fredag 27. januar 2017

Det er mye en kan leve med. Du er beviset på det.





Så sitter jeg her igjen. Med lyset fra dagslyslampa, som jeg skrev om i går, rett i fleisen. Men, det er til å leve med det. I det hele tatt er det mye som er til å leve med, mener jeg å ha forstått. Noe som lar seg bevise ved at vi stadig blir flere og at vi stadig blir eldre. Hadde det ikke vært til å leve med, hadde vi krepert langt kjappere alle sammen.

Men, ikke alle liker utviklingen som gjør oss eldre. I hvert fall ikke alle politikere, som ofte ser mest på tall. Og nå er Høyre ute etter å skremme oss igjen. Rett etter at dønningene som oppsto da de bevilget økt garanti/etterlønn til deg selv har lagt seg. Er det ikke asylsøkere de skremmer oss med, så er det unge eller eldre eller syke. Det begynner da å minne mistenkelig om et mønster dette, som folk må se snart. Først karrer de til seg selv, så skremmes vi med at de svake i samfunnet koster skjorta, og så kommer de med innstramninger og tar noen kroner fra de som har aller minst, for alle må jo bidra. Noe som ikke ser ut til å plage andre enn de svakeste, for majoriteten som sitter midt på treet er mest opptatt av seg selv og sydenturene sine, og oppfører seg som om de har vunnet i lotto fordi de får lov til å kjøre Segway og drømme om de dyreste luksus bilene som har blitt billigere pga et lite ladbart batteri. Alt mens de hater «NAVere og folk som snylter» med all den rettferdighetssans de mener de er i besittelse av, og påberoper seg å være berettiget til alt de har og bør få, fordi de har arbeidet hardt. Noe de som er lavtlønte, alenemødre, syke eller sliter med et handikap neppe gjør. Noe som videre jo må bety at alle som ikke er rike er late. Og de aller rikeste får jo skattelette på formuene sine, så de arbeider til svetten hagler med å gni seg i hendene og er i en helt annen verden enn alle andre.

Sånn er det, men surprise, surprise, mange av dere, og mange av de dere har kjærest - din kone, din ektemann, ditt barn - vil bli skadet eller syke, slik jeg og mange andre ble. Tro meg, det er trist at det vil skje og jeg føler med dere, men slik er det bare - det vil skje. Med noen av dere. Kanskje deg og dine. Sykdom og ulykker slår ned i alle lag. Men de fleste av dere blir likevel gamle en dag. Så de som ikke har millioner på konto vil få dårlig mat på døra av noen som har stoppeklokke, men ikke tid til å komme inn og spørre hvordan dere har det, om dere da ikke dør før dette skjer bare for å spare noen kroner for samfunnet. Noe dere nok ikke velger å gjøre. Solidariteten har sin grense, og den la vi nok bak oss for lenge siden på mer viktige felt enn det å dø i tide, da vi gikk fra dugnadsånd og empati, over til meg, meg meg. Så lang nese til dere som stemmer fram populister som Siv, Erna, Trump og deres like, dere holder selv i saga som kutter over greina dere sitter på, slik jeg ser det. Og det vil neppe være noen der utenom dem med stoppeklokke for ta i mot når dere faller. Noe som er trist. For stoppeklokker er mye hardere å lande i enn åpne og gavmilde hender.

Det er lite trøst i løfter om billig bensin, mindre bompenger eller at en annen enn deg selv sparer noen kroner på Porschen, når løftene likevel ikke innfris, bleia er full og hjelpen du trenger i hverdagen slutter å komme.

Selv er jeg en av dem som har lite, så jeg fikk lang nese tidligere enn de fleste. In your face, sa livet med skadefro da jeg stakk hodet ut av mor mi, før hun slang meg til puppen, plasserte riset godt synlig bak speilet og tente en røyk i en og samme bevegelse. Mens far min knyttet neven og plasserte den solid og ettertrykkelig der den hørte hjemme, mens han brølte så spyttet sprutet at jeg måtte ta meg sammen og bli som han. Der startet det, uten at jeg klarte å bli som han, og siden har jeg alltid hatt lite av alt annet enn utfordringer. Både da jeg vokste opp, da jeg utdannet meg, da jeg arbeidet som keramiker, og nå etter at jeg ble syk og ufør og måtte finne nye kunstformer å arbeide med. Det betyr at jeg har jobbet hardt til tider. Antagelig like hardt som de rikeste. I hvert fall har jeg nok opplevd å være minst like sliten. Uten at jeg selv ble rik av den grunn. Og stadig plukkes det litt fra de kronene jeg tross alt har å leve av. Ei krone her, og ei krone der. Noe som gjør at jeg må snu på skillingen så godt det lar seg gjøre.

Dette er ikke en reklame (denne bloggen er reklamefri), og en kan si mye om utviklingen med apper og framstøt fra butikkjedene, og hvem som i lengden tjener mest på dem. Men har du lite slik som jeg har, så benytt anledningen og kjøp inn litt varer på Rema nå til helgen, om du har muligheten til det. De tilbyr 10% avslag på regningen "for å feire" den nye appen Æ. Det vil si at du må ha lastet ned appen for å få tilbudet. Noe jeg selv har gjort. Og jeg tenker at denne helgen lønner det seg å kjøpe inn litt av det jeg bruker en del av, som for eksempel ost. Ost er dyrt, nærmere hundre kroner for en hvit(gul)ost. Så kjøper jeg tre stykker, har jeg spart nesten tretti kroner. De tretti kronene kan jeg bruke på husleia for den kommunale boligen jeg leier, som steg med 1400 kr nå over nyttår. Uten at den lille bostøtten jeg får, ser ut til å øke i samme slengen. Nok et eksempel på hvordan det spares ved å gjøre livet vanskeligere for dem som har lite, uten at samfunnet bryr seg katta om det, og de som styrer trikser med tall og serverer bortforklaringer kjappere enn de klarer å tygge og svelge unna selv en gang.

Men det var nå det. Og nå er det altså helg. Og som vanlig på fredag blir det fredagsløypa på tv hos kjæresten. Eneste avviket fra det vanlige er at poden hennes ikke er hjemme denne fredagskvelden, så vi kan lage noe annet en taco. Selv har jeg lyst på Indisk Butterchicken, men jeg gidder ikke å lage det fra bunnen, så det blir å ty til SaritaS versjon på glass. Den smaker faktisk drittgodt, så der har du et forslag og en anbefaling om du du vil prøve noe annet enn taco eller pizza du også, uten å måtte ty til Toro sine gryteretter eller chipsposen. Er du heldig finner du SaritaS Butterchicken på Rema, og får de nevnte 10% avslag. I den Remabutikken hvor jeg handler, har jeg ikke funnet den, så jeg må ty til Meny der utvalget er langt større, men dessverre dyrere å handle. Men det får stå sin prøve. Jeg kan likevel kjøpe kyllingen på Rema.

Det er ikke alt det går å snu på. Gammel dame er for eksempel vond å vende, påstås det. Det samme med dårlige vaner. Men skillingen kan en vende litt på. I det siste har jeg forsøkt å snu litt på døgnet også, etter å ha sittet lenge oppe om natta og stått sent opp en periode. Sånn er det gjerne med depresjoner. Men, jeg har tro på at dette med å regulere døgnet litt bedre kan føre til en positiv forandring, og en får gjøre det en kan, når en kan. Og uten at jeg skal geniforklare eller satse alle mine få kroner på at akkurat dét ene tiltaket er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen, så hadde jeg i går en ganske bra dag. Det var sol i Bergen, og jeg kom meg ut på en liten gåtur sammen med kjæresten. Lungene mine som har kranglet en del i vinter, er så smått på bedringens vei kjennes det ut som, og stemningsleiet virker som om det er på vei litt oppover igjen det også. Og det er jo bra. Nesten til å ta en piruett av, for meg, huiii. For deg betyr det nok langt mindre, så du føler vel ikke akkurat her og nå en uimotståelig trang til å ta noen dansetrinn. Men det får jeg leve med. Og du får leve med at jeg lever fremdeles også. Det er jo så mye en kan leve med, som jeg nevnte over her. Og at jeg har en bra dag tar nok ikke livet av verken meg eller de aller svakeste eller de eldste. Så sorry for den, Høyre, ikke mye å hente her. Så dere får heller spare enda litt mer inn på trygder og eldreomsorgen, og fortsette med å sette alt dere makter å få gjennomslag for ut på anbud. Det funket jo bra med søppelet i Oslo...eh, not. Og trenger forresten de gamle egentlig mat hver dag? Jeg bare spør. De skal jo ikke akkurat bygge muskler eller bidra med noe til statskassa? 

Dagens bilde viser en liten greie jeg hadde med under en trash-art utstilling for en tid tilbake. Den har ikke noe navn, men jeg kan jo kalle den "Lang nese", eller kanskje "Pinocchio".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






1 kommentar:

  1. Jeg vet at jeg ikke er en enkel person å takle, jeg sms og ringte Dr Obodo hver minutt i en uke, og spurte de samme spørsmålene dag ut, men han hjalp meg så veldig, jeg er fremdeles så takknemlig for alt han gjorde for meg, det var et forholdsproblem, og hun er tilbake i livet mitt, han jobbet hardt og slo opp med meg og han vet hvor takknemlig jeg virkelig er. Jeg vil anbefale han med et øyeblikk. Nedenfor er dokumentinfo (Templeofanswer@hotmail. Co. Storbritannia eller telefon / whatsapp + 234 8155 425481)
    Rosie South Yorks. X

    SvarSlett