Alt kommer til en ende.

Søndag. Søndag er dagen jeg vanner blomster, her hos meg. For jo, jeg skaffet meg noe grønt for en tid tilbake, og har klart å holde liv det. Noe som mye skyldes at jeg får opp melding på telefon og data to ganger hver søndag, med beskjed om å huske vanningen. Og glemmer jeg det da, så handler det ikke om dårlig hukommelse, men prokrastinering.

Annet enn potteplanter som har tilført grønt til leiligheten min, er akvarieplanter. På det meste hadde kjæresten og jeg 14 akvarier fordelt på hennes og min leilighet. Men nå har jeg kun ett, lite et igjen, mens hun for lengst er ferdig med hobbyen. Og i dag er planen å legge ned det siste mitt også. En æra er over. Her er noen bilder fra FB som viser litt av det jeg har hatt opp igjennom.

Det blir nok litt rart de første dagene uten lyden fra pumpa som surrer i akvariet, men det er nok en vanesak. Etter en stund merker jeg ikke noe til stillheten lenger. Og der akvariet nå står, kan jeg sette en liten skulptur eller noen flere blomster, så det skal nok bli greit å se på også. Likevel føles det altså litt rart.

Alt kommer til en slutt. Og etter hvert som en blir eldre, eskalerer mengden avslutninger litt, tenker jeg. Ting en neppe kommer til å ta opp igjen. Som å løpe terrengløp - jeg kommer neppe til å ta opp det igjen. Nå er det vel femti år siden sist jeg forsøkte meg på noe slikt, men likevel. Mulighetenes mangfold begrenses langsomt etter som årene siger på, og noe blir i blant veldig absolutt. En kommer til et punkt hvor en avslutter mer enn en starter opp. 

Nå dette er sagt, så er det ikke slik at alt er ille. Dette er ikke et hjertesukk, det er en betraktning. For egentlig er for eksempel livet mitt, i en alder av 63, slett ikke verst. Sant å si er det bedre enn noen gang. Så kanskje ikke alt handler om mengden muligheter en har til disposisjon, men hvordan en forholder seg til dem en faktisk har, og ikke minst benytter seg av, og klarer på skille mellom de to størrelsene; hva er det som er viktig i livet, og hva er uviktig. 

Opplevelsen av viktig/uviktig forandrer seg nok etter som årene går. Slik har det vært for meg, og slik er det nok for flere enn meg. Det vil si at noe som før kanskje var kjempeviktig, kanskje ikke er så viktig lenger. Mange som arbeidet veldig mye for å skaffe seg karriere, penger og status, sier visst for eksempel på dødsleiet at de skulle ønske de hadde brukt mer tid på nære og kjære i stedet. Mens om du ikke har fått til dette med jobb og karriere og status, ønsker en kanskje at en hadde anstrengt seg litt mer og benyttet seg av de muligheten en slapp fra seg. 

Hva som er viktig eller uviktig, oppleves som vi alle vet forskjellig fra person til person. Folk som stemmer Frp eller MDG, har for eksempel fokus på forskjellige saker i samfunnet. Også hvordan vi ser på oss selv som individer, er forskjellig. Har du samlet deg mye staffasje, kan tingene du eier ha fått mye å si for opplevelsen av identiteten din, mens har du lite, henter en kanskje de viktigste identitetsbærerne et annet sted. På godt og vondt. Er en frisk, lever en kanskje med en tro på at god helse er alt, mens om en er syk, opplever en kanskje at livet tilbyr noe verdifullt likevel. Begge opplevelser gjør noe med deg. Det former ditt menneskesyn og dine verdier og gjør deg til den du er. Som så mye annet er med på å gjøre det. Den heldige kan for eksempel bli arrogant og føler seg berettiget til det meste, mens den uheldige kan bli bitter og misunnelig. I tillegg har vi alle de andre nyansene av hva et menneske kan bli til. Skalaen kan gå fra Anders Behring Breivik på den ene siden, til Ghandi eller Mor Theresa på den andre. Hvor på denne skalaen du føler du hører hjemme, vet jeg ikke, men jeg vet at du kan påvirke det om du vil. Slik jeg også kan.

Og da har vi vel kommet dit hvor du kanskje synes det har vært nok å lese for denne gangen, mens jeg føler jeg har fått sagt det jeg ville si. Og hva ville jeg si? Jo, at det meste er en overgang, og fortvil ikke om du ikke har alt, du vil alltid ha noe av verdi likevel.

Det øverste bildet viser det første akvariet som kom i hus hos oss. Det var det min yngste datter som sto for. Og etter hvert ble altså både kjæresten og jeg bitt av basillen. Bilde nummer to viser et maleri jeg lagde av den fiskearten som var med oss lengst, mens det nest siste bildet viser det lille karet jeg legger ned i dag. Det inneholder røde biereker, men dessverre dør de i varmen vi har fått nå, så tidspunktet for nedleggelse føles på mange måter riktig. Det aller siste bildet viser hvordan det ble etter at akvariet ble fjernet. Ble ikke så tom og rart som jeg trodde.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: