Surprise, surprise.

Facebook har en greie hvor de henter fram gamle minner. Dvs saker fra samme dato som i dag, som du la ut i fjor eller for noen år siden, surprise, surprise. For mitt vedkommende blir det mye Vannlandet som popper fram. Og det er litt kjekt, synes jeg. For jeg går gjerne inn og ser på hva jeg en gang tenkte. Mye av det er det samme som jeg skriver om i dag, selv om saker linket til for eksempel aviser og nyhetsbildet selvfølgelig varierer.

En ting som slår meg når slike gamle innlegg dukker opp igjen, er at jeg synes jeg skrev bedre før enn nå. Noe som kan være tilfelle, men som også kan være en greie som lurer meg litt. For tiden gjør noe med minner. Noen framstår klare som fyrtårn, mens andre viskes delvis eller helt ut. Så det blir ofte som å oppdage noe nytt, når jeg leser. Uten den kritiske stemmen i hodet jeg hadde da jeg skrev. På samme vis er det med kunst jeg lager. Når et maleri eller en skulptur får noen år på baken, klarer jeg i blant å se verdier i arbeidet som jeg ikke husker at jeg så tidligere. Noe som nok skyldes at jeg har glemt mye av det jeg forsøkte å få til, og i stedet forholder meg til det som er.

Å forholde seg til det som er, tenker jeg kan være en grei ting. Selv er jeg ikke alltid så god på dette feltet. Mye av tankene mine arbeider med ting som har vært eller skal komme. En god slump av tankevirksomheten min arbeider også om ting som KAN skje. Jeg lager meg scenarioer i hodet, som jeg så kobler opp mot følelsesregisteret mitt. Og så tyter følelsene fram og tar over det meste, slik at jeg ikke lenger klarer å se hva som faktisk finnes her og nå. Jeg slutter med andre ord å leve i nuet.

Jeg tror det er mange som har det slik. Skal vi for eksempel holde en tale, går vi kanskje lenge og gruer oss. Bilder dukker opp i hodet vårt og settes sammen som til en film, hvor vi ser for oss hva som kan skje. Og så kommer følelsene. Følelser som ikke har noe å gjøre med hvor du er i øyeblikket i det hele tatt. Kanskje ser du på tv, spiser, eller forsøker å få sove. Så følelsene knyttet til hva som kan hende en gang i framtiden er egentlig helt bortkastet.

Det samme kan skje om en har blitt behandlet for eksempel urettferdig. Da kan en i etterkant lage seg scenarioer i hodet hvor en kanskje taklet situasjonen på et annet hvis enn det en faktisk gjorde. For eksempel at en satte noen på plass med en kvikk bemerkning, og gikk med hodet hevet ut av en disputt, i stedet for med halen mellom beina og skamrødmen i ansiktet.

Hvor ofte du tenker og føler som dette, vet jeg ikke, men selv er jeg ofte i et slik landskap. Hovedsakelig i det som handler om framtid. Og det som kan skje da, er at jeg lar være å gjøre det som jeg ser for meg. Dvs at jeg ikke holder den nevnte talen i det hele tatt. I stedet kan det ende opp med at jeg ikke en gang stiller til evenementet hvor jeg kunne holdt talen, men i stedet murer meg inne, skjermet for omverden. Dette skyldes angst, og angst for angsten. Jeg blir redd for at noen skal se hva jeg føler. At de skal avsløre meg. At de skal se skammen min over at jeg er meg, hvor lite kontroll jeg har over meg selv og hvor lite jeg er verdt.

Hvorfor jeg er slik, vet jeg en god del om, men det å vite er ikke det samme som å kunne deale med det, eller legge det bort.  Og slik har jeg hatt det mesteparten av livet, så jeg har ikke lenger noe tro på at det vil forandre seg nevneverdig. Jeg er meg, slik du er du, med alt hva det innebærer. Og på et vis har vi rett til å være slik vi er.

At jeg kan se på angsten min som en konsekvens og en rettighet, hjelper meg likevel egentlig ikke så mye i hverdagen. For andre ser det ikke nødvendigvis på samme måte. I stedet vil de forandre på meg. Hjelpe meg, vil de nok selv kalle det. Spørsmålet er om jeg trenger hjelp, eller om jeg trenger aksept. Selv tror jeg at aksept er det som hjelper meg best. Uten aksept vil alle andre hjelpetiltak bare legge sten til byrden.

Så hvorfor skrev jeg dette i dag? Jeg vet ikke. Det var nå bare noen tanker som presset seg fram. Det var ikke for å fortelle at livet mitt er eller har vært kun angst. Livet mitt er mer enn det. Det er fine dager med solskinn, mennesker jeg er glad i, seire, takknemlighet og gavmildhet. Vi er alle mer enn det vi sliter med. Det gjelder for meg, og det gjelder for deg. Og dét er en tanke det kan være lurt å minne seg selv litt på i blant. Kanskje sette ord på. Enten i samtale med noen, eller i en enetale som her. Det gir en form for klarhet, om en er heldig, og et perspektiv, selv om ikke alle tanker må ende i en konklusjon eller en ny retning i livet.

Akkurat hvor mye klarere ting ble akkurat nå, skal jeg ikke hevde noe om med tyngde, men jeg ser fram til at Facebook legger det ut igjen om et år på denne datoen. Kanskje jeg får noe nytt ut av det da. En vet jo aldri når det kommer til framtiden, i blant kan den overraske skikkelig - surprise, surprise.

Bildene er av meg selv gjennom årene, barna mine, kjæresten min og barnebarnet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: