Søndag. Ingen stor nyhet i seg selv. Men det er i hvert fall
ingen falsk nyhet. Falske nyheter ser ellers ut til å florere friskt rundt om
kring, hevdes det fra enkelte kanter. Og det kan vel være. Jeg ser dem selv, i
blant. Men det er likevel ikke så lett å luke dem ut. De er akkurat som ugress,
og kommer tilbake igjen og igjen. Eller kanskje som isfjell, en ser kun toppen
av det som finnes.
I morgen er det ei ny uke. Da skal jeg på atelieret igjen, nærmere bestemt på
onsdag, etter å ha vært sykemeldt siden like over nyttår. Og det blir jo greit,
håper jeg, selv om jeg ikke må. Jeg kunne valgt å holde meg hjemme for godt og avslutte
hele kunstnerkarrieren nå. Slippe å prestere noe. I blant frister det veldig å gjøre nettopp det. Men
det hadde vel kanskje straffet seg. Dagene kunne blitt litt lange etter hvert,
tror jeg, og jeg ville mistet den sosiale biten jeg får på atelieret. Så jeg
får vel fortsette en stund til, selv om kreativiteten ikke akkurat overvelder meg
med sin tilstedeværelse for øyeblikket. Men sånn er det i blant. Uten at det
nødvendigvis må fortsette å være slik i det uendelige. Plutselig skjer det noe
som forandrer på ting igjen.
Neste lørdag skal jeg på et lite filosofikurs/forelesning/seminar.
Det er i regi av Hieronimus, som er et selvhjelpstiltak for mennesker med angst
og depresjon. Dette er andre del av kurset. Og det kan bli kjekt å få det med
seg. Kjæresten min får jeg med meg også. Vi har vært på en del av disse
dagsseminarene. Det gir oss noe å gjøre sammen, og samtidig noe å snakke om i
etterkant. Litt påfyll, som en sier. Ellers er jeg ingen aktiv bruker av dette
stedet, men når jeg slutter på atelieret en gang, kan det kanskje være noe å
vurdere. En blir jo ikke akkurat lykkelig av å bare sitte inne. Ikke i lengden.
Selv om ei helg kan smake godt.
Dagen i dag blir ellers ikke av de mest aktive. Jeg skal ta
en bæsjeprøve, som legen min vil ha. Hver sin lyst, sier nå jeg. Så skal jeg
ete litt for å etterfylle for framtidig bæsjing, og så skal kjæresten og jeg gå en liten tur i Guds
frie. I dag er det ikke så kaldt, så da går det greit i forhold til lungene
mine, satser jeg på. Selv om jeg helst vil at temperaturen skal dra seg mot ti
varme før jeg belaster dem for mye. Hvis ikke kan det straffe seg. Vi får ta det rolig.
Det er mye som kan straffe seg. Drikker du deg full, kan du
har det drittgøy en stund, men det straffer seg gjerne med at du blir dårlig
dagen etter. Noen er likevel villige til å betale den prisen hele livet. For egen del orker jeg ikke de greiene
lenger. Selv om jeg er glad i en liten cognac i ny og ne, får det holde med et
par fingerbredder. Eter en for mye, straffer det seg også gjerne etter hvert.
En risikerer å bli for feit. Og det kan få konsekvenser på så mange felt. Alt
fra selvbildet til helsen kan få seg en knekk.
Selv er jeg glad i sukker. Og fett. Gjerne sammen. Og det straffer
seg til tider. For i blant kjører jeg i meg så mye at jeg føler meg uvel dagen
etterpå. Så da spiser jeg enda mer for å trøste meg selv og komme inn i sukkerkoma. Det er sånt som
kalles en ond sirkel. Og når jeg tar meg sammen og forsøker å ligge unna
godsakene, får jeg sukkerabstinenser i ei uke eller to. Jepp, det er ikke tull.
Kroppen skriker etter sukker, og jeg blir urolig og kommer i ubalanse og lurer
på hva i helvete det er som skjer, det er jo ingen grunn til at jeg skal ha angst eller føle meg som ei dynge akkurat nå. Så det der liker jeg ikke. Jeg foretrekker å vite
hva som skjer og hvorfor. Jeg foretrekker balanse. Så jeg forsøker så godt jeg kan å holde
ting i vater, på de fleste områder i livet, uten at jeg lykkes helt. Noe som gir meg en utfordring. For ubalanse har den evnen i seg at en risikerer å gå på trynet.
Og det kan komme til å gjøre vondt. Tro meg, jeg har testet det ut. Så jeg
forsøker å hindre at det skjer igjen.
Mange ser det slik at det viktigste i livet er å nå toppene,
og synes at utfordringen med å komme seg dit gjør dem vel. De vil prestere, og liker følelsen av seier. Å være best, eller å presse seg selv og få en premie for det. Enten premien er å nå en fjelltopp, få den fineste ferien, den dyreste bilen, det største huset, de fleste
orgasmene, de flinkeste barna eller det lengste livet. Så de bruker ei dynge av energi og tid på å
komme seg dit, slik at de kan nyte solen på toppen og se ned på dalen under dem.
Selv er jeg ikke der. Jeg foretrekker flatmark. Akkurat som Ulf Lundell. Han
liker åpne landskap, synger han. En kan
oppleve utsikt og få sol på seg om en står på flatmark også, mener jeg. Om det
ikke er så mye skog at en ikke ser den for bare trær. Der jeg vokste opp var
det både skog og trær og utsikt. Og en del vold, men det er en annen historie,
og hadde ingenting med verken trær eller flatmark å gjøre. Slike ting handler
om mennesker og de valgene de tar. En får holde tunga rett i munnen når en jakter på årsakssammenhenger og plassere ansvar der det hører hjemme.
Her jeg bor nå er det lite vold i hverdagen min, til gjengjeld er det fjell og topper på alle kanter. Men
jeg kjenner ikke på en uimotståelig trang til å legge dem under meg. Det finnes
da grenser for hva en skal legge under seg. Eller legge seg på. Selv har jeg
lagt på meg noen kilo fra siden før jul, men nå forsøker jeg å legge dem fra
meg igjen. Jeg kjenner at å legge dem bort ikke er like lett som å legge dem på
plass rundt midjen. Sånn er det bare. Alt har sin pris. Prisen på det å skrive
her på Vannlandet er ikke så stor, men den øker kanskje om jeg begynner å
overdrive, så derfor runder jeg av nå. Bare for sikkerhets skyld.
Dagens bilde viser fine kjæresten min og kaffekruset hennes, som ble fanget opp av
Google street view utenfor Studentsenteret i Bergen. Sånt er gøy.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar