Solen skinner, det skal ikke stå på det. Selv om temperaturen har falt noen grader, er det likevel ingen grunn til å klage. Fremdeles er det mulig å steke flesket og få litt D-vitaminer på plass i legemet etter vinteren. Noe jeg har utnyttet godt den siste tiden. På verandaen min. Men i går ble det plutselig nok. Kanskje det ble for mye varme, eller kanskje noe annet, men plutselig gikk lufta ut av meg. Ikke godt å si hva som skjedde. Noe var det i hvert fall. For en tid tilbake fikk jeg påvist delvis binyresvikt, og fra før sliter pusten litt ved for lav eller høy temperatur. Sånn er det å være ufør, det kommer med noen årsaker. Det skal ikke stå på det, selv om enkelte hevder at ufør = lat. I dag er jeg derfor hjemme for å samle meg litt, selv om jeg skulle vært på atelieret. Og jeg blir nok hjemme i morgen også. Men så er det tilbake, for å fortsette på et lite dreie-/leirekurs jeg har tilbudt mine kolleger den siste tiden.
Å ta i leire igjen var moro. Selv om jeg kjapt merket at jeg ikke var fullt så god på feltet som da jeg la opp keramikerkarrieren for atten år siden, var det fremdeles noen ting jeg husket. Og det gikk kjapt å få på plass litt gamle triks. Det som likevel var mest moro, var at hodet begynte å arbeide med muligheter. Så nå kan det hende at jeg vil fortsette en stund med dreiingen utover det lille kurset jeg tilbød, og se hva det kan lede til.
Kroppen husker, er et begrep som i blant brukes innenfor psykiatrien. Som for eksempel etter overgrep. Og litt slik var det når jeg tok i leira igjen også, bare med en positiv vridning. Hendene husket ting jeg trodde jeg hadde glemt. Og etter et par timer husket de mer og mer, og inviterte altså hodet med på reisen. Det var ikke helt som å sykle, men likevel i samme gate. Og sånt er moro. Keramikere gjør det med hendene. Det skal ikke stå på det.
En annen positiv greie jeg kjenner på, er at jeg kan utforske muligheter på en annen måte nå enn før, om jeg vil. Jeg er ikke lenger avhengig av at keramikken skal betale huslån og mat. Så da får jeg se hva det kan lede til. Noen ideer er i hvert fall i startgropa. Så da gjenstår det bare å la dem få utfolde seg litt.
Det er mye en kan gjøre, som kan gi livet nye retning og mening, om en føler at det trenger det. En venninne av meg kjøpte for et par dager siden et småbruk, og planlegger et nytt liv der. Dette er noe hun har drømt lenge om. Sånt er ganske modig gjort, spør du meg, og et stort steg å ta. Det er likevel ikke noe jeg kunne gjort. Verken alder, helse, interessefelt eller kunnskap tilsier at det ville vært en god idé å forsøke på noe tilsvarende. Men nå er det heldigvis ikke slik at det må et småbruk til for at en skal kunne kjenne på litt spenning eller et løft. Selv kjente jeg som nevnt på et løft ved å ta litt i leire igjen. Andre ting som har løftet meg siste året, er at jeg har ominnredet litt her jeg bor. Jeg har fått meg litt nye møbler og noen blomster, og dette lever jeg lenge på. Det skal ikke alltid så mye til, og det må ikke nødvendigvis koste skjorta. Brukt gir også mening. Smykkene mitt er for eksempel en gammel tivolilampe jeg fikk tak i. Gratis. Og et speil jeg fikk av døtrene mine i julegave.
Andre ting som løfter meg, er mat. Både å lage den og å spise den. Noe som kanskje skulle tilsi at jeg kjapt ville vokse utover egne bredder, men slik er det ikke. I løpet av de to siste årene har jeg tatt av ti, elleve kilo. Stort sett ved hjelp av å begrense mengde, og kutte ut snop. Og dette er et løft. I hvert fall føler jeg meg lettere og sunnere. Noe som er veldig bra for mine dårlige lunger, siden jeg slipper å dra på en dødvekt som tilsvarer ti, elleve melkekartonger hele tiden.
Andre ting en kan gjøre for å oppnå følelsen av et lite løft, er å prate seg opp. Slik jeg gjør akkurat nå, gjennom det jeg skriver. For det er veldig lett å snakke seg selv ned når de litt tunge dagene kicker inn. Noen ganger av gammel vane. Kanskje fordi en kritisk stemme har fulgt deg fra barndommen, eller fra dårlige relasjoner og opplevelser du fikk senere i livet. En stemme du har adoptert, men som egentlig ikke er din egen, det bare oppleves slik når du sier til deg selv at du ikke er noe, ikke kan noe, ikke fortjener noe. Stemmen sitter i kroppen, og kroppen husker, selv om hodet og hjertet kan være helt andre steder. Det skal ikke stå på det.
Vi husker alle saker og ting. Latter og gråt, kjærtegn og slag. I disse soldagene vi har hatt, har jeg gjenoppfrisket mange minner. Ikke så mye de dårlige, men mest de gode: En florlett gardin i sommerbris, solvarmet gress under føttene. Fyrstekake på verandaen i barndommens ferieparadis. Vasse i sivet mens ørretkyte piler mellom føttene. Slike ting. Den lille motbakken jeg møtte i går, har altså lite med de vanskelige erfaringene i livet mitt å gjøre, tror jeg. Det føles mer som om kroppen plutselig ikke ville mer. Noe som ikke akkurat gjør meg kjempelykkelig, men en må forsøke å skille mellom ting, slik at alt får det navnet det fortjener, og en ikke ender opp med å sloss mot imaginære vindmøller. Og så kommer nye dager. Nye erfaringer. Nye gleder og utfordringer. Og både du og jeg blir mer og mer hele tiden. Det skal ikke stå på det.
De to øverste bildene viser første forsøk på et par leirekrukker. Det to neste er av tivolilampa mi og speilet jeg fikk av døtrene mine (de hadde en gammel ramme de sprayet, og fikk en glassmester til å sett inn speilet i den). Og det siste er av en fiskesuppe jeg lagde for noen dager siden.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link - ei låt jeg hørte på radioen en dag jeg var ute og kjørte:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar