Vi får nå se.

Det er lyst. Jepp, veldig lyst. Og grunnen til det, er at jeg sitter med ei kraftig lampe rett i fleisen. Lampa er plassert ca. tretti cm unna meg, mellom tastaturet til pc-en og skjermen, og oppleves som langt sterkere i virkeligheten enn på bildet over her.  Det er ikke ei sånn lampe som en ser på film hvor noen er til forhør hos politiet, omkranset av good cop and bad cop, men en dagslyslampe. Også kalt terapilampe. Det er altså ikke meningen at jeg skal grilles. Grunnen til det sterke lyset er at legen min ba meg gå til anskaffelse av en slik lampe, fordi den visstnok skal hjelpe mot depresjon nå i vinterhalvåret. Og det depressive er visst noe som definerer stemningsleiet jeg er i for tiden.  Så vi får nå se.

Mangel på sol og lys er én ting. En annen grunn til at stemningsleiet mitt har falt, er kanskje at jeg har for lite jern i kroppen, sier legen min. Så nå skal jeg stå på diett noen dager, før jeg videre tar prøver av skiten min over tre dager. Deretter skal jeg spise jerntabletter i en måneds tid, og så skal jeg sjekke blodet igjen. Og dette er jo vel og bra, selv om det kanskje ikke er spesielt lystbetont å grave i driten sin. Om en ikke tenner på slikt da, noe jeg ikke gjør. Men vi får nå se med dette tiltaket også. Mangel på jern skal visst gjøre en litt slapp og kanskje også litt deprimert, så det er verdt et forsøk.

Forrige gang jeg ble deprimert, fikk jeg lykkepiller. Noe jeg ikke ble spesielt lykkelig av. I stedet fikk de meg til å føle at det meste var meningsløst og jeg ble liggende på sofaen i et halvt år og ete fett og sukker. Og selv om både lykkepillene og depresjonen forsvant etter hvert, har jeg ikke lyst på en slik runde igjen. Det er bedre å forsøke noe annet. Og nå som kulda har forsvunnet for en stund, får jeg forsøke å komme i gang med gåturene mine igjen. Selv om det dessverre er slik at selv om en trenger det mer enn noen gang når en er deprimert, så er tiltaket mindre noen gang også. Så vi får nå se.

Det hadde vært greit om alt kunne løses over natta med ei pille, eller at det fantes en bryter vi kunne slå av og på. Men slik er det jo ikke. Ofte må vi gjøre en innsats selv. Hva en gjør er selvfølgelig viktig, men at en gjør noe i det hele tatt er minst like viktig. Selv kjøpte jeg meg et par små lamper til leiligheten i går, da jeg først var ute for å kjøpe terapilampen. Ikke fordi lyset fra dem vil gjøre en stor forskjell, men for å gjøre det litt koselig rundt meg. Noe må en jo gjøre, og nå er det gjort. Det skal i hvert fall ikke stå på lys her jeg bor, så får vi nå se etter hvert.

I dag har kjæresten min fri. Eller hun har en lesedag hjemme. De som har vært innom Vannlandet før, har kanskje fått med seg at hun har begynt å studere igjen. Gresk, nærmere bestemt gammelgresk. Men akkurat nå er det et semester med latin hun tar på veien til en bachelor. Og siden hun er hjemme, får jeg vel ta en tur bort på kaffe etter hvert, i stedet for å vente til det blir kveld og mørkt. Det å komme meg ut bryter opp dagen min litt. Kanskje jeg kan kombinere det med å gå en liten tur før eller etterpå også. Det er ikke mye i seg selv, men det er i hvert fall noe, så får vi nå se om det gir noe utslag på resten av dagen.

Det blir mye tv på meg for tiden. Ikke alt jeg ser er like spennende. Men i går kveld så jeg et program på NRK om og med ungdom med schizofreni.  Og det var interessant. Det er en serie, så få gjerne med deg neste episode, om du ikke har annet å viktigere ting å ta deg til på kveldene. Selv plages jeg bare av angst og depresjoner, men jeg kunne likevel kjenne meg igjen i noe av det de slet med. Jeg tror mange kunne kjenne seg igjen, om de så programmet. For selv om du og jeg ikke hører stemmer, så har vi gjerne en slags stemme i oss fra tid til annen likevel, som kan rakke litt ned på oss. Plukke oss litt i filler og trykke oss ned og ta fra oss motet. Når jeg blir deprimert, blir denne siden i meg forsterket, og jeg begynner å si til meg selv at alt er nytteløst og at jeg er ingenting verdt, og så blir det meste til bekreftelser på at dette stemmer. Heldigvis vet jeg at det vil gå over, slik at jeg etter en stund kan få meg til å tro at jeg noe verdt likevel. Men det tar gjerne litt tid. Akkurat hvor lang tid vi snakker om, vet jeg ikke, men vi får nå se.

Nå skal jeg runde av. Og jeg har nettopp snakket med kjæresten, som ville være med og gå en runde. Og det er kjekt. Det er ofte fint å være to. Bare ikke på do. Ah, humor, ikke verst, kanskje dagslyslampa er mer effektiv enn jeg trodde, yeiii…

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: