I dag kommer det til å pipe i telefonen min. Og poppe opp varsel på dataskjermen. Det er en konsekvens av prosjektet «Bjørn lærer seg til å bruke telefon og data til mer enn å sende meldinger og å lese nyheter». Og søndag er vanne_blomster_dag her hos meg. Noe jeg har en tendens til å glemme. Eller HADDE en tendens til å glemme. For nå piper det altså hver søndag. Og ikke bare én, men to ganger. Slik at jeg får ut fingern. Først på morgenen, og så i ettiden. Dette har ført til at blomstene mine nå har klart å holde seg i live en stund, fordi de får vann. Og det gjør meg lykkelig. Eller tilfreds, er vel mer riktig å si. For lykkefølelsen krever nok litt mer før den blir merkbar. Tilfredshet er likevel stort sett nok for meg, kjenner jeg. For er jeg tilfreds, er jeg i hvert fall ikke ulykkelig.
En ting som i blant får meg til å kjenne på lykke, er å lage mat til noen.
I går lagde jeg mat til noen, i går var jeg også litt lykkelig. Da lagde jeg Nasi Goreng. Det er en indonesisk risrett med for eksempel kjøtt, grønnsaker, løk, ingefær, søt chilisaus og Kesap manis. Sistnevnte er en søtet soyasaus.
Før kunne jeg kjøpe en enkel variant av retten på butikken, dvs en base/en pose krydder, men den muligheten har jeg ikke lenger der jeg handler. Så selv om jeg liker denne retten, er det derfor lenge siden jeg har spist den. Vi snakker flere år. Jeg har heller aldri laget den helt fra bunnen av, så det var knyttet litt spenning til gårsdagens forsøk.
Forsøket gikk fint. Maten smakte. For noen. Kjærestens pode likte ikke søtsmaken, men selv syntes jeg det smakte konge. Så dette kommer jeg til å lage igjen, selv om det krever litt mer tid og arbeid enn å varme seg en ferdigpizza. En stor porsjon som jeg kan fryse i mindre porsjoner, slik at det bare tar noen minutter å varme innholdet i mikroen når jeg skal spise middag etter en dag på atelieret. Jeg har mange slike bokser frosset ned etter hvert, men flere forskjellige retter. Alt fra Hval til Dal, fra Kinaretter til Kjøttkaker. I går lagde jeg nok Nasi Goreng til at både kjæresten og jeg fikk noen porsjoner i våre respektive frysere. Så det er jeg fornøyd med. Eller tilfreds. Lykken derimot, ble mer som et blaff mens jeg kokkelerte og mens jeg åt. For slik er det gjerne med lykke. Den er flyktig. Noen ganger som en lett bris, andre ganger som en storm. Men den beskriver ingen allmentilstand.
Om du får lyst til å forsøke selv, så google deg fram til en oppskrift. Den jeg brukte fant jeg i en av kjærestens kokebøker, og det gjør den vanskelig å dele her. Ikke husket jeg å ta bilde av den ferdige maten heller. Så dagens matbilde viser et tomt bananskall. Å spise bananen som vokste innenfor skallet til frokost i dag, gjorde meg ikke lykkelig. Men jeg spiste den med tilfredshet. Og det er som tidligere nevnt ofte nok. I hvert fall for meg. Jeg kaller det å være innafor. Det er mye som er innafor i livet mitt.
Det er mange som kjenner til det å være ulykkelige. Men de færreste opplever å kun få kjenne på den følelsen. De fleste har også vært innom lykkefølelsen, en eller annen gang. Om du er en av dem som engang har kjent på følelsen, betyr det nødvendigvis at du har evnen til å føle lykke. Og har du kjent på det før, kan du kjenne på det igjen. Akkurat som med tristhet, metthet, eller andre følelser vi går igjennom. Følelsene kommer, og så går de gjerne vekk igjen. Til og med depresjoner, kjærlighetssorg, savn, raseri eller lignende sterke og altoppslukende følelser går gjerne over. Eller minskes. Slik at det blir plass også til andre ting igjen. Noe som kan være vanskelig å huske på om følelsen(e) det gjelder er overveldende og varer en stund, men altså - tro meg - alt kommer og går. Slik som tidevannet. Både gode og dårlige følelser skyller fram og tilbake i oss. Bare at noen ganger tar de seg litt god tid.
I dag skal jeg lage meg thaisuppe. Toro sin. Ikke fordi det frister nevneverdig med Toromat, men fordi jeg fant en pose bak i skapet som går ut på dato i disse dager. Selvfølgelig kunne jeg bare kastet den, siden jeg sjelden spiser annet enn det jeg lager fra bunnen av for tiden, men det syntes jeg var litt råflott. Litt sløseri. Jeg har tross alt betalt for posen en eller annen gang. Om jeg ikke mente å spise suppen, kunne jeg kastet skiten utenfor butikker, i stedet for å bære den hjem slik at den kunne få fylle opp skapet mitt i et år eller to.
Dette ble mye om mat. Ellers er hodet mitt fylt opp med lysten på en lampe, for tiden. Inne i hodet mitt har det en tendens til å hoppe og sprette litt fra det ene til det andre. På samme vis som det spretter litt fram og tilbake i følelseslivet mitt. Og nå om dagen har jeg altså lyst på en ny lampe. En gammel en. Stålampe. Fra før har jeg en tivolilampe og en retro, grønn skrivebordslampe, men nå ønsker jeg meg altså en sånn med diger (helst i rødt og gull), pompøs skjerm med dusker. I stilen du finner under denne linken. Å få tak i en slik tror jeg ville bragt fram lykkefølelsen i meg for en liten stund. Etterfulgt av enn litt lenger periode med tilfredshet.
Ja, ja, det er godt å ønske seg ting. Helst opp mot noe, ikke bare vekk fra noe. Og gjerne noe som faktisk er oppnåelig. Men en må gjøre ting også, en kan ikke kun sitte stille og drømme eller skrive blogg om lykke og eller mat. Så nå skal jeg kaste bananskallet mitt, og så skal jeg vanne blomstene mine.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link - Er litt hekta på "Highasakite" for tiden:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar