak, Siv og hyttesak, og Erna og kalendersak. 

Det siste vi fikk se, var Ernas smilende «ingen kommentar», på spørsmål angående Trine Skei Grandes angrep på Abid Raja. De færreste vil vel synes at en slik utskjelling/baksnakking er helt greit. Med andre ord, de vil mene noe om det. Men Erna ville ikke mene noe om det i det hele tatt. Hun ville ikke ta stilling. Det mellommenneskelige og moralske kompasset ble undertrykt av andre kompass. Antagelig et som jobber for å holde fasade og på makten. Samtidig stenger hun visst nå FB-siden sin, under dekke av at det legges ut trusler og skittkasting, slik at det ikke lenger skal gå å si noe til henne der, unntatt i kommentarfelt. Det betyr vel under ting hun har lagt ut selv. Noe som gir henne større kontroll over kritiske innspill som alle kan se, ikke kun skittkasting. I stedet for å bare slette overtrampene som legges ut, og gjerne straffeforfølge dem som tråkker over. En skulle tro hun hadde makt og folk nok rundt seg til å klare den oppgaven uten at hun trengte å forholde seg til det selv en gang. Slik jeg tenker om dette, viser det en form for gjerrighet, som igjen handler om makt -  jeg vil ha, vil ha mer, og du skal holde deg unna. Skal en holde på makten nytter det ikke med gavmildhet og raushet og innsyn og kritiske ytringer i full blomst, da må nok gjerrigheten på bordet, ser det ut til. Og barndommens rettferdighetssans og minnet om brusglassene er long gone.

Å påstå at det er gjerrighet som får folk til å stemme på en høyreregjering, er kanskje å ta vel hardt i, men samtidig er det vanskelig å se at det er raushet som styrer valget. Når folk stemmer f.eks. Frp, så ser det ut for meg som at de har hovedfokus på å stenge flyktninger ute, og samtidig slippe bompenger, for å nevne noe. Selv om vi aldri har betalt mer bompenger enn nå. Og stemmer en Høyre, vil en gjerne slippe skatt, framfor å hjelpe de svakeste. Solidaritetstanker finnes visst ikke lenger. Det handler om meg, meg, meg, og ikke faen om jeg vil bruke blinklyset på Teslaen heller.

Når en går hjemme ei uke får en gjerne tid til å tenke litt. Selv tenker jeg på relasjoner, helse, alder, livet jeg har levd, mennesker jeg har møtt, jobben min og om jeg skal spise mer søtt i dag eller ikke. Og siden det fremdeles går å lese noen nyheter som ikke ligger bak en betalingsmur, gjør jeg meg noen tanker rundt det jeg finner der i tillegg. Om det jeg skriver står i forhold til det jeg tenker mest på, er jeg usikker på. Men jeg tenker i hvert fall litt innimellom et og annet sukkerkoma, skriver det som faller meg inn der og da, og forsøker å sette saker og ting jeg ser i perspektiv, så jeg ikke overveldes fullstendig av avmakt. Samtidig titter jeg litt på tv. Og i går så jeg et program, som blant annet handlet om en mann som fikk fjernet store deler av hjernen pga epilepsi. Operasjonen fungerte. Han ble kvitt epilepsien. Men han mistet samtidig hukommelsen, slik at han ikke husket noe annet enn det som skjedde før operasjonen. Han husket ikke lenger hva han spiste for to minutter siden, hvem han møtte for to minutter siden, eller noe som helst. Ingenting av det han opplevde kunne relateres til noe, og slik levde han til han døde flere tiår senere. Alt var nytt hele tiden, og han trodde han nettopp hadde blitt operert. Jeg tenker at slik begynner samfunnet å bli også. Minner fjernes eller forfalskes, konspirasjonsteorier får blomstre fritt, sannheter manipuleres og det blir vi også. Vi holder på å glemme vår historie, og hva som kan føre til hva. Det siste er at de vil operere bort andre verdenskrig og Holocaust fra skolebøkene. Og hvorfor vil de det? Trenger vi ikke nettopp å huske dette nå, mens populistene stormer som ei brun og blå bølge over verden?

Sånn, det var det. Nok skriving for i dag. Nå skal jeg spise litt frukt. Eller kanskje litt is med sjokolade- og lakrissaus på, pluss litt kirsebærsyltetøy. Hm, alle disse valgene en må ta…

Bildene er plukket fra tidligere utstillinger jeg har hatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

En kommer ikke til himmelen ved å slikke ræv.

Det er dag tre av siste sommerferieuka mi. Og jeg må med skam meddele at jeg fremdeles koser ræva av meg. Det helt uten at dagene er fylt av spektakulære opplevelser, turistfeller i solskinn eller store mengder alkohol. I stedet er livet rimelig edruelig og veldig nedpå. Når jeg står opp på morgenen, noe jeg gjorde halv tolv i dag, har jeg først lagt lenge og dormet, gått ut og inn av søvn og drømmer, og når jeg endelig står opp, kjenner jeg at jeg gleder meg til dagen. Du skal se det skyldes terapilampa, sier kjæresten min, men det synes jeg er å tillegge den vel mye gjennomslagskraft, siden jeg har brukt den kun i noen dager enda. Men en skal jo aldri si aldri, så kanskje det stemmer. Hadde jeg vært bipolar, så kanskje, for bipolare skal holde seg unna slike lamper, leste jeg her en dag. De kan gi dem en kraftig effekt. Er du bipolar kan du visst gå litt i taket. Men jeg er ikke bipolar, og jeg har vel ikke egentlig gått i taket, jeg har det bare nedpå og rolig og harmonisk, uten å bekymre meg for mye om verken det ene eller andre, mens jeg spiser store mengder sjokolade, bløtkake og ostekakerester fra siste helgs bursdagsfeiring. Så hva behaget jeg opplever skyldes, om det har sitt utspring i mer enn at jeg har ei ferieuke med lite plikter, men desto mer kake, vet jeg ikke. Men åkkesom, så føles det bra å være kremkakespisende meg, kjenner jeg, og det er jo nok.

Nå skal det sies at jeg savner litt å være på atelieret også. Så i går kveld måtte jeg inn en tur for å sjekke tørkeprosessen til noe keramikk jeg lagde før ferien. Men jeg vet ikke sikkert om det er arbeidet jeg savner, eller folka jeg arbeider med. For jeg har det stort sett kjekt med dem jeg deler atelier med. Rett før ferien var det likevel ikke bare kjekt å være meg, men det tror jeg skyldes at jeg ble veldig sliten etter mye jobbing. Og da blir en gjerne mer sårbar for både det ene og det andre. I hvert fall blir jeg det. En liten bemerkning kan for eksempel vokse og med ett ta mye større plass enn den ville gjort om jeg ikke var sliten. Tenk bare selv, hvor mye mindre du tåler på hjemmefronten av kjerring, gubbe eller yngel, om du er skikkelig sliten og trøtt og går litt på automat. Da kunne du kanskje trengt et lite friminutt innimellom. Slik at du fikk senket skuldrene og kanskje hentet tilbake evnen til perspektivopplevelse og fleksibilitet. For perspektivene forsvinner gjerne når problemer banker på døra. Alt fokus rettes mot utfordringen, i stedet for å være fleksible knyter vi oss sammen i en knute, og det blir gjerne vanskelig å se sin egen rolle i det hele.

Når jeg sier rolle, så mener jeg ikke nødvendigvis at det er synonymt med ansvar. For en kan ende i en situasjon en har en rolle i, og derfor er deltakende, men ikke nødvendigvis samtidig sitter på ansvaret for hvorfor det hele startet eller vedvarer. Jeg, for eksempel, hadde en rolle i barndommen når far min pisket meg med et belte eller kjørte knyttneven inn i ansiktet mitt. Men jeg hadde ikke ansvaret for valgene hans. Noe det tok meg mange år å forstå. Jeg trodde at om jeg bare ble snillere og flinkere og ikke gjorde feil hele tiden, så ville alt bli bra. Det meste var med andre ord min feil. Slik hadde jeg det langt inn i voksenalder, og gjennom diverse forhold. Det var jo dette jeg var lært opp til å tro.  Så jeg trodde at om jeg bare var god og snill nok, ville jeg få den store premien som ligger i å bli elsket og sett. I dag ser jeg at det ikke var det det hele handlet om. Det er ikke alt jeg blir dradd inn i som jeg har ansvaret for, selv om jeg har en rolle i det. Og det er heller ikke alt jeg kan løse ved å være snill, harmonisk, eller underkastende. En kommer ikke til himmelen ved å slikke ræv.

Det er onsdag. Den lille snøen som kom i går ser ut til å forsvinne igjen. Noe jeg ikke gråter over. Snø gjør seg best på tv eller julekort. Selv vil jeg ha null snø og bare veier der jeg ferdes. Slik at jeg kommer fram med den lille bilen min. I det hele tatt er det mye jeg ikke vil ha, og mye jeg vil ha. Uten at jeg verken automatisk slipper unna eller får tildelt utifra ønskene mine. Skal jeg oppnå noe må jeg gjerne investere noe selv. Uten at jeg skal påstå at jeg vet hva jeg skal gjøre med snøproblemet. Det lille av avgasser Golfen min spyr ut er neppe nok til at temperaturen stiger nok til å gi helt snøfrie vintre. Da måtte jeg nok kjørt mye mer og mye lenger enn jeg gjør. Og det har jeg verken råd eller lyst til, selv om jeg har en drøm om å kjøre til Nordkapp. Drømmer skal en jo ha. Samtidig må en se at drømmer er drømmer og ikke noe en arbeider for, slik at en ikke blir bitter og innesluttet når de ikke oppfylles.

Nå har jeg sittet her og skrevet med lyset fra terapilampa mi rett i fjeset en stund, så nå slår jeg den av, og runder samtidig av dagens lille blogginnlegg. Så får vi se hva resten av dagen vil by på. Jeg regner med at de siste kakerestene forsvinner i dag, og det er litt leit, men kanskje like godt. Noen ganger kan det bli litt for mye sukker.

Når det gjelder deg, så får du gjøre det beste ut av ting. Med eller uten krem, med eller uten snø, og helst uten altfor mye stress.

Dagens bilder viser litt saker i leire jeg har laget tilbake i tid.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, ringetonen min:

Jo mer rom vi gir til mørket, jo mindre rom blir det igjen til lyset.

Så kom snøen. Kanskje ikke i bøtter og spann, men et hvitt teppe har lagt seg utenfor huset hvor jeg bor. Noe jeg oppdaget da jeg sto opp i titiden i dag. Jepp, titiden. Jeg vet det er langt på dag, men jeg har tatt siste uken av sommerferien min nå, og da ser jeg ingen grunn til å bruke vekkerklokke. 

At det snør siste ferieuka mi, er første gang jeg opplever, tror jeg. Men så bruker jeg jo også å ta sommerferie tidligere. Grunnen til at den ble utsatt i år, er at det var så gøy å jobbe. Etter atten år siden jeg la opp som keramiker, har jeg begynt å dreie igjen. Og har en det gøy, er det jo ingen grunn til å ta ferie fra det. Ferie er ikke SÅ gøy, spør du meg. Ferie kan være mye, men den får meg ikke til å le meg ihjel.

Å stå opp sent og være hjemme fra atelieret føles til nå bra, kjenner jeg. Selv om det altså ikke havner i kategorien gøy. Men så har vi jo bare kommet til tirsdag, så hvordan resten av uken vil fortone seg, gjenstår å se. Jeg frykter at jeg vil kjede meg litt fra tid til annen. Men kjede seg er kanskje ikke det verste en kan gjøre. Selv om det påstås at barn og ungdom ikke kan den kunsten lenger og får hetta om noe er kjedelig slik at de må tenke og føle noe, så er jo jeg av en annen generasjon enn dem, og har lært meg til å stå i opplevelsen av erfaring. Det fantes ingen smarttelefoner eller data som kunne demme opp for kjedsomheten da jeg var ung, og tv startet ikke før kl. seks om ettermiddagen, med barne-tv. Resten av dagen måtte en finne på noe selv. Det var ingen som hadde tid til å underholde meg. Og slik er det litt fremdeles, selv om jeg ikke ser på barne-tv lenger - jeg må aktivere meg selv. Gi livet og timene innhold. Så da gjør jeg det da, og sitter her med terapilampa mi på morgenen, og skriver blogg som tusener, for ikke å si hundretusener, kanskje til og med millioner og mer, ikke skal lese. De vet ikke en gang om den. Men det er jo mye en ikke vet om, så bloggen min er vel ikke i en særstilling, skulle en tro. De fleste lever jo uansett godt med uvitenheten sin. Meg selv inklusive.

Det at det finnes så mange mennesker som ikke leser bloggen min, plager meg ikke så mye. Om det er et par stykker som leser og får noe ut av det, så er det bra. Men mye av grunnen til at jeg skriver, er at jeg får samlet tankene på den måten. Samtidig får jeg på et vis sett meg selv og min situasjon utenfra, ikke kun fra én vinkel, men fra flere. Jeg føler derfor at skribleriene mine løfter meg litt, og hjelper meg til å se retninger, belyse vanskelige følelser, relasjoner, sorg, sinne, håp og andre følelser.

Nå er det ikke slik at jeg forteller alt jeg tenker eller alt jeg føler her på Vannlandet. Men tankene går kjapt mens jeg skriver, og når de popper opp må jeg forhold meg til dem, enten jeg skriver dem ned eller ei. Jeg kan ikke flykte. Jeg tenker, og jeg føler noe. Hadde jeg sett på tv, hadde jeg forholdt meg til helt andre tanker og følelser. Så jeg tror det er bra for meg med denne tiden det tar å hakke ned noen ord. Ikke kun for det jeg sier, men minst like mye pga det som ligger mellom linjene, det som ikke blir sagt, det du ikke får se.

Det er ikke alltid en får så mye tid til kontemplasjon. Gjøremål, rutiner og krav fyller gjerne tiden vi har til rådighet, og i blant bruker vi disse tingene til å flykte fra oss selv, oppgaver og følelser og tanker vi ikke vil forholde oss til. Hvordan ei uke uten alt som forstyrrer vil påvirke meg, og ikke minst arbeidet mitt framover, vet jeg ikke. Men jeg tenker at jeg får tid til å skille litt mellom gull og møkk. Jeg kan se på ting jeg har laget fram til nå, gjøre meg noen tanker rundt verdier, estetikk, hva som er mulig og umulig, og derav hva jeg er tjent med å jobbe videre med. Jeg kan kjenne på mine egne følelser i forhold til fortid og framtid og kunst, kanskje dirigere noen av dem litt i en retning jeg føler meg tjent med, og jeg kan se på hvor jeg vil videre i utviklingen av kommende utstillinger etter den jeg arbeider mot nå. Samtidig kan jeg bearbeide tanker og følelser i forhold til relasjoner, gode og dårlige. Jeg kan velge litt hva jeg vil bygge på, la vokse, og jeg kan ha fokus på det jeg vil verdsette. Det jeg tror er bra for meg. Det vokser jeg mer på enn å krabbe rundt i halvmørket, og gnage på alt som gnager på meg. 

Eksempelvis opplevde jeg en god greie da jeg var med å sette opp en juleutstilling for galleriet vårt nylig, som kan gi rom for vekst. Det er noe med at når en arbeider tett på noen en stund, så kommer en også nærmere hverandre, om en vil, kan eller våger å slippe noen tett på. Noe som ikke alltid er en selvfølge for alle. Vi har alle vår historie og vår agenda, vår sårbarhet, fordommer, behov osv. Men er en i stand til denne nærheten, så skjer det gjerne noe, er min erfaring. I dette tilfellet både mellommenneskelig og med tanke på kunst. Tanker deles, ideer formes, ting åpnes opp i en selv og de som er rundt en. Så, mens vi monterte kunstverkene, ble det født og delt en del tanker om hvordan en former en utstilling, og hvordan en kan bruke rommet. En trenger jo ikke å bruke kun veggene, for eksempel. En har jo både gulv og tak og alt rommet i mellom, som en også kan bruke til noe. Det er mye luft som opptar plass i et rom, og hvorfor skal den ha eneretten? Samtidig trenger jo ikke for eksempel et bilde henges opp i ramme. Det kan sveve, krølles sammen, festes til en kube osv osv, gå fra to til tredimensjonalt. 

Et tidligere eksempel på dette med å jobbe med rommet, kan du se i denne utstillingen, som jeg viste for noen år siden. Da lagde jeg et eget rom inne i gallerirommet, og det ga en god effekt i forhold til hva jeg ønsket å formidle.

Det har blitt tirsdag. Og jeg kjenner at det er godt å sitte her og skrive og tenke litt. Plassere saker og ting der de hører hjemme, slik at verden ikke grøter seg sammen for meg, eller det som er vanskelig får for stor plass. For det finnes jo alltid noe som er vanskelig. Slik er det for deg, og slik er det for meg. Vi slipper ikke unna det. Men kanskje vi kan velge litt med tanke på hvordan vi forholder oss til det vi opplever som vanskelig. Hvor mye plass dritten skal få. Og hvor mye plass de gode tingene skal få. Vi har jo gjerne litt av begge deler i livene våre. Jeg tenker at  jo mer rom vi gir til møkka og mørket, jo mindre rom blir det igjen til lyset, vekst, positive relasjoner og verdier, fordi det rommet som er oss, på et vis har sine rammer og derfor er begrenset. Samtidig er det jo slik, at lys får oss til se utover, mens mørket får oss til å se innover. Og er vi ikke oppmerksomme på denne sammenhengen, ender vi kanskje opp med å leve i tussmørket uten å vite om det en gang, fordi vi er så vant med å leve, tenke, føle og relatere oss til mennesker rundt oss som vi gjør, fordi vi ser mer på det som er vondt eller utfordrende, enn det som er mulig.

Sånn, da har jeg vel skrevet nok for i dag, så da sier jeg bare tudelu, og ønsker deg en fin dag.

Husker ikke hva jeg har vist før, men bildene viser litt av det jeg holder på med for tiden, i forskjellige stadier i prosessen.

Bjørn

Dagens link: 

Terapilampe, kaker, amerikansk fotball, ++

Vinteren er her, dagene har blitt kortere, og i dag hentet jeg fram lysterapilampa mi igjen. Eller dagslyslampa. Kall det hva du vil. Godt lys gir den i hvert fall.

For et par år siden kjøpte jeg denne lampa, siden jeg opplevde at stemningsleiet hadde sunket merkbart, og jeg var redd for å gå inn i en depresjon. Antagelig var depresjonen i startfasen allerede, men uansett, jeg tror lampa hjalp meg ut av den. For sakte steg stemningsleiet igjen, uten hjelp av lykkepiller eller annet. 

Det er mye en kan gjøre om stemningsleiet synker. En kan bruke den nevnte lampa, spise sunt og kanskje komme seg ut og gå litt, i stedet for å bare legge seg på sofaen og stappe seg med sukker og fett. En kan også skjerme seg når en trenger det, fra saker og opplevelser en vet gir negative konsekvenser,  i tillegg til å kanskje holde seg litt unna personer en kjenner spiser en opp eller trykker en ned, uten at en går helt i hi eller viker unna alt av den grunn. Strategier hjelper uansett lang bedre enn tankeløshet eller kun spontanitet, om en velger de rette strategiene. Men så er det det da, at er en depressiv, så hjelper det ikke alltid å vite hva en skal gjøre. En har gjerne ikke energien til å ta tak i ting. Men ei lyslampe har en kanskje energi nok til å slå på. Og kanskje gjøre det til en daglig rutine også. For rutiner hjelper. Har en innebygd en rutine, trenger en ikke å vurdere alt hele tiden, og ta valg. Valget er allerede tatt.

Selv har jeg tidligere valgt å bruke lampa mi til morgenkaffen. For hver morgen setter jeg meg ved dataen med koppen min og leser nyhetene, så det passer fint. Så får jeg håpe at det gir virkning i år også.

Andre ting en kan gjøre, er å slå av tv mens en spiser middag. Kanskje tenne et lite lys i stedet. Og så gi seg selv anledning til å kjenne litt på smak og stillhet, før en slår på tv igjen. Det koster en ikke all verden å legge maten på en tallerken i stedet for å spise rett av Fjordlandsboksen heller. 

Det er ikke sikkert slike små grep oppleves som veldig virkningsfulle eller som en kvikk fiks, og ganske sikkert er de det ikke heller, spesielt ikke om depresjonen får skikkelig tak. Men om en begynner å tenke på det FØR en er helt nede i det store mørket, så kanskje en slipper å havne der. I hvert fall er det forsøket verdt, tenker jeg.

Nok om det. I går feiret vi bursdag hos oss. Bonusdatteren min fylte nettopp 20 år, og det måtte feires med folk og kaker og alt som hører med. Blant annet gaver. Selv valgte jeg å gi bort en flyttekasse fylt opp med forskjellige matvarer. For er du student og hybelboer og har lite å rutte med, er det gjerne maten en velger å spare inn på. Det er jo ikke alltid så mange andre områder  hvor det gis rom til sparekniven. Husleie og strøm må betales uansett, det samme med forsikringer og utgifter til studiet. Nå skal det sies at bonusdatteren min klarer oppgaven med økonomi veldig bra. Hun har tatt seg en liten jobb på si, og er flink med budsjettet. Men litt ekstra mat i skapet kommer jo godt med uansett.

I tillegg til å jobbe og studere, driver kjærestens datter også med amerikansk fotball. Noe en kanskje ikke ville trodd ved første møte, for hun ruver ikke akkurat i landskapet, men likevel, dette liker hun å holde på med. Her kan du lese litt som sto i en studentavis om henne.

Bonusdatteren til venstre.

Utover dette går nå dagene som de bruker. Jeg har arbeidet mye, men lungene mine sliter litt nå som vinteren har kommet, så jeg kjenner jeg har mindre å gå på nå enn jeg har på sommeren. Kanskje jeg kunne trenge noen dager hjemme og bare slappe av litt. Det er en stund siden sist. Den siste tiden har det blitt opptil syv dager i uka på atelieret, og det kan jo bli litt mye når en tross alt er ufør og har noen utfordringer. I dag er jeg uansett hjemme, og om litt skal jeg bort til kjæresten og spise lunsj (les: kakerester fra i går).

Og da har jeg vel fått sagt litt av det jeg hadde på hjertet i dag, så da runder jeg like godt av.

Ha en snill dag.

Bjørn

Dagens link: